Sist oppdatert 19. mars 2020

I valget 12.desember fikk Labour en veritabel nesestyver fra britiske velgere, men først og fremst utenfor byene og aller mest fra godt voksne velgere. Partiet ble straffet for en uklar og vaklende brexit-strategi og for en leder med lav popularitet og tvilsomme svar på områder som forsvarspolitikk og nasjonal identitet.

Partiet slet også med vedvarende uro omkring anti-semittisme, et problem som partileder Jeremy Corbyn syntes å være en del av årsaken til.

Men valget illustrerte også en splittelse i verdispørsmål som den neste partilederen får en stor oppgave i å løse. En ung, ressurssterk befolkning i storbyen stemmer på venstresiden med tilsynelatende samme automatikk som arbeidere i Sunderland eller Barnsley gjorde for tre generasjoner siden. Problemet er at de sistnevnte gruppene har falt fra.

Identitetspolitikken

Labours nye kjernevelgere hører ikke industrisamfunnet til. Holdningene deres kan handle om tradisjonell materie som sosial utjevning og motstand mot storkapital. Men bland det sammen med en cocktail av flerkultur og mangfold, miljøaktivisme, begeistring for ny teknologi, tro på at man representerer fremtiden. Det er en broket flokk og fjernt fra hva arbeiderbevegelsen har stått for eller representert før nå. Men den er sterk i storbyen, og særlig i London.

For hovedstaden har blitt en venstrestyrt by – i øst og vest, i sør og i nord. Luciamorgenen 2019, idet britene våknet til valgskred for de konservative, var det fortsatt røde felt som dominerte bykartet over London. I London som helhet er Labour størst i 49 av 73 valgkretser, og til sammen ble rundt en fjerdedel av Labours parlamentsgruppe valgt herfra.

Dersom man skal lete etter et verdisett her, er liberal et godt stikkord, i all sin tvetydighet. Liberal kan tolkes i økonomisk retning, men dreier seg jo også om toleranse for legning og livsstil, for annerledeshet i alle sine varianter. Det dreier seg om å fornekte tradisjon og autoritet, om en kullsviertro på identitet som den du er.

Individet er fritt, men ikke alene, er lærdommen: Staten bør værsågod støtte opp om enkeltmennesker og minoriteter i deres streben etter å finne seg selv og sin tid. Og den skal sikre din og min velferd i bunn. For inni er vi like, i det vi alle trenger et fellesskap og hjelp. Vi skal bare få lov til å definere fellesskapet selv.

Klasseskiftet

Valget i 2019 ble et foreløpig klimaks i en utvikling som har vært på vei siden årtusenskiftet. Lavere samfunnslag trekker mot høyresiden. Boris Johnson oppnådde for første gang i moderne tid å sanke flere velgere enn Labour i de laveste trinnene i skjemaet for sosiale klasser som britiske valgforskere benytter seg av. De som står igjen på sosialdemokratisk side er på sin side slett ikke arbeidere. De er ofte offentlig ansatte, men aller oftest er de unge.

I aldersgruppen 18-29 år fikk Labour rundt 55 prosents oppslutning ved valget, mens de konservatives støtte ligger et sted på 20-tallet. Knekkpunktet for alder er et sted i førtiårene. I aldersgruppen 65+ er de konservatives dominans enda sterkere enn hva Labour kan oppvise selv blant de yngste unge.

Dette med alder speiler da også noen viktige forskjeller i verdier. Det kom tydelig til utrykk i brexit-avstemningen, der unge velgere ønsket fortsatt EU-medlemskap, mens de eldre i stor grad trakk motsatt vei. Grønne, alternative og «frihetlige» verdier står mot tradisjon, autoritet og nasjonalt sinnelag.

For venstresiden er det grunn til å skjelve i buksene når denne andre aksen får overtaket på velgeres sjel og sinn. Det er umulig, eller i beste fall veldig vanskelig, å være både kulturradikaler og konservativ, både frihetselskende og autoritetstro. Et og samme parti som skal bygge bro kan ende med å klappe sammen. En vesentlig del av Labours problem er nettopp en verdikonflikt der en urban partielite har havnet på kant med partiets gamle grunnfjell.

Velgeranalyser viser at omkring førti prosent av britiske velgere per i dag kan plasseres ganske entydig til venstre i økonomisk politikk. Men blant disse førti prosentene er halvparten verdiliberale og den andre halvparten konservative av sinnelag. Kløften er ikke umulig å klatre over – ved ett valg, i 2017, virket det som at Labour og Corbyn evnet å bygge bro over den. Men omstendighetene da var helt spesielle, og de gir ikke noen enkel oppskrift å følge på ny.

Venstresiden snakker ikke om grønne plener, britisk melk og vakre strandpromenader, ei heller snakker de med særlig overbevisning om lokale institusjoner som skal bevares. Og når det gjelder rettigheter for vanlige folk til forskjell fra utlendinger har Labour lite å melde.

I stedet har verdikonservative patrioter i arbeiderklassen trukket lenger og lenger bort fra Labour, slik de også befinner seg langt unna London. De er et stykke til venstre i sitt syn på økonomisk politikk, men langt til høyre for det londonske Labour i verdier og kultur. De ønsker rettferdige kår og tilhørighet, men ikke på samme vilkår som i byen. Her ligger Labours problem, og her ligger den kommende partilederens utfordring.

Partiledervalget

Labour har tapt fire valg på rad i løpet av ni intense år fra 2010 til 2019. Hvordan kan de komme ut av knipa? Valget av hvem som skal etterfølge Jeremy Corbyn blir første store prøve. En eller annen form for fornyelse og kursendring må i alle fall til.

Labour kan lande på en ung kvinne som et tegn på at de evner å tenke nytt. Det har også lenge vært forventningen og ønsket i store deler av partiet. Ironisk nok er den fremste kandidaten i denne kategorien også den som representerer størst kontinuitet fra Corbyns epoke. Rebecca Long-Bailey (40) fra Salford utenfor Manchester har blitt løftet frem av kretsen omkring den avgående lederen. Idet hun lanserte sitt eget kandidatur ga hun også Corbyn 10 av 10 poeng som politiker. Det er ikke alle i partiet som vil si seg enig i den vurderingen.

De som ikke ønsker seg Long-Bailey kan se til Keir Starmer (57) som kandidat. Starmer er en politiker med kompetanse og autoritet, uten noen klart definert ideologisk plattform, men et åpenbart safe pair of hands. At han står fritt mellom fløyene i partiet, kan gjøre det mulig å la talenter vokse frem omkring ham. Og Starmer vil se ut som en mulig statsminister fra første stund, som en politikkens Mr Darcy. Verre er det at han er londoner og med en så klart definert Remain-posisjon fra EU-striden at han vanskelig kan gå rett hjem hos Sammy fra Sunderland.

Disse to er de fremste kandidatene i feltet slik det ser ut i dag. Hvor mange som stiller avhenger av hvem som får de nødvendige 22 signaturene fra parlamentsmedlemmer i Labour innen i morgen, mandag 13. januar. Så følger den interne valgkampen, før partimedlemmene får det avgjørende ordet gjennom uravstemning der alle stemmer teller likt.

Svaret – Long-Bailey eller Starmer eller en av feltets outsidere – får vi 4. april. Et tips: Fornyelse og stolthet kommer til å være blant stikkordene som blir nevnt i vinnerens tale.

Se også profil på Keir Starmer.

oivind@britiskpolitikk.no