Sist oppdatert 6. oktober 2024
Tony Blair bygget sin politiske karriere på ungdommelig pågangsmot og ønsket om en ny start både for parti og nasjon. I løpet av ti år ved makten endret han mye i Storbritannia. Men forholdet til Europa kjølnet over tid, aller mest på grunn av en dominerende internasjonal konflikt: Irak.
Tony Blair var lederen som ingenting kunne feste seg til, en statsminister som passet perfekt til begrepet teflonpolitiker. Anthony Charles Lynton Blair, som var hans fulle navn, ble født i Edinburgh i 1953 som midterste barn i en søskenflokk på tre. Moren Hazel var født i Irland. Faren Leo var sønn av to engelske teaterskuespillere, men adoptert av et skotsk arbeiderklassepar.
Unge Tony fulgte i fotsporene til den eldre broren Bill, først på den lokale Chorister School i Durham, så – fra tolv års alder – på den svært fasjonable privatskolen Fettes College i Edinburgh. Fettes er og var på mange vis Skottlands svar på Eton, med alle de trekk som en elitepreget skole for gutter bærer med seg. Den idrettsglade Blair brøt med de prestisjetunge rugby og cricket og kastet seg over fotball og basketball – og teater. Talentet som skuespiller var uomtvistelig og tok opp tråden fra besteforeldrene på farssiden. Teatervirksomheten ble blant svært få lyspunkter i årene på Fettes, og det er ikke veldig søkt å se etter spor herfra i hans senere politiske liv.
En stille studenttid
Fra studieårene i Oxford har det blitt en vanlig klisjé at det mest minneverdige for Blairs del var bandet han tok del i: Ugly Rumours. Det var i det hele tatt lite ved Blairs ungdomstid som antydet en fremtidig karriere i toppen av britisk politikk.
Da han etter Oxford fikk arbeid som advokat-aspirant ved Lincoln’s Inn i London, var han også blitt Labour-medlem, og han sluttet seg til lokalpartiet i Chelsea på byens vestkant. Det ble raskt et par av Blair og Cherie Booth, den andre aspiranten som var tatt opp ved advokatkontoret. Cherie skal ha hatt en nøkkelinnflytelse på sin manns politiske ambisjon, ved å overbevise ham om å satse på politikken som levevei. Det betød jakt på en valgkrets hvor det var mulig å vinne frem.
Første reelle sjanse kom i kretsen Beaconsfield i 1982, der Blair lyktes i å bli Labours kandidat. Ti prosent oppslutning var ikke mye å slå i bordet med – men Blair hadde lykkes i å markere seg i valgkampen og var blitt lagt merke til av partileder Michael Foot. Kort tid etter valget skrev Foot et oppmuntrende brev til Blair som skulle vise seg å bli nyttig.
Politisk gjennomslag
En langt større mulighet skulle nemlig komme ved parlamentsvalget året etter, i 1983. Det var valget hvor stormene herjet med Labour og skrapte bort all vegetasjon over grunnfjellet. Oppslutningen – 27,6 prosent – var den laveste siden 1930-tallet og bare drøyt to prosent høyere enn hva alliansen av SPD og liberale oppnådde.
For Tony Blair var det imidlertid dette valget som åpnet døren til en plass i Parlamentet. På hans egne hjemlige trakter i nord-øst stod en plass ledig i den gjenopprettede valgkretsen Sedgefield. Blair ble introdusert i siste øyeblikk og maktet å vippe av pinnen venstresidens foreslåtte kandidat.
Blair var tretti år da han ble valgt, partiets yngste parlamentsmedlem, og valgt på et budskap hvor ensidig atomnedrustning, utmelding av EU og storstilt nasjonalisering av industrien sto sentralt.
Venner og rivaler
I Underhuset havnet Blair raskt på delt kontor med et annet nyvalgt parlamentsmedlem, Gordon Brown. Brown var to år eldre enn Blair og en stjerne i den skotske fløyen av partiet. Dessuten hadde han arbeidserfaring fra mediebransjen og både akademiske og politiske bøker på samvittigheten. Brown og Blair utviklet raskt et effektivt, men også varmhjertig partnerskap, med utgangspunkt i et felles grunnsyn: Labour måtte forandres, og det drastisk, for å bli et regjeringsdyktig parti igjen.
Under Neil Kinnocks ledelse kjempet Labour for å bli et troverdig alternativ til Margaret Thatchers konservative regjering. Det lyktes ikke i 1987, ei heller i 1992 da John Major var blitt Thatchers etterfølger. Etter det valget tok John Smith over lederskapet, og ved hans brå død i 1994 sto Tony Blair, skyggeminister for innenriksspørsmål, fremst blant mulige kandidater – foran Gordon Brown. Blair ble valgt med stormende jubel som partileder samme sommer.
Tre år senere var han statsminister, den yngste i rollen siden Lord Liverpool i 1812. Labour gjorde sitt beste valg noensinne i antall mandater. Flertallet i Underhuset var det største noe parti hadde hatt siden 1935. De konservative hadde på sin side ikke vært dårligere representert siden 1906. Labour hadde fremgang overalt og i alle sosiale lag, men størst var gevinsten blant unge velgere og i de tradisjonelt konservative områdene i sørøst.
Minstelønn, fred i Nord-Irland og selvstyre til Skottland og Wales er blant de tydeligste resultatene fra de første årene med Blairs regjering. Hva med europapolitikken?
Offensiv med blindveier
Blair var raskt til stede, gjennom intens alliansebygging og konkrete initiativer. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen ble del av britisk lovverk. Og Blair tok tak i politikkområder som åpenbart kunne gagne Storbritannia så vel som EU-samarbeidet.
To konkrete eksempler er St. Malo-erklæringen i 1998 som la grunnlaget for forsterket militært samarbeid innen EU og arbeidet frem mot Lisboa-strategien som ble lansert i 2000. Strategien tok sikte på å gjøre Europa til en kunnskapsøkonomi, med mer effektive offentlige tjenester og satsing på høyere utdanning og forskning. Tankene lå veldig nær hva Blair selv forsøkte å gjøre Storbritannia til.
Men stort videre kom ikke st atsministerens offensive europapolitikk. En mulig deltagelse i eurosamarbeidet ble blokkert av rival og finansminister Gordon Brown som forlangte en langvarig utredning som så endte med å anbefale et nei. Den varslede folkeavstemningen om konstitusjonstraktaten ble heller aldri noe av, en avstemning som ville blitt svært vanskelig å vinne, men som ville vært typisk Blair å lykkes med.
En krigførende statsminister
De store knutene på tråden overfor Europa var det imidlertid Storbritannias krigføring som skapte. I løpet av Blairs første seks år som statsminister tok britene del i fem militære intervensjoner: Irak (1998 og 2003), Kosovo (1999), Sierra Leone (2000) og Afghanistan (2001). Blair ble en slags gudfar for humanitære intervensjoner, for verdenssamfunnets ansvar for sivilbefolkning uavhengig av landegrenser.
Visst var affæren i Kosovo kontroversiell, men Blairs rolle på den internasjonale arena skulle få mer dramatisk karakter i årene som fulgte. Terrorangrepene 11. september 2001 la fundamentet for en global kamp mot terror. Det umiddelbare svaret var et kollektivt angrep på Al Qaidas antatte skjulesteder i Afghanistan.
Men det var Irak som skulle bli den store katastrofen for Blairs regjering. Gjennom året som fulgte 11. september var Blair høyt og lavt for å vinne tilslutning til en felles handlingsplan overfor islamsk terrorisme. Tilfellet Irak var det imidlertid ingen enighet om, og nettopp dette tilspisset seg fra tidlig på høsten 2002. Der europeiske partnere – og en klar overvekt i opinionen – ønsket å la FNs våpeninspektører få fortsette sitt arbeid – var USAs ønskede strategi å gripe inn mot det man antok var masseødeleggelsesvåpen i Irak.
Blair ble brobyggeren for noen, men president G.W. Bushs puddel for mindre sympatiske kommentatorer. I det britiske Underhuset ble Irak debattert heftig – i den siste plenumsdebatten stemte 139 av Labours egne representanter mot sin regjering. Den høyt respekterte Robin Cook trakk seg som leder av Underhuset. Demonstrantene fylte Londons gater. I motsetning til flere sentrale europeiske allierte var den britiske regjeringen villig til å støtte en amerikansk-ledet invasjon – uten forankring i FNs Sikkerhetsråd.
Valgseier med bismak
Alt dette til tross maktet Blair å vinne sitt tredje valg på rad for Labour i 2005. Flertallet var betydelig redusert, og hva som stod igjen av det politiske prosjektet var diskutabelt. Men partiet styrte videre.
To år senere overlot Blair tømmene til sin makker og rival Gordon Brown gjennom en intern maktoverdragelse i partiet. Avgangen kom etter langvarig og vondartet undergraving fra Gordon Browns allierte i partiet.
Blair mottok en symbolsk ridderorden som gjorde det mulig å tre tilbake også fra parlamentssetet midt i valgperioden. Han hadde ledet landet gjennom ti år med stabil økonomisk politikk og en rekke samfunnsreformer. Internasjonalt var bildet mørkere og dystrere enn da han tiltrådte; i EU var Storbritannia en delvis outsider som før.
Artikkelen er del seks i en serie med biografiske portretter om britiske statsministre med særegne og skjebnesvangre veivalg i forholdet mellom Storbritannia og EU.