Sist oppdatert 21. desember 2019

Hun er partilederen for Storbritannias tredje største parti, og satte som ambisjon at hun gjerne vil bli landets neste statsminister. Det blir hun ikke.

Av Espen Aas

Jo Swinson er Liberaldemokratenes første kvinnelige partileder, og også partiets aller yngste leder. Den fornyelsen nøt både hun og partiet godt av da hun tok over ledervervet 22. juli i år.

Men etter å ha målt krefter med sluggeren Boris Johnson fra de konservative og Labour-leder Jeremy Corbyn i noen uker, ligger det langt fra an til å bli noe velgerskred.

Anti-brexit partiet

Av de tre store britiske partiene, er Liberaldemokratene, som tilsvarer norske Venstre, det eneste partiet som er klart mot brexit. Det har partiet vært gjennomgående siden før folkeavstemningen i 2016. Men selv om litt under halvparten av velgerne også ønsker å forbli i EU, har det ikke gjort dem til liberaldemokrater.

På gjennomsnittet av de siste partimålingene, ligger Swinson og hennes parti an til å få 16 prosent av stemmene ved valget i desember, mot Labours 30 prosent og de konservatives 42 prosent. Da Swinson tok over partiet, lå målingene på 20 prosent.

For selv om det er liten tvil om hvor partiet står i EU-spørsmålet, er det aller meste av oppmerksomheten rettet mot de to som virkelig kjemper om makten i landet, herrene Johnson og Corbyn.

Fikk ikke være med på TV-debatt

Da den store statsministerduellen ble avholdt på ITV tirsdag 19. november, var ikke Swinson invitert. Til tross for intense protester fra Liberaldemokratene, var det kun Boris Johnson og Jeremy Corbyn velgerne fikk se. Det tapte hun trolig mye på.

Da hennes tidligere partileder Nick Clegg (partileder fra 2007 – 2015) fikk være med i Storbritannias første TV-sendte partilederdebatt i 2010 mot daværende statsminister Gordon Brown fra Labour og daværende partileder David Cameron fra de konservative, økte populariteten hans betraktelig. Mange pekte på partilederdebattene som årsaken til at Liberaldemokratene gjorde sitt sterkeste valg noensinne.

Det nærmeste Jo Swinson kom, var en TV-utspørring. En utspørring av henne alene foran et ivrig publikum tre dager etter at partilederduellen var over, og det gikk ikke så bra. Gamle saker som partiets brutte valgløfte fra 2010 om å ikke innføre studieavgift på universitetene, samt hennes egen historikk gjennom årene i Underhuset (hun stemte også for studieavgift), dominerte utspørringen og hun gikk derfra lettere mørbanket. Det var knapt en eneste applaus gjennom hele programmet. Hun fikk langt hardere medfart enn noen av de andre partilederne.

Fra anti-brexit land og nesten inn i politikken

Jo Swinson er født i Glasgow i 1980, og vokste opp vest i Skottland. Moren var lærer, mens faren arbeidet som byplanlegger. I et intervju i podcasten «Women With Balls» fra magasinet Spectator i sommer, fortalte Swinson at hun ikke vokste opp i noe spesielt politisk hjem, men at interessen for politikk først ble vekket da hun begynte på universitetet som 17-åring og meldte seg inn i partiet hun i dag leder.

Hun er hovedsakelig utdannet ved London School of Economics, der hun tok en bachelor i ledelse. Etter bare ett år i arbeidslivet, forsøkte hun i 2001 seg for første gang som kandidat ved parlamentsvalget, 21 år gammel, men tapte for daværende visestatsminister John Prescott. To år senere forsøkte hun å bli valgt inn i det skotske parlamentet, stadig uten hell.

Inn i politikken og nesten statsråd

Men i 2005-valget klarte hun endelig, kun 25 år gammel, å bli valgt inn som første liberaldemokrat i historien fra sin hjemlige valgkrets East Dunbartonshire, nord i Glasgow. Jo Swinson ble da det aller første medlemmet av Underhuset som var født på 1980-tallet, og fikk den uoffisielle tittelen «Baby of the house» som den til enhver tids yngste medlemmet av parlamentet tildeles.

På plass i London markerte hun seg raskt som en høyrøstet motstander av Storbritannias deltagelse i Irak-krigen, og samtidig ivrig tilhenger av stemmerett for 16-åringer og kampen mot klimaendringer.

Etter fem år i parlamentet, ble hun rådgiver i koalisjonsregjeringen til David Cameron, der hennes eget parti hadde fem statsrådsposter. Etter to år ble hun utnevnt til underminister, med ansvar for arbeidsliv og forbrukersaker.

Det gikk en stund rykter om at hun skulle rykke opp til en statsrådpost, men rakk aldri å få plass rundt kabinettbordet til statsminister David Cameron i Downing Street nummer 10.

I 2015 var det valg, et katastrofevalg for Liberaldemokratene, og Swinson mistet plassen sin til det Skotske Nasjonalistpartiet (SNP).

Comeback

Men det gikk ikke langt tid før Swinson kunne begynne å pendle til London igjen. Da statsminister Theresa May lyste ut nyvalg i 2017, klarte Swinson å kapre tilbake sitt gamle parlamentssete.

Daværende leder av Liberaldemokratene, Tim Farron, trakk seg som leder etter valget, og flere mente tiden var inne for Swinson. Hun takket nei til jobben, men stilte som eneste nestlederkandidat. Etter kun to nye år sto partiet igjen uten leder, og denne gangen var ambisjonene på plass. Hun ble valgt 22. juli i år, med 63 prosent av partimedlemmene i ryggen.

De første månedene av hennes ledertid ble kronet med suksess. Medlemmene strømmet til partiet, og da det omsider ble klart at det skulle bli nytt parlamentsvalg 12. desember i år, erklærte hun at hun gjerne ville bli statsminister.

Men Storbritannias valgordning med enmannskretser gjør valget uansett til en utfordring for landets tredje største parti. Det hjelper ikke med kun med en prosentvis høy oppslutning, partiet må få flest stemmer i så mange som mulig av alle valgkretsene. Ved forrige valg fikk de kun 12 av Underhusets 650 seter, noe som er milevis unna de 57 de fikk i 2010.

Og nå med langt færre velgere bak seg enn for bare noen uker siden er nok det beste Swinson kan håpe på å hindre Boris Johnson i å få et konservativt flertall i valget 12.desember.

Profiler av Boris Johnson og Jeremy Corbyn:

Boris Johnson – britenes nye statsminister

Jeremy Corbyn – den evige rebell