Sist oppdatert 29. april 2023
De nylige opptøyene i nordirske byer skyldes ikke brexit og en republikansk begravelse ene og alene. De lojalistiske protestantene føler seg oversett og neglisjert av politikerne. Også av sine egne.
Opptøyer i deler av Nord-Irland er blitt årlige hendelser. Bilder av ungdommer og unge voksne som kaster bensinbomber, steiner og andre gjenstander mot politiet og over Nord-Irlands fredsmurer har rullet over TV-skjermene siden slutten av 1960-tallet.
Selv etter fredsprosessen, som kulminerte i Langfredagsavtalen i 1998 og St Andrews-avtalen i 2006, har enkelte områder sett årlig voldelige uroligheter, særlig rundt påsketider og midt på sommeren.
Føler seg forskjellsbehandlet
Men de siste ukers opptøyer er ikke primært sekteriske. Det betyr at voldsutgytelsen, som denne gangen kommer fra illsinte lojalistiske protestanter, ikke retter seg mot «fienden», de republikanske katolikkene. Denne gangen rettes opptøyene mot den britiske stat, representert ved det nordirske politiet som lojalistene mener forskjellsbehandler de to gruppene. Det meldes at 90 politifolk har blitt skadd siden opptøyene startet i påsken.
Fourteen more police officers have been injured after another night of violence in Northern Ireland. https://t.co/bPgy85VerF
— BBC News NI (@BBCNewsNI) April 10, 2021
Mens lojalistene i enkelte arbeiderklasseområder i Belfast og Londonderry/Derry føler seg fotfulgt av politiet, unnlater politiet samtidig å straffeforfølge det republikanske gravfølget til tidligere etterretningssjef i IRA Bobby Storey. I begravelsen i fjor sommer var det åpenbare brudd på smittevernreglene.
For lojalistene er dette et eksempel på en lang rekke hendelser som tilsidesetter denne gruppen. Opptøyer skjer når disse befolkningsgruppene opplever å bli oversett og ikke lyttet til. Grasrota har liten grad av politisk representasjon da Det demokratiske unionistpartiet (DUP), som tidligere ofte henvendte seg til denne delen av protestantene, er blitt provinsens største parti og er i maktposisjoner både i Nord-Irland og i London.
Heller ikke brexit-prosessen har bidratt til å berolige lojalistene. Snarere tvert imot.
Grense i Irskesjøen
I brexit-avstemningen stemte et lite flertall i Nord-Irland for å forbli i EU. For å ivareta provinsens økonomiske vekst og høye sysselsetting var det viktig å holde den irske landgrensa åpen. Det har den mer eller mindre vært siden Langfredagsavtalen. Tusenvis av irer og nordirer krysser grensa daglig i forbindelse med arbeid, handel og utveksling av tjenester. Så lenge både Storbritannia og Irland var EU-medlemmer og tilknyttet EUs indre marked, var dette uproblematisk.
I sin iver etter å dra i havn en brexitavtale, samt løse grenseproblematikken på den irske øya, førte statsminister Boris Johnson de nordirske lojalistene bak lyset. De ønsket at Nord-Irland skulle behandles akkurat som England, Skottland og Wales og dermed unngå en grense i Irskesjøen. Med britenes utgang av EU måtte det bli en hard grense, enten i sjøen eller på den irske øya.
Hør podkast om opptøyene i Nord-Irland:
Da Johnson gikk med på å legge grensa i Irskesjøen, gikk han samtidig med på at Nord-Irland, som eneste britiske nasjon, fortsatt skulle ha en særordning innen EUs tollunion. Det betyr i praksis at varer skal tollklareres mellom det britiske fastlandet og Nord-Irland i et salgs bytte mot at landgrensa da holdes åpen.
Blant lojalister ble dette sett på som et svik fra en statsminister og regjering i et land de selv ønsker at Nord-Irland skal være del av. Holdningen er nå at lojalistene føler de ble ofret i brexitspillet og flere og flere i protestantiske miljøer frykter at de gradvis skal dyttes mot en gjenforening med Irland. Naturlig nok mot deres vilje.
Lang vei mot marginalisering
Da Nord-Irland ble opprettet for hundre år siden, i 1921, var det protestantene som var i flertall og dominerte provinsen. Det katolsk republikanske mindretallet ble systematisk diskriminert, og tiår med undertrykkelse og sinne innledet The Troubles, en tretti år lang borgerkrig. Mindretallet reiste seg mot majoritetens overmakt, majoriteten som også i lang tid hadde støtte fra London.
Rollene er nå, to generasjoner senere, snudd på hodet. Politisk mener lojalistene at de tapte fredsprosessen og at ingen politiske partier, verken i Nord-Irland eller Storbritannia anerkjenner dette. Fredsprosessen som for alvor startet på tidlig 1990-tall, ble for lojalistene en lang mot vei mot politisk, sosial og økonomisk marginalisering.
Den brede oppfatningen i lojalistiske miljøer er at fredsprossen ga for mange innrømmelser til de katolske republikanerne. I et samfunn som Nord-Irland, hvor nullsumtankegangen dominerer, mente lojalistene at det republikanerne tjente på prosessen måtte lojalistene tape. De mener selv at de gjennom fredsprossen måtte betale prisen fordi skjevheter og diskriminering mot republikanere hadde pågått siden 1921.
Dermed er følelsen av å være utfrosset dominerende. Lojalistene er sosialt segregerte, de indre bydelene er forfalne og fattige, og arbeidsløsheten i de områdene opptøyene fant sted er skyhøy. Å bli politisk neglisjert har ført til økonomisk svekket kjøpekraft i nordirsk økonomi som har blomstret etter fredsprosessen. Men den har hovedsakelig blomstret i republikanske områder.
Skjør fred
Brexit og forskjellsbehandling tente nå gnisten i disse utarmede områdene. Men disse er ledd i en lang rekke med hendelser som har dyttet lojalistene ned på bunnen av det nordirske samfunnet. Med en hundre år lang historie dominert av mistro, mistillit og skepsis burde politikere forstå at freden i provinsen er skjør.
En ovenfra-og-ned politikk slik lojalistene nå føler seg utsatt for, ekskluderer grasrota og risikerer å kaste provinsen ut i en ny bølge av opptøyer, usikkerhet og utrygghet. Den hundre år lange historien bør minne politikerne på at en slik tilnærming ikke er riktig i dette samfunnet.