På kinesisk er ordet krise satt sammen av to tegn. Det ene står for fare, det andre for muligheter. Bedre kunne man neppe oppsummere situasjonen det skotske nasjonalistpartiet befinner seg i midt på høsten i 2020.
For Skottland er i krise, slik resten av Storbritannia er det. Covid-19 har herjet på hele øyriket. Tallene for Skottland er bedre enn sør for grensen, men ikke markant bedre – og sammenlignet med Norge ser det betydelig mørkere ut. Med en befolkning på størrelse med vår har Skottland passert 2.500 dødsfall som følge av korona.
Den fryktede andre bølgen synes allerede å være på vei, med uforutsette konsekvenser. Og underveis har økonomien gått over til kunstig åndedrett fra statskassen i London for å holde samfunnsmaskineriet i gang. Om drøye to måneder er Storbritannia ute av EU, foreløpig uten en avklart handelsavtale for veien videre.
I en slik stund er vel muligheten for å bryte fri fra Storbritannia det siste skottene burde gi seg inn på. Kampen mot pandemien er ikke over, og konsekvensene av den er vanskelige å overskue. Og opprettelsen av selvstendig Skottland ville innebære store kostnader – i alle fall på kort sikt – og kaste en fersk nasjon ut i et internasjonalt landskap der det ikke er opplagt at faste og trygge allianser står klare til å ta dem imot.
Klar strategi
Men likevel – ut av krise vokser nye muligheter. Og et stykke på vei er det akkurat slik det siste halvåret har sett ut i Edinburgh. Skottland kom skjevt ut fra hoppet i bekjempelsen av Covid-19, slik hele Storbritannia gjorde det. Tiltakene kom sent i gang, og spesielt i pleie- og sykehjemsektoren var beredskapen lav den første tiden.
Men etter de første kaotiske ukene i mars festet førsteminister Nicola Sturgeon taket om Skottlands strategi i møte med viruset. Hun la ned et sterkt personlig engasjement og grep handlingsrommet som finnes i selvstyremodellen for Skottland. Særegne skotske tiltak ble jevnlig annonsert, og Sturgeon selv opprettet en nær dialog med folket gjennom daglige pressebriefinger og intens bruk av sosiale medier.
Mens regjeringen i London famlet etter en klar strategi, var Sturgeon klar i talen og nær folk flest. Rollen hun inntok syntes det å være noe kjent med også i et internasjonalt perspektiv. Boris Johnson kunne sammenlignes med andre mannlige ledere der bombatiske ord dominerte over kyndighet i møte med viruset. Nicola Sturgeon, på sin side, etablerte raskt et image som var gjenkjennelig fra kvinnelige regjeringssjefer i land som Tyskland, Danmark og New Zealand. Her var en leder som maktet å kombinere omsorg og innsikt, i nært samarbeid med fagfolk og samtidig med en tydelig stemme overfor folket. En leder å stole på.
Økt oppslutning om selvstendighet
Rolle eller realitet: Blant velgerne ble Sturgeons koronastrategi raskt en vinner. Og den har fortsatt å være det, i økende kontrast til en sviktende tillit til regjeringen i London på velgernivå. Parallelt vokste oppslutningen om skotsk selvstendighet jevnt og trutt, fra et sted på 40-tallet til området mellom 50 og 60 prosent. Forspranget er ikke stort, men konsistent gjennom så å si alle sommerens og høstens meningsmålinger.
Sturgeon er i ferd med å oppnå noe partiet hun leder, det skotske nasjonalistpartiet (SNP), ikke har erfart før. Hun er i ferd med å overtale det brede midtsjiktet av velgere i Skottland, de som ikke er sterkt ideologisk drevet verken i retning separatisme eller union, men som er opptatt av godt styresett og et velfungerende demokrati. Der forgjengeren Alex Salmond genererte både støtte og motstand med voldsom intensitet, er Sturgeon i ferd med å bygge en støtte som er rundere i kantene og med nye lag på grunnfjellet.
Mulighetene som følger av denne nye situasjonen må forvaltes klokt. Det er ikke mer enn seks år siden Skottland holdt sin folkeavstemning – den som skulle avklare spørsmålet for en generasjon og som ga 55/45 i favør av fortsatt union. Brexit har vært SNPs brekkstang for å ta opp spørsmålet på ny. Men før Storbritannia er endelig ute og det fremtidige forholdet avklart, er det vanskelig å rydde bordet for hvordan et selvstendig Skottland skulle se for seg medlemskap i EU og samtidig nære relasjoner med England.
Valg i mai
Men på sett og vis er Sturgeon nødt til å bli med på bølgetoppen og forsøke å styre den. I mai holdes nytt valg til det skotske parlamentet. Labour, det konservative partiet og Liberaldemokratene, sliter med lederskapsproblemer og uenighet om riktig strategi nord for grensen. Bordet synes dekket for SNP. De kan gjøre rent bord igjen og stå med et parlamentarisk flertall alene. Et slikt resultat vil ses på som et mandat for en ny folkeavstemning – muligheten som Boris Johnsons regjering så langt har utelukket å gi dem.
Det skotske nasjonalistpartiet har hatt regjeringsmakt i Skottland siden 2007. Sturgeon var visestatsminister de første sju årene, før hun inntok sjefsrollen i 2014. Var det noen som snakket om slutten på en syklus? Det er gjerne slik for partier som har holdt regjeringsmakt en stund og som velgerne på et tidspunkt går lei av. SNP har så langt styrt unna en slik dom – men drømmen om fremtidig selvstendighet er til syvende og sist partiets livsblod. Drømmen må holdes i live og aller helst kunne spennes opp som fremtidig realitet.
Sturgeon har sju måneder frem til valget til å forme en troverdig fortelling om et Skottland etter brexit og pandemi – og med solfylte sletter i sikte.