John Hume: Nord-Irlands Nelson Mandela

Annette Groth sammen med John Hume. FotoAnnette Groth sammen med John Hume den dagen han fikk vite at han var tildelt fredsprisen.

3.august døde fredsprisvinner John Hume, 83 år gammel. Som NRK-journalist møtte Annette Groth den nordirske politikeren mange ganger, og var blant annet sammen med ham da han fikk telefonen fra nobelkomitéen. Her forteller hun hvordan det skjedde, og tegner et portrett av mannen som er blitt betegnet som Nord-Irlands Nelson Mandela.

Av Annette Groth
Portrett Annette Groth

Annette Groth var i ti år NRKs korrespondent i London.

Det er en fredag i oktober 1998. Verdens oppmerksomhet er vendt mot Norge. For den første fredagen i den første hele oktoberuken kommer det årlige budskapet fra Drammensveien i Oslo. Nobels fredspris.
I NRK har vi som vanlig gjettet på forhånd. Og ryktene har gått om at de to nord-irske politikerne katolske John Hume og protestantiske David Trimble er sterke kandidater.

Så jeg har begitt meg til et forsamlingslokale på den irske landsbygda, der John Hume skal være til stede. Teknikk er bestilt fra den irske kringkasteren RTE og jeg er ute i god tid.

Jeg har truffet John Hume noen ganger før – for meg som har dekket konflikten i Nord-Irland siden 1984 er han et hyppig intervjuobjekt. Han vet hvorfor jeg er der. Det bryr han seg ikke om. Han fortsetter å snakke med dem han har avtaler med. Det er jeg som er nervøs. For teknikerne fra RTE har ennå ikke vist seg når klokken nærmer seg 11. Kunngjøringstiden. Jeg skjønner at å få John Hume på lufta i TV vil gå helt galt.

Og så kommer budskapet fra Nobel-komiteen. John Hume er like rolig og takker for prisen. Mens jeg må konstatere at Nobel-studio hjemme i Oslo må nøye seg med fredsprisvinneren på telefon.

Men hvilken fredsprisvinner. En stor politiker, men ikke minst en aktivist. Han er fra byen som offisielt heter Londonderry, et navn han aldri ville ta i sin munn. Det var britenes navn på byen – for storparten av innbyggerne der heter byen bare Derry, avledet av det irske navnet Doire, som betyr «eikelund».

Ikke-vold

En mann av folket. Født i Derry 18. januar 1937. Oppvokst i Derrys Bogside – arbeiderstrøket som under konflikten i Nord-Irland skulle bli åsted for så mange dramatiske hendelser. Her vokste han opp med mor og far og seks yngre søsken.

Han levde i et Nord-Irland styrt av unionistiske protestanter – en britisk provins med et stort katolsk mindretall, som ble diskriminert på de aller fleste områder. Og det var urettferdigheten i Nord-Irland som formet John Hume, og inspirert av borgerettskampen i USA på 1960-tallet kastet han seg inn i ikke-voldelige protester.

Erik Mustad minnes John Hume i denne videoen tatt opp i London dagen etter at Hume døde:

Der andre nasjonalistiske katolikker i Nord-Irland meldte seg til væpnet kamp i første rekke for den irske republikanske hæren, IRA, var ikke-vold-strategien helt avgjørende for Humes engasjement.

Egentlig hadde han tenkt å bli prest, men han fullførte ikke prestestudiet og ble i stedet lærer i hjembyen Derry. Samtidig var han med på en rekke aksjoner. Han gikk i tog for å oppnå like rettigheter for det katolske mindretallet i Nord-Irland, og utenfor det britiske parlamentet protesterte han mot Storbritannias internering uten lov og dom av i første rekke katolikker i Nord-Irland.

Etter hvert meldte han seg også til politisk tjeneste. Først i det lokale parlamentet i Belfast som uavhengig nasjonalist, senere i det britiske Underhuset i Westminster og i Europaparlamentet. Der representerte han partiet SDLP – The Social Democratic and Labour Party – som han var med på å stifte i 1970. Han var partiets leder fra 1979 til 2001. Men de som kjente ham godt sier at han aldri ga opp rollen som aktivist til tross for de mange politiske vervene.

Hemmelige samtaler

Og slik ble han etter hvert en verdig kandidat til å få Nobels fredspris. Allerede på 1980-tallet startet han hemmelige samtaler med det som da var IRAs støtteparti, Sinn Féin. Samtidig hadde Storbritannia og republikken Irland nærmet seg hverandre og statsministrene John Major og Albert Reynolds var så absolutt på talefot.

Det som virkelig fikk fart på fredsprosessen var samtalene mellom John Hume og Sinn Féin-leder Gerry Adams. Også dette såkalt hemmelige samtaler, men ryktene svirret. Og John Hume fikk kraftig på pukkelen både av unionistiske protestanter og noen av sine egne for å snakke med «voldsmennene».

Men Hume og Adams tok kontakt med regjeringen i republikken Irland, og sammen med statsminister Albert Reynolds kunne de i august 1994 proklamere IRAs ensidige våpenhvile. Det var en stor dag for oss som var til stede da våpenhvilen ble kunngjort i Belfast, og her ble grunnlaget for det som senere ble fredsavtalen for Nord-Irland lagt.

Litt opp og ned gikk det – våpenhvilen ble brutt, men det hele endte med fredsforhandlinger og våpenhvile også fra protestantiske grupper. Gjennom alt dette var John Hume helt sentral.

Blir ikke glemt

John Hume var omdiskutert i flere kretser. Blant annet ble det hevdet og gjort narr av at han hadde en eneste tale han holdt, men at han forsøkte å få den til å høres ny ut ved å bytte ut noen ord hver gang. I begravelsen grep sønnen tak i dette:  – Merkelig at en mann med bare en tale kunne få utrettet så mye, sa John Hume jr.

Humes viktigste støttespiller var konen Pat. – Pappas største bragd var å gifte seg med mamma. Fremdeles ifølge sønnen John jr.
Sine siste dager tilbragte Hume på et pleiehjem i Derry. Han var blitt dement og viste seg ikke mer. Men glemt er han ikke.

I andre tider ville St. Eugenes Cathedral i Derry vært stappfull av folk i John Humes begravelse. Men korona satte en stopper for det. Bare 100 mennesker fikk være med, og Pat Hume hadde bedt folk holde seg borte også utenfor katedralen av smittevernhensyn. Hun visste hvor respektert og avholdt mannen hennes var, men de hørte på henne og lot være å komme.

Det er en skjør fred i Nord-Irland, men det er fred. Og John Humes bidrag var uvurderlig. Jeg kommer aldri til å glemme konserten i Belfasts Waterfront Hall i 1998. Der sto Bono fra U2 med fredsprisvinnerne John Hume og David Trimble med budskapet til folk om at de måtte si ja til fredsavtalen i en folkeavstemning, og ja ble det.

Bono har heller ikke glemt dette. Til begravelsen sendte han følgende hilsen:
«We were looking for a giant and found a man whose life made all our lives bigger.»
«We were looking for a negotiator who understood that no-one wins unless everyone wins… and that peace is the only victory.»
«We were looking for a great leader and found a great servant – we found John Hume.»