Sist oppdatert 18. juni 2021
Arlene Fosters (50) trekker seg som Nord-Irlands førsteminister og leder av Det demokratiske unionistpartiets (DUP). Foster trekker seg etter press fra sine egne.
Ifølge BBC har cirka 80 prosent av Det demokratiske unionistpartiets (DUP) representanter i nasjonalforsamlingen på Stormont i Belfast og i Underhuset i London undertegnet et brev med mistillit mot partilederen. DUPs partileder velges av disse to gruppene og ikke i en uravstemning blant partimedlemmene.
Foster trekker seg ikke umiddelbart. I en video hun har lagt ut på Twitter går det fram at hun trekker seg som DUP-leder 28.mai og som førsteminister ved utgangen av juni. Foster sier det er viktig å gi partiet tid til å velge en ny leder. Siden DUP er provinsens største parti vil det fortsatt ha førsteministeren. Hvem det blir avgjøres når det nå skal velges ny leder.
DUP er ikke et parti som skifter leder ofte. Faktisk er Arlene Foster bare den tredje lederen av partiet, som ble stiftet av Ian Paisley for 50 år siden. Og blir det en lederkamp, er det første gang i partiets historie. BBC har her en oversikt over aktuelle kandidater.
I sin kunngjøring sier Foster at hun er den første til å innrømme at det har vært opp- og nedturer i de fem årene hun har vært førsteminister. Samtidig maner hun til samhold, ikke splittelse og sier at det har vært hennes «livs privilegium å tjene det nordirske folket som førsteminister».
Her er hele Fosters kunngjøring (klikk inn for video) om hvorfor hun nå trekker seg:
Statement by Rt. Hon. Arlene Foster MLA https://t.co/bHCP1IySz7 via @duponline
— DUP (@duponline) April 28, 2021
Brexit-misnøye
Misnøyen mot Foster i partiet skal først og fremst rette seg mot hennes håndtering av gjennomføringen av brexit. DUP var det eneste partiet i Nord-Irland som var for brexit, noe Foster talte varmt for. Men de særegne vanskelighetene som brexit-avtalen har skapt i Nord-Irland ble et problem for Foster.
Hun snakket først positivt om mulighetene som lå i den såkalte Nord-Irland-protokollen, som skapte en grense i Irskesjøen. Men ettersom effekten av den ble synlig og motstanden vokste blant unionistene, har hun endret mening og mener nå at det må finnes en ny bedre ordning for Nord-Irland. Men flere av DUPs medlemmer i Stormont-parlamentet mener tydeligvis at dette ikke er nok, og ønsker en ny leder.
Det skal også ha vært økt misnøye med at Foster har vært for liberal i noen sosiale saker, skriver BBC. DUP er tradisjonelt erkekonservativt i moralspørsmål og har vært mot både abort og likekjønnede ekteskap. Det som skal ha fått begeret til å renne over er at Foster i Stormont-parlamentet i forrige uke lot være å stemme mot et forslag om å forby konverteringsterapi for LHBT-personer.
Advarsel
Da Arlene Foster tok over som førsteminister i januar i fjor var det med Sinn Féins Michelle O´Neill som viseførsteminister. I en kommentar på Twitter til Fosters avgang kommer O´Neill med en advarsel til DUP om ikke å se bakover, men ta inn over seg endringene som har skjedd på den irske øya:
-Den nye DUP-lederen må ta inn over seg at det politiske landskaper på øya vår har forandret seg…..Sinn Féin vil samarbeide med alle partier for å fremme sosiale reformer, politisk endring og økonomisk framgang – men vi vil kjempe sterkt mot politikk som river ned eller som vil tilbake til fortiden, skriver O´Neill.
DUP er helt avhengig av å kunne samarbeid med Sinn Féin i regjering, der førsteministereren skal kommer fra det største partiet, som nå er DUP, mens viseførsteministeren kommer fra det nest største pari, som i dag er Sinn Féin. Slik det politiske systemet i Nord-Irland er konstruert, er de to lederne likestilte. Viseførsteministeren er ikke førsteministerens vara, men de to partiene styrer sammen og det ene partiet kan ikke overstyre det andre. Det er for å sikre konsensus og at den ene tradisjonen ikke skal overstyre den andre.
I alt er alle de fem største partiene i Nord-Irland med i provinsregjeringen. DUP må når Foster går av nominere en ny førsteminister som folkeforsamlingen kan godta. Lyktes ikke det, kan det utløse nyvalg.
Du kan lese hele O´Neills kommentar her:
Michelle O’Neill responds to the resignation of Arlene Foster https://t.co/95Of1MEKW9 pic.twitter.com/VV6jviCrZG
— Sinn Féin (@sinnfeinireland) April 28, 2021
Andre gang
Arlene Foster gikk i januar i fjor løs på sin andre periode som førsteminister da det indre selvstyret ble stablet på beina igjen etter tre år med politisk stillstand i Nord-Irland.
Selvstyret brøt sammen 9.januar 2017. Da hadde Foster vært førsteminister i ett år. Hun ble i januar 2016 første kvinne som ble valgt til å lede Nord-Irlands regjering.
Partileder i pro-britiske DUP har hun vært siden desember 2015 da hun tok over etter Peter Robinson. Det skjedde uten motkandidater.
Foster ble politisk aktiv mens hun studerte juss på Queens-universitetet i Belfast. Hun meldte seg inn i Ulster Unionist Party (UUP).
I 2003 ble hun valgt inn i provinsforsamlingen på Stormont fra UUP. Men hun var lite fornøyd med ledelsen i partiet og meldte overgang til Ian Paisleys parti DUP året etter, sammen med tre andre fra UUP.
Grønn skandale
I 2007 ble hun miljøminister, og året etter handelsminister i den nordirske provinsregjeringen. Høydepunktet i de sju årene hun var ansvarlig for handel og investering i Nord-Irland, var åpningen av det fantastiske Titanic-museet i Belfast i 2012. Museet har vært en kjempesuksess og har hatt stor betydning for turismen i den nordirske hovedstaden. Siden åpningen har museet hatt over fire millioner besøkende fra 145 land.
Like godt gikk det ikke med et grønt energiprosjekt Foster var ansvarlig for som handelsminister. Utgiftene kom helt ut av kontroll. Sinn Féin krevde at Foster måtte gå av som førsteminister mens prosjektet ble gransket. Foster nektet å trekke seg, noe som var den direkte årsaken til at provinsregjeringen brøt sammen i januar 2017.
Forsoning
Da hun tok over som førsteminister i januar 2016 fikk Foster en tidligere IRA-kommandant – Sinn Féins Martin McGuinness – som nestkommanderende i samlingsregjeringen i Belfast. Det kunne ikke bare ha vært enkelt for en med hennes bakgrunn. Fosters far var bonde, men jobbet også som reserve i politiet. Da Foster var åtte år ble han nesten drept av IRA.
– Min far kom krabbende inn på alle fire med blod rennende fra hodet, fortalte Foster til avisen Belfast Telegraph i et intervju i 2015.
Ti år senere satt hun selv i en skolebuss der IRA hadde plassert en bombe. Foster kom uskadd fra det, men ei jente som satt ved siden av henne ble alvorlig såret da bomben gikk av.
De to dramatiske hendelsene satt selvsagt dype spor, men da hun ble partileder understreket hun hvor viktig det er at fortiden ikke former framtiden:
–The Troubles har satt dype sår i Nord-Irlands historie, vi må ikke la det forme vår framtid. Et framgangsrikt og trygt Nord-Irland er den beste arven vi kan gi til dem som mistet livet i The Troubles, sa Foster i talen til sine partifeller etter at hun ble valgt som DUP-leder.
Uten vilje til kompromisser og samarbeid er det da heller ikke mulig å styre Nord-Irland.
Støttespiller for May
I juni 2017 sto Arlene Foster smilende på trappa utenfor Downing Street 10 etter å ha inngått en historisk samarbeidsavtale med Theresa May og det konservative partiet. DUPs ti representanter i Parlamentet skulle sikre flertall for den konservative mindretallsregjeringen i viktige avstemninger, og gjorde Arlene Foster til en av britisk politikks mektigste kvinner. Hun satt ikke selv i Underhuset i London, men hadde gjennom partiets parlamentsgruppe på ti medlemmer stor makt.
Hvor mektig Foster da var, ble synlig for alle da hun i begynnelsen av desember 2017 sa tvert nei, og May måtte gå en ny runde for å få i havn en avtale med EU. Nå vet vi alle hvordan det gikk med Mays avtale, og Arlene Fosters innflytelse i London tok slutt med Boris Johnsons valgskred i desember 2019.
