Sist oppdatert 3. mai 2019

Uken før påske dro Theresa May til Europa. Det var enda en etappe i den britiske statsministerens hvileløse innsats for å bringe utmeldingen av EU tilbake på sporet. Og det var enda en illustrasjon av at Storbritannia har stilt seg i en ytterst ukomfortabel posisjon, ventende i vindfanget mens EUs toppledere tegner veikartet britene skal følge.

I Storbritannia har de siste ukene handlet om politiske bataljer der May har vært den tapende part. Et flertall i Underhuset refuserte for tredje gang hennes fremforhandlede avtale for utmelding av EU. Deretter har parlamentarikerne tråkket inn på regjeringens beitemarker og selv satt agenda for debatter og voteringer. Det har gitt en forskjøvet maktbalanse mellom utøvende og lovgivende makt, men foreløpig ingen løsning på brexit.

Tirsdag besøkte May først Tysklands forbundskansler Angela Merkel, deretter Frankrikes president Emmanuel Macron. Hun møtte to europeiske ledere som er på vei i hver sin retning. Morsskikkelsen Merkel maner til forsoning, men hennes karriere som regjeringssjef og Europas ukronte leder nærmer seg slutten. Ungdommen Macron har valgt en mer konfronterende linje overfor Storbritannia. Han ønsker seg Merkels lederrolle, men har en uløst oppgave i å få andre med på sin visjon om et tettere integrert EU med mer saft, kraft og gjennomslag.

Storbritannia har en lang utenrikspolitisk tradisjon for balansering og navigering mellom de to store på det europeiske kontinentet. Men brexit er ikke tradisjonell stormaktsrivalisering, ei heller finnes det ordentlige alternativer å lene seg mot. Storbritannia har valgt å tre ut av EU. Tyskland og Frankrike er riktignok ikke fullt synkronisert, men de er likefullt motoren i en union med 27 gjenværende medlemsland.

May oppnådde da heller ikke synlige resultater av skytteldiplomatiet til Berlin og Paris. Det ble bekreftet dagen etter, da EUs regjeringssjefer behandlet Storbritannias anmodning om en ny utsettelse av brexit.

Den britiske regjeringen ønsket en kort forlengelse, med 30. juni som sluttdato. May ønsket å gi en tydelig melding til hjemlige parlamentarikere om å ta seg sammen. Men enda viktigere var det å avverge den bisarre situasjon at Storbritannia må delta i valget til EU-parlamentet 23.-25. mai. Etter valget trer EU-parlamentarikerne sammen for første gang i begynnelsen av juli. Rådene May hadde fått fra juridisk hold var at strikken kunne tøyes helt til da. Storbritannia kunne klare seg frem til sommeren uten å holde valg, men uten rom for flere avstikkere.

Tidslinjen som EUs øvrige 27 regjeringssjefer landet på var imidlertid en annen. Deadline skyves helt til 31. oktober. Storbritannia kan tre ut av EU før den tid, men det må skje på grunnlag av den foreliggende avtalen. Og dersom britene skal styre klar av valget til EU-parlamentet, må de ratifisere avtalen før 22. mai.

Hva krever det egentlig å holde valg? Man kunne saktens tenke seg en gambling i London: Se bort fra dette valget, som er det siste brexit-prosessen behøver, og sats på å finne en løsning før vi kommer dit. Men Storbritannia er ikke en lovløs sjørøverstat. Valg krever organisering, kandidater, et offentlig rammeverk og en lovregulert periode til å drive valgkamp. Forberedelsene begynner nå, ikke minst for partiene som i løpet av de neste to ukene må enes om kandidater.

Brexit har gitt mangt et øyeblikk av politisk melodrama. EU-parlamentsvalget kan gi et skjær av vanvidd til det hele. Nigel Farage var nei-siden politisk ukorrekte drivhjul ved folkeavstemningen i 2016. Han kommer tilbake nå, i spissen for et nydannet brexit-parti. Men motparten kommer til å mobilisere de også, især omkring Liberaldemokratene, De grønne og det nye sentrumspartiet av utbrytere fra de konservative og Labour. Dersom oppslutningen matcher nivået av engasjement på begge sider, kan valget bli en folkefest – men først og fremst for krefter utenfor de to store partiene.

Alt dette hadde May satt seg fore å avverge. Men det er ikke henne det er opp til nå. I EU vektes hensynet til egne institusjoner og prosedyrer tungt. Systemet har bestått en flerårig svenneprøve og gjort spådommer om splittelse og forvirring til skamme. EU har egne fundamentale utfordringer å løse, ikke minst knyttet til årets parlamentsvalg. Den politiske eliten i London må selv finne en kur for det viruset som herjer den.

Derfor spiste den britiske statsministeren middag i den britiske ambassadørens residens onsdag kveld. Hun fikk vårens asparges, lammestek og frukt til dessert – sobert og sesongtro i nasjonale omgivelser. EUs regjeringssjefer spiste kamskjellsalat, en torskerett med reker og nøtteparfait i det europeiske fellesskap som britiske politikere strever med å finne veien ut av. Så ble de enige og ga May beskjed.

Tiden vil vise hvilke sesongbaserte retter som serveres – og i hvilket selskap – når Storbritannia faktisk har funnet en løsning for å tre ut av EU. Om det blir en meny de selv har satt sammen, får vi håpe at måltidet viser seg verdt både prisen og innsatsen.

Denne teksten ble først publisert i Morgenbladet fredag 22. mars. I forbindelse med brexit og det som skulle vært brexit-innspurten bidrar Øivind Bratberg med en ukentlig kronikk i avisen. Du finner de andre bidragene i samme serie på avisens hjemmeside her.