Sist oppdatert 6. oktober 2024
Margaret Thatcher er av de mest omstridte statsministre Storbritannia har hatt i nyere tid. Gjennom elleve og et halvt år i 10 Downing Street bidro hun til å endre det britiske samfunnet på helt sentrale områder.
Og om politikken hjemme var kontroversiell, var politikken overfor EU det også. Thatcher ble møtt med mistro og fortvilelse hos politiske ledere på kontinentet. I den EU-skeptiske delen av det konservative partiet ble hun en kultfigur. Men den hele og fulle historien om Thatcher handler likevel om mer enn EU-skepsis.
Klar kompasskurs
Britisk økonomi før Thatchers regjeringstid var preget av synkende produktivitet, voksende offentlige underskudd og konflikter i arbeidslivet. Løsningen, ifølge Thatcher, måtte være radikal: Kutt ned på statens rolle i økonomien og la markedskreftene få rydde opp.
Resultatet var en økonomisk modell som brøt med etterkrigstidens konsensus og som skapte splid. Merkelappen thatcherisme brukes gjerne om pakken med markedsøkonomi, tydelig justispolitikk og skarpt forsvar av nasjonale interesser utad. Som politisk bevegelse bygger thatcherisme også på sterkt, kompromissløst lederskap. Hva betød alt dette for Storbritannias rolle i Europa?
Det vanlige svaret er at europapolitikken under Thatcher var selve høydepunktet av britisk EU-skepsis. Den var patriotisk til fingerspissene og fordomsfull overfor Europa. Thatcher var skeptisk til tysk herredømme, til fransk svermeri om et føderalt Europa og til sør-europeisk ineffektivitet og korrupsjon. Hun ønsket Storbritannia ut.
Men så enkel er slett ikke historien om Thatcher og EU. Hun begynte sitt virke som leder av det konservative partiet med å drive valgkamp for fortsatt EU-medlemskap i folkeavstemningen som Labour-regjeringen satte i scene i 1975. Og etter at hun selv ble statsminister i 1979 var strategien over EU tvetydig. Hun ønsket et EU fritt for ambisjoner om politisk union. Men på helt bestemte område ville hun ha mer, ikke mindre europeisk integrasjon.
Sjefsforhandleren
Som statsminister viste Thatcher seg som en knallhard forhandler, men også som en leder villig til å gjøre avtaler. Det første målet hun satte seg var å få redusert overføringene til EU gjennom en særavtale for Storbritannia. Britene var netto bidragsytere ettersom EUs landbruksoverføringer hadde lite å tilby den nedbygde og effektive britiske landbrukssektoren.
Det endte i et kompromiss fremforhandlet mellom Thatcher og Frankrikes president François Mitterrand i 1984. Modellen lever EU med fremdeles i form av den særbritiske «rabatten»: Britene får tilbakebetalt deler av differansen mellom innskudd til og overføringer fra EU-systemet.
EUs felles landbrukspolitikk hadde (og har fremdeles!) symbolverdi for hva britiske politikere misliker sterkest ved EU. Den er markedsvridende der det frie markedet kunne vært mer effektivt, det er unødig byråkratisk og den representerer et EU som er navlebeskuende der man i stedet burde ha fokusert på nødvendig omstilling og global konkurranse.
Dette er det i stor grad tverrpolitisk enighet om i Storbritannia. Men Thatcher nøyde seg ikke med å si det. Hun gikk i direkte forhandlinger, og hun så ingen grunn til å legge skjul på at det var Storbritannias interesser hun var ute for å forsvare. På dette punktet går det en direkte linje fra Margaret Thatcher til dagens brexit-ansvarlige i den britiske regjeringen.
Men nasjonal interesse handler ikke uten videre om å rygge tilbake fra europeisk integrasjon. Kort tid etter forhandlingene om en britisk rabatt var den britiske regjeringen en sentral forkjemper for EUs indre marked, som ble etablert gjennom Enhetsakten i 1986. Det indre marked med fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital var et stort sprang for det europeiske fellesskapet, men det var et av de konkrete initiativene som Margaret Thatchers regjering kunne støtte helhjertet.
Marked over grensene
I faglitteraturen trekkes ofte et skille mellom integrasjon gjennom nedbygging av grenser og integrasjon gjennom opprettelse av felles (statslignende) institusjoner. Her ligger noe av nøkkelen til å forstå Thatchers Europa-politikk. Hennes regjerings program var liberalisering og konkurranse. Det indre marked i Europa og stadig åpnere grenser for global handel var to trinn i samme argument.
Åpnere grenser gir effektivitet og vekst. Og gjennom å privatisere sine egne nasjonale lokomotiver på områder som telekommunikasjon, gass og luftfart hadde regjeringen også beredt grunnen for det som skulle bli et bredere europeisk konkurranseområde.
Det Thatcher og hennes meningsfeller hadde vanskelig for å gripe midtveis i 1980-årene var i hvilken grad nedbygging av grenser uvegerlig leder til oppbygging av institusjoner. Det er i alle fall lærdommen fra europeisk integrasjonshistorie. De langsiktige konsekvensene av det indre marked var lite diskutert utover gevinstene av fri konkurranse.
For mange kontinentale europeere gikk det en pent ryddet vei fra Enhetsakten (1986) til Maastricht-traktaten (1992), som la fundamentet for valutaunion, tettere integrert justispolitikk og felles utenrikspolitikk. Her var også diskusjoner om minstestandarder innenfor arbeidslivsregulering og velferdsstat, foreløpig samlet i det såkalte «sosiale kapittel».
På dette tidspunktet hadde sympatien stilnet hos mange EU-tilhengere i Thatchers bevegelse. EU var gått fra en drivkraft for frihandel til det føderale Dyret i Åpenbaringen.
På kollisjonskurs
Det ble Thatchers etterfølger John Major som forhandlet britisk tilslutning til Maastricht og som lyktes i å få det gjennom i Parlamentet. Noen år tidligere hadde Storbritannias første kvinnelige statsminister gitt et innblikk i sine egne tanker rundt europeisk integrasjon. Anledningen var den såkalte Brugge-talen 15. september 1988.
Thatcher talte Roma midt imot, så å si, men fremsto ikke som en tempelknusende EU-skeptiker. Europa er større og videre enn EUs 12 medlemsland, sa Thatcher et år før jernteppet ble hevet fra Øst-Europa. Historisk var Storbritannias rolle å balansere ulike krefter på kontinentet, og den rollen hadde fortsatt betydning. Britenes rolle var også å forsvare det liberale demokratiet mot forsøket på å tre en slags «felles vilje» ned over hodet på de enkelte medlemsland.
Foruten å forsvare nasjonal selvråderett talte Thatchers frihandelens sak. Kort tid før talen hadde Jacques Delors, den ambisiøse presidenten i EU-kommisjonen, besøkt landsmøtet til britisk LO og redegjort for tankene om arbeidslivsregulering på europeisk nivå. Det man hadde mistet i Storbritannia gjennom reformer og tapt innflytelse kunne gjenvinnes på europeisk nivå, syntes å være Delors’ argument. Med et spark til kommisjonspresidenten sa Thatcher i en formulering som ofte blir gjengitt:
«Vi har ikke drevet tilbake statsmaktens grenser i Storbritannia for å se dem gjeninnført på europeisk nivå med en europeisk super-stat som utøver en ny dominans fra Brussel».
Innenfor eller utenfor?
Frihandel og en sterk stat med selvråderett er fortsatt bærende søyler på den britiske høyresiden. I brexit-spørsmålet trekker de i hver sin retning: Til et sømløst indre marked behøves felles lovverk, mens selvråderett skal bety at det britiske parlamentet har siste ord. Så kan man også hevde at Storbritannias ambisjoner bør strekke seg langt utover Europa, og at det er tidligere tiders frihandelsimperium man bør søke tilbake til.
I det konservative partiet har den interne striden om EU blusset opp med jevne mellomrom helt siden Thatchers tid. Mye av partiets sjelegranskning i dag har sin kilde i de turbulente årene mellom 1979 og 1990. For å forstå paradoksene i dagens brexit-debatt må man også forstå Margaret Thatcher.