Sist oppdatert 27. november 2024

Hvorfor fikk britene, da dronning Elizabeth døde etter 70 år på tronen, en Charles nummer tre, og ikke en George nummer sju? Et merkelig spørsmål tenker du kanskje, for Charles var vel gitt på forhånd? Eller?

Charles selv hadde sikkert bestemt seg for lenge siden, men mange trodde – og kanskje håpet – på et annet regentnavn. Han hadde jo tross alt fire navn å ta av: Charles Philip Arthur George – eller Philip Charles Arthur George, som lady Di kom til å kalle ham da de giftet seg i St. Pauls i 1981. Kanskje var det på grunn av et indre ønske om at han skulle bruke et annet navn enn det litt uheldige Charles som framtidig regentnavn – hvem vet?

Men la oss ikke gå videre rundt grøten, for: «what’s in a name?» Betyr det noe hva noe eller noen heter? Kommer det ikke an på den som bærer navnet? Finnes det egentlig uheldige navn? Vel, kanskje hvis man er overtroisk – og det er jo noe vi lett kan tenke oss at Charles er, for han er jo så mye annet rart – men navnet det var han åpenbart fornøyd med.

Franske forbindelser

Opp gjennom den lange rekka av britiske, engelske og skotske monarker er den nåværende Charles kun den tredje med det kongenavnet, og – overtroisk eller ikke – det er det jo en grunn til.

At Charles skulle ende som et engelsk, senere britisk kongsnavn, var, som så mye annet i britisk historie, resultatet av rene tilfeldigheter. Karl, Karolus, Carolus eller andre lignende varianter, var ikke ukjent som fornavn på de britiske øyer i angelsaksisk tid, men navnet gikk ut av bruk etter den normanniske invasjonen – normannerne foretrakk navn som William (Guillaume), Henry (Henri) og Richard. Senere ble Edward hentet frem fra de angelsaksiske krønikene for å understreke de «nye» kongenes «engelskhet», ved å trekke forbindelser til de gode gamle dager. Men Charles? Det var et navn som ble brukt ved det franske hoffet.

Det så lenge ikke ut til at Charles skulle få noen renessanse i England, men dette endret seg i 1601 da Elizabeth døde barnløs, og den skotske James Stuart plutselig – vel, kanskje ikke sånn helt plutselig, men litt – ble konge av både Skottland og England. Og James ser du, han hadde tette franske forbindelser – noe de engelske kongene ikke hadde hatt på langt over hundre år.

Den nye kongen var døpt James etter sin bestefar, James V av Skottland, men han bar også navnet Charles etter sin gudfar Charles IX av Frankrike – kildene er faktisk ikke helt entydige på hvilken av de to kongene som hadde rangen, altså om han ble døpt James Charles, eller Charles James.

Men, nok om det, navnet Charles ble uansett med familien Stuart videre, dog ikke som navnet til tronarvingen – ennå. For James´ førstefødte het Henry Frederick – oppkalt etter sine bestefedre, hvorav den ene var Frederik II av Danmark-Norge, far til Anne, som James hadde giftet seg med – i Oslo av alle steder, tilbake i 1589.

Navnet Charles ble spart til «the spare», og hadde Charles forblitt the spare, ville vi nok hatt en kong George VII i dag (vel det ville vi selvsagt ikke, for da hadde jo historien sett helt annerledes ut, men la oss ikke gå videre inn i den tankerekka…)

Charles som kongsnavn

Uansett, ved Henry Fredericks død i 1612, rykket Charles opp som tronarving, og ved James VI og Is død i 1625 ble han konge over Skottland og England. Navnet Charles ble altså kongsnavn som følge av to tilfeldigheter: først at Elizabeth døde barnløs, deretter at Henry Fredrick gjentok bedriften med null etterkommere. Så da endte vi der da, i 1625 med et fransk kongsnavn på den skotsk-engelske kongen.

Den som kan sin regle «Willy, Willy, Harry, Stee» vet at engelske kongenavn har en tendens til å klumpe seg sammen. På 12- og 1300-tallet hadde vi tre Edwarder etter hverandre, og rett etter det, tre Henryer i like rask rekkefølge. Navnet Charles var på god vei inn i samme tradisjon ettersom Charles I hadde oppkalt sin førstefødte sønn og arving etter seg selv. Men i lang tid ble det bare med de to, helt til dagens Charles.

Problemet var nemlig det at Stuartene rotet det til for seg selv. Den første Charles ble, som vi alle vet, et hode kortere i 1649, etter å ha gått til krig mot Parlamentet, ikke bare én, men to ganger.

Den andre Charles fikk aldri egne legitime arvinger fra sitt ekteskap med den portugisiske prinsessen Catherine av Braganza – et ekteskap som for øvrig førte Tanger og Bombay over fra portugisisk til engelsk «eierskap» – og heldigvis kan vi vel si, har det å ta med seg eierskapet til hele byer som medgift, gått litt av moten…

Da Charles døde uten rettmessig arving i 1685 var det hans bror, James VII og II, som tok over. Men han leflet litt for mye med katolisismen, og ble gloriøst avsatt i 1688.

Hans katolske etterkommere ble med et pennestrøk ekskludert fra arverekken, og hans to protestantiske døtre ble dronninger nokså rett etter hverandre. Men fordi ingen av dem fikk barn som overlevde til voksen alder – det skal dog sies at stakkars Anne virkelig prøvde, hun skal ha gått gjennom intet mindre enn 17 graviditeter, men mange endte i abort, og av de barna hun bar til ende var det kun ett som levde mer enn noen timer, men heller ikke han fikk leve til voksen alder, han døde som 11-åring. Derfor måtte man snart ut på leting etter noen nye kongsemner.

For å slippe unna de katolske Stuartene måtte man lete langt ute i arverekka for å finne en passende arving, og det fant man i Hannover av alle steder – og med det fikk vi intet mindre enn fire Georger på rappen. Men nå snakker vi oss bort her. Dette skulle jo handle om Charles.

Et uheldig navn?

Etter fadesen med den halshugde Charles I og den noget mislykkede Charles II, ble ikke navnet brukt igjen av den britiske kongefamilien, faktisk ikke på ett eneste barn langt ute i arverekkefølgen en gang, før dagens Charles fikk navnet i 1948.

Navnevalget skapte den gang debatt i avisspaltene, men datidens journalister og kommentatorer fant trøst i at han hadde tre andre navn å velge mellom, hvorav det siste var det særdeles gangbare George, og de fleste trodde nok den gang at han med tid og stunder ville gjøre som sin bestefar – døpt Albert Frederick Arthur George – å ta kongsnavnet George.

Men hvorfor måtte Elizabeth på død og gjenopplive Charles som navn i den britiske kongefamilien? Hun kunne jo bare gått for det trygge og tradisjonelle. Svaret, ifølge sikre kilder (kongehuset.no) er at navnevalget var en gest til Elizabeths favorittonkel «uncle Charles», eller onkel Carl – som vi her på berget kjenner bedre som kong Haakon, gift med Elizabeths grandtante Maud. Haakon var da også en av Charles åtte faddere.

Charles den siste?

Så, spørsmålet vi stilte i starten, om britene skulle få sin George VII, er ikke så merkelig som det kan virke.

Jeg tror Elizabeth nok tenkte at Charles ville ta samme regentnavn som hennes far. Jeg tror nok også Charles i stille stunder har vurdert det, men så er det noe med det da, at når du har hatt et navn i over 73 år, så skal det jo noe til å bytte.

Men så er jo spørsmålet: vil vi få en Charles VI med tid og stunder? Lite tyder på det i dag – for verken kronprins eller arveprins bærer navnet Charles – og om jeg skulle gjette så blir han nok ikke bare Charles den tredje, men også Charles den siste.

Espen Ophaug er nytt redaksjonsmedlem i britiskpolitikk.no. Han er anglofil med royal britisk historie som hobby. Espen har stålkontroll på den britiske kongerekka. Til daglig er han byrådssekretær i Oslo med permisjon fra jobben som seniorrådgiver hos Riksantikvaren.