Sist oppdatert 4. april 2020

Kontroversene omkring Storbritannias innenriksminister gir et tidsbilde av hvordan Boris Johnsons flokk utfordrer den liberale eliten.

Nylig ble det klart at Sir Philip Rutnam, departementsråd og dermed fremste embetsmann i det britiske innenriksdepartementet, trekker seg fra stillingen med umiddelbar virkning. Beslutningen ble utdypet og begrunnet av Rutnam i en pressekonferanse, hvor han også varslet at han vil saksøke regjeringen for såkalt konstruktiv oppsigelse. For Rutnam anser seg som trakassert og undergravet og dermed presset fra sin stilling. Og den ansvarlige for kampanjen skal være statsråden selv – Priti Patel.

Det er ikke første gang det blåser på toppene i britisk politikk, ei heller mellom politikere og embetsverk. Men situasjonen Patel har havnet i er likevel noe for seg selv. Posten som innenriksminister utgjør sammen med utenriks og finans de tre tyngste i den britiske regjeringen. Og Patel er relativt fersk i statsrådsstolen; hun tiltrådte med Boris Johnsons inntreden som statsminister i juli i fjor.

Innenriksdepartementet står midt i en krevende periode, med hovedansvar for det nye regimet for grensekontroll, migrasjon, oppholds- og arbeidstillatelser som følger av brexit.

Det siste som behøves er intern uro og omkalfatring i et departement hvor alle bør trekke i lag. Rutnams avskjed tyder på det motsatte. Hvordan kunne det skje?

Johnsons styringsfilosofi

Et ganske åpenbart svar ligger i styringsfilosofien som Boris Johnsons regjering er innprentet med. Statsministeren vant det britiske folk med budskap om å få brexit unnagjort. Det bredere mandatet lyser av handlekraft og av ønsket om å feie bort unødige byråkratiske hindre, svulstig jus og en sendrektig elite.

Det er denne eliten som holder Storbritannia tilbake, med sin hang til unødig kompleksitet, rettighetsregimer og politisk korrekthet. Boris Johnson ønsker action this day, som en lite diskré hilsen til merkelappene som Winston Churchill klistret på utvalgte saksdokumenter under annen verdenskrig. Her behøves handling, ikke enda et seminar med slepende fotsåler.

Hva Boris Johnson har lagt til grunn for sitt regjeringskollegium er med andre ord en form for ensrettet handlekraft. Borte er balansen mellom ulike fraksjoner som preget forgjengeren Theresa Mays regjering. Statsrådene er håndplukkede for å sette seil i Johnsons ønskede retning. Ja, for mange av dem er det en kurs de selv har staket ut.

Patel er en statsråd som åpenbart passer inn i dette bildet. Hun har et politisk utsyn kjennetegnet av frihandel, patriotisme og verdikonservatisme. Brexit skal forstås i dette bildet som oppspill til et Storbritannia frigjort fra EUs tvangstrøye. Slik vil demokratiet gjenoppbygges og skaperkraft få fritt spillerom. Og slik vil også en innvandringspolitikk skrus sammen som er egnet for Storbritannia. Innvandring bør komme i passende omfang og med riktige ferdigheter. Her behøves dyktige IT-ingeniører heller enn grekere som betjener hotellene eller rumenere som kjører varebil.

Nytt innvandringsregime

Det nye innvandringsregimet som skal tre i kraft ved årsskiftet er et av flere tema som har ført til trefninger mellom statsråden og hennes byråkrater. En raskt voksende utlendingsforvaltning skal sørge for at tildeling av oppholds- og arbeidstillatelser fungerer etter at brexit trer i kraft. Grensekontrollen skal være vanntett og effektiv, og midt oppe i de nye retningslinjene skal også eksisterende EU-borgere i Storbritannia få innpass i det nye systemet. Oppgavene er store for et allerede hardt presset departement, og advarslene er mange fra fagbyråkrater med sans for korrekt saksgang og juridiske vurderinger.

Slik går det til når et energisk, folkelig mandat møter et skeptisk fagbyråkrati, med andre ord. I Patels tilfelle har det slått særlige gnister. Statsråden er godt kjent for en tone som balanserer mellom det direkte og det kommanderende. Og hun har politiske oppfatninger som forener handlekraft med lite rom til kompromisser. Patels forrige statsrådspost, som bistandsminister, fikk en brå slutt sent på høsten i 2017 da det ble klart at hun hadde benyttet en privat ferie i Israel samme sommer til møter med høytstående israelske politikere, inkludert statsminister Netanyahu.

Politisk er Patel en provokasjon ikke bare for den byråkratiske eliten, men også for den en venstreside som mener at folk som henne burde vite bedre. Patels familie er av indisk herkomst og ankom Storbritannia fra Uganda på 1960-tallet. Hun er kvinne, fra en etnisk minoritet og har en historie som kunne ført rett inn i Labour. Men Patel er i stedet en av flere sterke minoritetsrepresentanter i Boris Johnsons konservative regjering. Hun er standhaftig økonomisk liberal, verdikonservativ og sikker i sin sak. Og i Labour mobiliseres en harme over Patel som er ulik annen frustrasjon over konservative politikere. Det er en harme som bærer preg av moralsk høyverdighet mer enn av politiske argumenter.

Patel er et bilde på det moderne Storbritannias mangfold, men samtidig speiler hun også en type enfold på begge sider av den politiske kløften som skiller landet. Det er en kløft hvor man nødig vil gi rom for nyanser eller gi motparten rett; et skille hvor rettshavere på begge hold får stadig nytt drivstoff til sin sak. Mye tyder på at britene vil se flere debatter som minner om denne.

Denne artikkelen ble først publisert i Morgenbladet 3.mars.