Sist oppdatert 12. februar 2023
Vi følger utviklingen i denne saken videre på vår Facebookside – følg oss der.
9.januar var det tre år siden selvstyret brøt sammen i Nord-Irland. Siden før jul har det foregått nye samtaler for å få selvstyret på beina igjen. Blir det ikke enighet innen 13.januar, har den den britiske regjeringen varslet at det blir nyvalg til den nordirske folkeforsamlingen. Spørsmålet er hva et valg vil løse.
Regjeringskrisen i Nord-Irland ble utløst 9.januar 2017 da daværende viseførsteminister Martin McGuinness fra Sinn Féin trakk seg etter store samarbeidsproblemer med Det demokratiske unionistpartiet (DUP), og da først og fremst førsteminister Arlene Foster. Dermed brøt også selvstyreregjeringen sammen og provinsforsamlingen på Stormont utenfor Belfast ble oppløst. Institusjonene bryter automatisk sammen når enten førsteministeren eller viseførsteministeren trekker seg.
Siden 2017 har Nord-Irland vært i et politisk limbo, og har vært styrt av byråkrater i både London og Belfast. Men de har begrenset myndighet, og uten politiske institusjoner som fungerer, blir det heller ingen politisk utvikling.
Det har blant annet ført til krise i helsevesenet, med rekordlange ventelister. Statistikken viser at over 100.000 personer har ventet i over ett år på en sykehustime. Det fortelles om folk med livstruende sykdommer som har stått over ett år i sykehuskø.
Før jul streiket 15.000 sykepleiere i Nord-Irland for første gang i protest mot forholdene i helsevesenet. En ny streik er varslet i dag, onsdag 8.januar.
Utallige forsøk
Siden provinsregjeringen brøt sammen har det vært gjort utallige forsøk på å få partene til å bli enige. I mars 2017 ble det holdt nyvalg. Det løste ingenting. Valget endte med at de protestantiske unionistene tapte sitt flertall i provinsforsamlingen for første gang siden dagens ordning med selvstyre ble etablert i 1998.
16.desember i fjor startet nye forhandlinger, og Nord-Irland-minister Julian Smith håpet han kunne gi nordirene den julegaven at det igjen skulle bli aktivitet i regjeringskontorene på Stormont. Men den gang ei.
Forhandlingene tok en pause i jula, men startet opp igjen nå på nyåret. Før jul fikk DUP, som så mange ganger før, skylden for at forhandlingene brøt sammen. Dette avviste DUP.
Ett av de vanskeligste spørmålene å enes om er Sinn Féins krav om å innføre en lov i Nord-Irland som sidestiller engelsk og irsk (gælisk) språk. Det støttes ikke av DUP.
Må styre sammen
Det er Langfredagsavtalen fra 1998 som regulerer Nord-Irlands konstitusjonelle spørsmål, blant annet provinsens konstitusjonelle tilknytning. Det indre selvstyret bygger på et maktfordelingsprinsipp, det såkalte D’Hondt-systemet, der den ene parten ikke kan overkjøre den andre. Provinsregjeringen styres i fellesskap av en første- og viseførsteminister fra det største unionistiske/lojalistiske og nasjonalistiske/republikanske partiet.
Mange mener at D’Hondt-systemet er kommet til veis ende, og at det snart må diskuteres forslag til et nytt politisk maktfordelingssystem. Men så langt har det ikke vært noen alvorlig diskusjon om det verken i London eller Belfast.
De to største partiene er i dag det katolske, republikanske Sinn Féin og det protestantiske DUP. Det er to partier på hver sin ytterfløy i det politiske landskapet. For å illustrere hvor langt fra hverandre de står har Jan Erik Mustad, Nord-Irland-ekspert og redaktør her på britiskpolitikk.no, sammenlignet det med at Rødt og Fremskrittspartiet må bli enige om å regjere sammen.
Mandag 13.januar er altså datoen den britiske regjeringen har satt for at partene skal komme til enighet. Hvis ikke, har Nord-Irland-ministeren varslet at det blir nyvalg. Spørsmålet er om et nyvalg vil løse den politiske stillstanden. Slik systemet er, må partene finne en måte å styre sammen på. Pressmidlet fra London er at Nord-Irland igjen offisielt skal styres fra Westminster, hvis de politiske partiene i provinsen ikke blir enige.
Mer optimisme
Både DUP og Sinn Féin tapte oppslutning ved parlamentsvalget i desember. Dette ble tolket som et klart signal fra opinionen i Nord-Irland om den misnøyen mange føler i forhold til den politiske situasjonen. Dermed er det satt et press på politikerne for å lykkes med forhandlingene denne gangen. Ingen av partiene ønsker et nytt valg nå.
For DUP var 2019 et år med svært store svingninger. Partiet gikk inn i året som støtteparti for den konservative mindretallsregjeringen, og var langt mektigere enn de ti representantene i Parlamentet i London skulle tilsi. Da året var omme hadde de ikke bare gått tilbake etter det nylige parlamentsvalget. De måtte til og med se partiets gruppeleder i Westminster Nigel Dodds miste sitt sete i Underhuset. I tillegg mistet partiet all innflytelse i London etter Boris Johnson og de konservatives brakvalg.
Etter å ha brukt mye tid på rikspolitikken og det som har skjedd i London, kan partiet igjen bruke mer tid i Belfast. Det gjør også at det er mer optimisme med tanke på å få til enighet denne gangen.
Brexit: New year, new deal and what it means for NI https://t.co/bC5wZdH7Ku
— Mark Devenport (@markdevenport) January 4, 2020
Brexit forvansker
Brexit er selvsagt også noe som er med å forvanske den politiske situasjonen i Nord-Irland. DUP og Sinn Féin er dypt uenige om brexit. Mens Sinn Fein ønsker å bli værende i EU, er DUP brexit-tilhengere. Et klart flertall på 56 prosent av nordirene stemte for å forbli i EU i 2016.
Grensespørsmålet på den irske øya har vært en virkelig nøtt i brexit-forhandlingene. Og Boris Johnsons brexit-avtale, som i praksis skaper en grense i Irskesjøen, har ikke blitt godt mottatt av DUP. Som så mange ganger tidligere, føler DUP seg forrådt av regjeringen i London i grensespørsmålet.
Sinn Féin på sin side mener det snart er på tide med en folkeavstemning om provinsens fremtid. Det kommer nok ikke til å skje med det første, men som i Skottland, er det et krav som ikke forsvinner. Det vil republikanerne og Sinn Féin sørge for.