Sist oppdatert 27. mai 2022

Nylig vant Kenneth Branaghs delvis selvbiografiske oppvekstfortelling fra Belfast Oscar for beste manus. Den langvarige konflikten i Nord-Irland har gitt forfattere og filmskapere et rikt materiale å hente fra.

Av Knut Øystein Høvik, høgskolelektor, Høgskolen i Innlandet

Filmer fra Nord-Irland, og særlig fra The Troubles (1968-98) kombinerer ofte rå vold med realisme. Fiksjonen springer ut av virkeligheten. Samtidig er det for et vestlig film- og TV-publikum noe både gjenkjennbart og fremmed på samme tid. Menneskene, stedene og landskapet kan vi relatere til, men for de fleste er religiøs fanatisme, nærmest total segregering og politisk motivert vold noe vi i liten grad forholder oss til.

I filmer om The Troubles møter vi mennesker som blir stilt overfor noen av livets aller vanskeligste valg. Forbudt kjærlighet, vennskap på tvers av skillelinjer, gruppepress og sosiale normer, straff og rettferdighet, tilgivelse og forsoning går igjen i tematikken. Det samme gjør spørsmål om hva man er villig til å ofre, og forskjellen på frihetskamp og terrorisme.

I mange av disse filmene møter vi enkeltmennesker som av ulike – ofte helt tilfeldige – grunner blir brikker i et større politisk spill.

En egen sjanger

En bok og film som har vært mye brukt i det engelskspråklige klasserommet opp gjennom årene er Cal (1984). Bernard MacLavertys roman om den unge Cal McCrystal, et IRA-medlem som innleder et kjærlighetsforhold til enken etter en politimann som han var med på å ta livet av, tar opp konfliktens brutalitet, forbudt kjærlighet, mangel på sannhet og hvordan konflikten preger vanlige menneskers hverdag. Allerede året etter at boken kom ut, var filmatiseringen klar. John Lynch og Helen Mirren spiller hovedrollene i det som var en av de første filmene basert på konflikten. For Lynch var dette hans filmdebut. Han har siden vært medvirkende i en rekke filmer om The Troubles.

Det er på 1990-tallet at Troubles-relaterte filmer vokser frem som nærmest en egen sjanger. Frem til da hadde sensur fra britiske, men også irske, myndigheter vanskeliggjort filmproduksjoner med konflikten som tema. En kritikk av de første filmene om The Troubles er at de følger et slags Romeo-og-Julie-oppsett, med et enkelt og naivt budskap om at hvis bare alle møtte noen fra den andre siden, ville de fleste problemer være løst. Disse ble gradvis avløst av thrillere med konflikten som et bakteppe.

Flere faktorer muliggjør at filmskapere våger å aktualisere The Troubles på film. Blant annet får den irske økonomien et kraftig oppsving, irsk kultur blomstrer, og flere får øynene opp for det irske. På samme tid gir de første våpenhvilene og den gryende fredsprosessen håp om at situasjonen i Nord-Irland er i endring.

Historiske hendelser

Mange av filmene om The Troubles tar opp historiske hendelser, og da ofte overgrep, urett og undertrykkelse begått mot den katolsk-nasjonalistiske befolkningen. In the Name of Father (1993), med Daniel Day-Lewis i rollen som Gerry Conlon og Pete Postlethwaite som faren Giuseppe handler om forholdet mellom far og sønn og den feilaktige fengslingen av The Guildford Four.

I Bloody Sunday (2002), følger vi de fatale hendelsene på Derrys gater 30. januar 1972 fra perspektivet til borgerrettighetsforkjemperen og SDLP-politikeren Ivan Cooper, spilt av James Nesbitt. Filmen Omagh (2004) tar oss med til den mest dødelige terrorhandlingen på nordirsk jord. Gerard McSorley, som er fra byen, spiller en far som mister sin sønn den grufulle lørdagen i august 1998.

En annen hendelse som har fascinert filmskapere er de sultestreikende IRA-fangene i Maze-fengselet i 1981. I Some Mother’s Son (1996) gjenforenes Mirren og Lynch på lerretet. Med Mirren i rollen som mor til en av de sultestreikende, og Lynch i rollen som Bobby Sands, den første som døde under sultestreiken. I den kritikerroste Hunger (2008) blir Sands spilt av Michael Fassbender i det som er hans store gjennombrudd som skuespiller.

En film som ikke direkte handler om konflikten som sådan, men som er verdt å nevne i denne sammenheng er Neil Jordans store nasjonalepos Michael Collins (1996). Liam Neeson spiller hovedrollen som den irske opprørslederen og politikeren. I en tid da den republikanske bevegelsen sårt trengte støtte, sympati og tillit til sitt fredsprosjekt, var filmen et ikke helt ubetydelig bidrag i verdensopinionens gradvis endrede syn på IRA og Sinn Féin.

Vant Oscar

Neil Jordan stod også bak det som av mange anses som den mest kjente og mest betydningsfulle filmen om The Troubles; The Crying Game (1992). Den Oscar-belønnede filmen med Stephen Rea i hovedrollen er en kompleks film som utforsker rase, nasjonal, kolonial og seksuell identitet i Irland og Storbritannia.

Nord-Irland-konfliktens mangesidige natur, med dobbeltagenter, rekruttering av informanter, skjulte agendaer, ulike aktører med felles interesse av at volden og kaoset vedvarer, osv har også inspirert filmer i spionsjangeren. Eksempler på dette er Harry’s Game (1982), Hidden Agenda (1990), The Informant (1997), Fifty Dead Men Walking (2008) og Shadow Dancer (2012).

Den globale dimensjonen av den nordirske konflikten – og da særlig innflytelsen hos det irske Amerika – gjenspeiles i filmer som The Grasscutter (1988), Patriot Games (1992), Blown Away (1994), The Devil’s Own (1997), The Jackal (1997) og Ronin (1998).

Voldsfilmer

En kritikk som ofte rettes mot filmer om The Troubles er at de har en tendens til å glorifisere vold. Dette gjelder for den sterke Nothing Personal (1995) og Resurrection Man (1998).

Den siste en film løst basert på de grusomme drapene begått av den lojalistiske gruppen Shankill Butchers. På slutten av 1970-tallet kidnappet gruppen tilfeldig utvalgte på Belfasts gater og torturerte og drepte sine ofre med slakterredskap. Begge filmene gir et innblikk i lojalistiske paramilitære gjengkulturer, og hentet inspirasjon fra filmer om rå vold og harde menn.

I den svært krevende kortfilmen Elephant (1989), regissert av Alan Clarke og produsert av Danny Boyle, gjenskapes 18 drap nesten uten dialog eller kommentarer. Filmens følelsesløse “naturliggjøring” av drap var en kritikk av den mediedekningen som fant sted, med nye drap på TV kveld etter kveld, nærmest tilfeldig fremstilt, fri for kontekst, og uten forklaring eller motivasjon.

Fred og forsoning

Dessverre har fred og forsoning vært sparsommelig behandlet i filmer om The Troubles. I Titanic Town (1998), spiller Julie Walters en mor som går imot sin egen familie og eget lokalsamfunn og blir aktivt involvert i fredsbevegelsen. Walters spilte også den svært respekterte Nord-Irland-ministeren og forhandlingslederen Mo Mowlam i filmen Mo (2010).

Hvor vanskelig forsoning kan være er noe som blir behandlet i filmen Five Minutes of Heaven (2009). Liam Neeson og James Nesbitt spiller hovedrollene, hvor en lojalistisk leder møter lillebroren til en ung katolsk mann han fikk henrettet 33 år tidligere. Lillebroren var vitne til drapet og er ute etter hevn. Men, som filmen viser, også hevn er vanskelig.

Kortfilmen The Shore (2011) er et mikrokosmos av Nord-Irland-konflikten. I den estetisk vakre filmen som vant Oscar for beste kortfilm, møter vi to bestevenner fra barndommen som ikke har hatt kontakt siden en misforståelse 25 år tidligere. I etterkant av prisutdelingen ble Nord-Irlands førsteminister Ian Paisley og vise-førsteminister Martin McGuinness avbildet med hver sin Oscar-statuett. På mange måter fortalte det sin egen historie.

Ingen kunne forutse det nære vennskapet og gode samarbeidet som utviklet seg mellom predikanten og den konservative unionisten Paisley og den tidligere IRA-lederen McGuinness da de delte førsteministerembetet i Nord-Irland. Filmen The Journey (2016), med Timothy Spall som Paisley og Colm Meaney som McGuinness, skildrer en biltur fra St Andrews i Skottland, hvor regjeringsforhandlingene i 2006 fant sted, og hvordan de to fant tonen. Selv om filmen er basert på faktiske hendelser, er selve handlingen fiksjon.

Til å spøke med?

Kan man spøke med noe så alvorlig og tragisk som The Troubles?  Divorcing Jack (1998) forsøkte seg med et satirisk blikk på Nord-Irlands helt særegne utfordringer. Sammen med komedier som Mad About Mambo (1999) og The Most Fertile Man in Ireland (1999), reflekterer den på mange måter den optimismen som preget det nordirske samfunnet ved tusenårsskiftet.

Utvilsomt den mest suksessrike Troubles-relaterte komedien er TV-serien Derry Girls (2018-22) om de katolske jentene Erin, Orla, Clare, Michelle og den engelske gutten James. Serien, som foregår mot slutten av The Troubles, harselerer med nordirske stereotypier og fordommer. Foreløpig siste sesong går på britiske og irske TV-skjermer i disse dager, og forventes å bli tilgjengelig på Netflix senere i år.

TV-krim

Med sin dystre historie og sine mørke hemmeligheter, er Nord-Irland nærmest den perfekte settingen for krimsjangeren. TV-serier som The Fall (2013-16) og Bloodlands (2021) låner begge tungt fra skandinavisk krimtradisjon.

Der handlingen i Troubles-filmer ofte har foregått i dypt segregerte, ghettolignende arbeiderklasseområder i Belfast og Derry, foregikk handlingen i The Fall i et annerledes Nord-Irland; det vellykkede, velutdannede, velstående, moderne og (tilsynelatende) lykkelige, hvor sosial omgangskrets i liten grad defineres av religiøs tilhørighet.

Innspillingen av Game of Thrones (2011-19) – på verdensbasis kanskje 2010-tallets største kulturfenomen – har bidratt enormt til nordirsk økonomi og turisme. I kjølvannet av suksessen har innspillinger som The Shore, Derry Girls og The Fall bevisst brukt lokasjoner og landemerker i merkevarebyggingen av et nytt Nord-Irland. Jentene i Derry Girls har sågar fått sitt eget veggmaleri i Derry- som har blitt en turistattraksjon i seg selv.

Fortsatt er det stemmer som ikke har blitt hørt, fortellinger som ikke har blitt fortalt og temaer som ikke har blitt belyst. Så lenge det er tilfelle, vil filmer om konflikten som offisielt tok slutt for 24 år siden fortsatt ha aktualitet og relevans.

Artikkelforfatteren, Knut Øystein Høvik, er høgskolelektor i engelsk ved Høgskolen i Innlandet. Han underviser og forsker på britisk kultur, litteratur og didaktikk.