Britisk pragmatisme i Indiahavet

Portrett utenriksminister David Lammy.Britenes utenriksminister David Lammy kunne i begynnelsen av oktober kunngjøre at Storbritannia og Mauritius hadde kommet til enighet om Chagosøyenes framtid. Foto: UK Parliament.

Storbritannia skal overføre suvereniteten over Chagosøyene i Indiahavet til Mauritius etter flere tiår med uenighet om øyenes fremtid og økende internasjonalt press. Men britene drar ikke, snarere tvert imot.

Av Thomas Sveen, historiker

Det britiske territoriet i Indiahavet, som er britenes betegnelse på det oversjøiske området som Chagosøyene utgjør, har tilhørt Storbritannia siden 1810 da de ble erobret fra Frankrike. Til tross for at øyene er en rest fra det britiske imperiets tid har de stor strategisk betydning for både Storbritannia så vel som USA på grunn av en militærbase som ligger på den største av øyene, Diego Garcia.

Inntil nå har London tviholdt på øygruppen til tross for at ulike FN-organer og internasjonal rett har lagt stadig større press på den britiske regjeringen for å gi øyene til Mauritius, som hevder Chagosøyene ble skilt fra dem da de ble selvstendige fra nettopp Storbritannia i 1968.

Forhandlet lenge

3.oktober i år ble det kjent at britene gir suvereniteten over øyene til Mauritius etter forhandlinger som har pågått siden november 2022. Men de har ingen planer om å forlate Diego Garcia – snarere enn å gi opp et stykke land har den britiske Labour-regjeringen inngått en avtale som sikrer fortsatt kontroll i minst et hundreår til. Storbritannia skal nemlig leie Diego Garcia fra Mauritius i 99 år fremover, med mulighet for forlengelse.

Overenskomsten med Mauritius har ikke kommet i stand uten videre, og den direkte foranledningen er at britene har blitt stadig mer isolert i spørsmålet om øygruppens status og fremtid. Britenes hovedinteresse har åpenbart vært å sikre at militærbasen,  som er en viktig brikke i forholdet til USA og britenes eneste militære avtrykk i regionen, fortsetter å være på britiske hender.

Som utenriksminister David Lammy selv påpekte da avtalen ble debattert i parlamentet i London 7. oktober kunne Storbritannia oppnå atskillig gunstigere vilkår nå enn om en bindende dom i internasjonal rett på et senere tidspunkt påla britene å oppgi øyene.

Foruten å kunne beholde sin strategiske posisjon i Indiahavet uten å ende opp som konstant skyteskive for antikolonial kritikk, kan den bilagte tvisten om Chagosøyene gjøre det enklere for britiske myndigheter å etablere tettere forbindelser med en rekke land. Etter brexit prøver Storbritannia å etablere nye partnerskap utenfor Europa. Problemstillinger knyttet til kolonialisme er kontroversielle i mange land som selv har fortid som kolonier, og dem er det mange av blant britenes potensielle partnere i det globale sør.

Kritikk

Kritikken mot avtalen har imidlertid ikke lagt vente på seg. Konservative politikere mener Labour-regjeringen skusler bort et viktig strategisk støttepunkt snarere enn å sikre fortsatt britisk kontroll.

Jack Watling fra tenketanken Royal United Services Institute har sågar pekt på at Mauritius aldri selv har kontrollert Chagosøyene. Han mener kampanjen for å få overført øyene til Mauritius har fått tilført betydelig diplomatisk tyngde fra uvennlige makter som for eksempel Russland, som først og fremst har øynet en mulighet for å svekke Storbritannias internasjonale anseelse.

Samtidig mener mange at den tidligere innfødte befolkningen som ble fordrevet fra øyene av britene fra 1967 av burde hatt plass ved forhandlingsbordet.

Sikre interesser

Uavhengig av hvem som har størst rett til Chagosøyene så har Mauritius lyktes med å samle internasjonal støtte til sitt krav på øyene. Derfor er det liten tvil om at det var nødvendig for den britiske regjeringen å finne en pragmatisk løsning for å sikre sine interesser.

En slik pragmatisme er ikke uten historisk presedens. Etter hvert som det britiske imperiet med sine utallige kvadratkilometer territorium i alle verdensdeler ble avviklet, ble London nødt til å finne nye og kreative løsninger for å beholde mest mulig innflytelse i kjølvannet av avkolonisering og krevende økonomiske tider. Selv om denne politikken har vært ført med vekslende hell er Storbritannia fortsatt en betydelig internasjonal aktør med viktige militærbaser i tidligere avhengige områder så som Kypros og Bahrain.

Den foreliggende avtalen med Mauritius gir nødvendig ro for britiske myndigheter til å opprettholde sine interesser i fred. Med suverenitetsspørsmålet avgjort i Mauritius’ favør blir Storbritannia – paradoksalt nok – definitivt værende i Indiahavet og på Diego Garcia sammen med amerikanerne. I hvert fall i hundre år til.