Lørdag innleder Labour sitt årlige landsmøte. Det er med blandede utsikter og med en enorm elefant i rommet: Hvordan komme ut av brexit-prosessen med æren og populariteten i behold.
Når Labour samles i Brighton denne helga, er det i visshet om at valg og mulig regjeringsmakt kan være like rundt hjørnet. Partileder Jeremy Corbyn er selv ansvarlig for at partiet ikke allerede er på vei inn i valgkamp. To ganger blokkerte han statsminister Boris Johnsons forsøk på å skrive ut nyvalg i de dramatiske dagene før parlamentssesjonen ble avsluttet og Westminster stengt i forrige uke.
Sto sammen
I ønsket om å stoppe Johnsons plan sto Labour sammen med de øvrige opposisjonspartiene. Tanken var å sikre at statsministeren overholder lovvedtaket som det ble lagt så mye innsats i å kjempe frem – det som skal forhindre Storbritannia fra å tre ut av EU uten en avtale 31. oktober. Johnson og den konservative regjeringen kan ikke sprenge seg ut av de lenkene. Foreligger det ingen avtale med EU når kalenderen viser 18. oktober, må han be om en utsettelse.
I blokkeringen lå også et argument om at statsministeren ikke skal få diktere betingelsene for et valg. Labour ønsker ikke en «People vs Parliament»-innramming om valget, slik Johnson har ønsket seg. Og dette bringer oss til kjernen av Labours problem her og nå. For var det ikke Labour som skulle være folkepartiet? Partiet har under Corbyn virkelig forsøkt å fremstå som den vanlige mann og kvinnes forsvarer. Motstanderen har vært eliten i alle dens former, og målsetningen har vært sosial utjevning og muligheter til alle. Men Corbyns særegne form for venstrepopulisme stanger hodet i veggen når brexit-spørsmålet får dominere sakskartet. Der er Storbritannia nå, og det stiller partiet i en nærmest umulig posisjon.
Halvhjertet EU-valgkamp
Det er lett å forstå hvorfor det har blitt slik. Labour førte en halvhjertet valgkamp ved folkeavstemningen i 2016. EU-spørsmålet var det de konservative som hadde satt i spill, Labour var for fortsatt medlemskap, men Corbyn selv var lite interessert. Partiets fokus lå andre steder, og Corbyn kunne vanskelig gi noen helhjertet støtte til en union han selv har forbundet med maktkonsentrasjon og storkapital gjennom hele sin politiske karriere.
Resultatet av folkeavstemningen speilet Corbyns skepsis. I Labours tradisjonelle kjerneområder i Midlands, nord og i Wales landet flertallet i mange lokalsamfunn på et nei. Samtidig var svaret fra byene, i det som er partiets voksende velgergrupper blant unge, utdannede og flerkulturelle et rungende ja. Mer enn 60 prosent av valgkretsene representert av Labour i Underhuset hadde Leave-flertall. Likevel sto flertallet av både velgere og partimedlemmer klart på Remain-siden, ettersom det finnes så mange av disse i byene.
Siden 2016 har spenningen mellom de to sidene forverret seg snarere enn å bedres. Labours toneangivende parlamentarikere er stort sett Remain, det samme er et klart flertall av partiets medlemmer. Men samtidig finnes det en fløy av distriktspolitikere som stemte Leave, og en enda større andel som mener det er avgjørende å holde fast ved at Storbritannia skal ut av EU.
Slik har floken blitt knyttet, og i løpet av de drøyt tre årene som har gått siden folkeavstemningen har det vært smertefullt å følge utviklingen i Labours brexit-politikk. Fjorårets landsmøte ledet etter mye om og men til et kompromiss som ba partiet om å søke nyvalg dersom Theresa Mays avtaleutkast falt. Deretter skulle alle muligheter ligge på bordet, inkludert en folkeavstemning.
Corbyns oppskrift
Hvor står partiet nå? Liberaldemokratene har nylig erklært at partiets politikk er å reversere utmeldingen av EU uten noen folkeavstemning. Labour er som før «i tvende sind». Nestleder Tom Watson har tatt til orde for folkeavstemning først, etterfulgt av et valg. I opptakten til landsmøtet har Corbyn svart med den han ønsker skal bli partiets plan: Nyvalg og regjeringsskifte, så snart trusselen om hard brexit 31. oktober er avverget. Så reforhandling i retning en myk brexit, til slutt folkeavstemning mellom denne avtalen og Remain, og med statsministeren selv som fullstendig nøytral.
Er det en mulig vinneroppskrift, og er den i det hele tatt gjennomførbar? Corbyns innspill er først og fremst enda et forsøk på avklaring for et parti som har skjøvet fagbevegelsen og hensynet til arbeidsplasser foran seg i forsøket på å definere en brexit-politikk.
Dersom det faktisk blir et valg denne høsten, vil utformingen av en brexit-strategi være partiets hovedutfordring. Kanskje er Corbyns løsning god nok til å skape borgfred mellom fløyene i partiet. Fra hans ståsted må det være til uendelig frustrasjon å se så mye politisk energi suges opp av brexit-debatt.
Fire år etter at han ble valgt er mye av reformpolitikken innenlands godt gjennomarbeidet. Ved parlamentsvalget i 2017, da brødpolitikk og velferd sto i sentrum, ga det et veldig gjennomslag. Det blir vanskeligere nå.
Utsatt posisjon
Corbyn selv har en utsatt posisjon blant velgerne, forsterket både av internasjonale forhold og av antisemittisme-debatten som har rådet i partiet gjennom flere år. Rettes blikket mot næringspolitikk, mot skatt, arbeidsliv og velferd, løftes Labour. Men glir det tilbake mot brexit, og mot Corbyns perspektiv på Russland, Midtøsten og Venezuela, ser det straks vanskeligere ut.
Partilederen vil merke at blikkene festes ved brexit nå, også gjennom dagene i Brighton. Og han vet at det blir en veldig utfordring å holde flokken av velgere fra 2017 samlet. Dersom debatten kunne samles om jernbane, arbeid, skatt og trygd, ville partiet ha vært på et tryggere spor – mot regjeringsmakt og mot enighet med seg selv.