Sist oppdatert 7. februar 2023

Boris Johnson og hans regjering har store ambisjoner for Nord-England. Hvordan vil de gripe saken når Storbritannia kommer ut av koronatiden?

«Det er langt, dette landet. Det meste er nord,» skriver Rolf Jacobsen i et dikt som fanger norsk selvforståelse. Tilsvarende erkjennelse har vært sjelden å høre i Storbritannia gjennom de seneste tiårene. I økonomiske prioriteringer er det London og finansdistriktet i City som har dominert. Kulturelt er det storbyene, det internasjonale og tjenestytende næringer som har rådet grunnen.

De glemte

Tilbake ligger områder og småsamfunn som føler seg glemt. Men i de siste årene har de blitt løftet stadig oftere frem i det politiske ordskiftet, og ofte i et perspektiv som handler om nord mot sør. Nord er forbundet med hardtarbeidende vanlige folk som har lidd under de siste tiårenes økonomiske politikk og som gjerne holder seg med tradisjonelle verdier. Sør er forbundet med store penger og opphopning av makt og innflytelse i London, samt en livsstil der nasjon og tradisjon har fint lite betydning.

Kommentatoren David Goodhart samlet konflikten i begrepene «Somewheres» mot «anywheres» – de som vet hvor de har sitt hjem mot de som er hjemme hvor som helst og som er tjent med at fortidens verdier slipper taket.

Kanskje er motsetningen overspilt, men det er ingen tvil om at striden om brexit ga den en plass i lyset. Ønsket om å ta Storbritannia ut av EU ble fremmet av det konservative partiet. Men da det kom til stykket og britene fikk sin folkeavstemning, var det gamle venstresidevelgere som ble tungen på vektskålen. Tradisjonell arbeiderklasse utenfor storbyen stemte «Leave» i overraskende omfang, og mange gjorde det fra nord – fra Midlands, Yorkshire og regionen nordøst i sær.

Nye partibånd

Etterpå bidro ønsket om brexit til en annen endring. Ved valget i 2019 slo det konservative partiet gjennom med et brak blant de samme arbeiderklassevelgerne, mange av dem i nord. Slagordet «Get Brexit done» hadde stor appell, men endringen handlet også om mer.

Valgforskere har kastet seg over resultatet med en idé om at partivalg nå handler mindre om høyre mot venstre i økonomisk politikk og mer om verdispørsmål og tilhørighet. Velgerne som det konservative partiet har grepet tak i ønsker lov og orden, patriotisme og tradisjon; på motsatt hold står unge, ofte urbane velgere med liberale verdier; de som er komfortable med kulturell og teknologisk endring og mindre opptatt av nasjonale institusjoner og tradisjoner.

Denne tolkningen av det politiske skiftet i nord står sterkt også hos politikerne. Og skal Boris Johnsons regjering klare å tekkes sine nye velgere, må det verdikamp til, men også innsats i kroner og øre. Under valgkampen ble et nytt løft i nord gjort til en hovedsak for partiet. Gjenopplivning av søvnige hovedgater, satsing på infrastruktur og støtte til lokalt næringsliv var blant fanesakene.

Lovnader på vent

Et drøyt år senere venter mange i nord fortsatt på en virkelig omdreining, og det gjelder også et femtitalls parlamentsmedlemmer som føler de lever på lånt tid. Pandemien har satt alle tiltak på vent, men virusets konsekvenser har også hatt særlig ille utslag i nord. Når skoler stenges, rammer det særlig fattige barn. Økonomiske nedgangstider rammer entreprenører og småbedrifter med små marginer å tære på. Og når forventningene spennes høyt, er fallhøyden stor.

Derfor er det mot nord at mye av oppmerksomheten vil rettes når det britiske statsbudsjettet legges frem første uken i mars av finansminister Rishi Sunak, som selv representerer en nordlig krets. Partifløyen nordfra er aller mest opptatt av å komme ut av nedstengningsperioden og sette hjulene i gang. Forventningen er at den nye regjeringen skal leve varene. Det er ukjent terreng for det konservative partiet, og en betydelig oppgave. Lovnaden er gitt – klarer regjeringen løftet?