Sist oppdatert 27. november 2024

Intet mindre enn en vaskekte Stuartkonge giftet seg i Oslo 23. november i det herrens år 1589. James VI av Skottland, senere også I av England, endte utrolig nok opp med, i all hovedsak på grunn av hekseri, å gifte seg med søsteren til kong Christian IV i den lille provinsbyen Oslo – en by langt unna både konge og adel i København og Edinburgh.

For å være pinlig nøyaktig ble bryllupet inngått – og feiret – i bispeborgen i Gamlebyen i Oslo. Og rester av bispeborgen kan vi finne igjen under dagens Ladegård, så jeg tror vi kan holde på at der sto seg et bryllup i Oslo ladegård – omtrent akkurat 435 år siden denne helgen.

Men hva slags heksekunst var det så, som førte til dette underlige valget av bryllupsby? Vel, det skal vi komme tilbake til.

La oss først ta en liten detour. På slutten av 1500-tallet var både Skottland, England og Danmark-Norge gått over til den protestantiske kristendommen. Skottland noe mer hardcore enn England, men på grunn av denne protetantismen hadde markedet for passende bruder og brudgommer snevret seg inn. Skotske konger kunne ikke lenger søke til Frankrike for passende dronningemner. Det kunne heller ikke de engelske, men akkurat på slutten av 1500-tallet satt det en lite giftelysten dronning på den engelske tronen og hun jaktet ikke noe sted.

Det var noen passende protestantiske fyrstedømmer rundt om i det tysk-romerske riket, men en allianse med kongen av Danmark-Norge virket mer forlokkende på James enn et obskurt fyrstedømme. I København tenkte de i de samme baner, for James ble enig med kong Frederik II av Danmark-Norge om at James skulle gifte seg med Frederiks datter prinsesse Anna.

Mellom forlovelse og giftermål hadde for øvrig Frederik tatt kvelden, og Christian IV tatt over, men også den nye kongen syntes det var en strålende idé med en skotsk allianse – vel han var tolv år på tidspunktet, så han tenkte kanskje ikke veldig mye på selve alliansen. Men det kan mistenkes at kong Frederik kikket inn i glasskulen og så at dette også kom til å bli en allianse med England, for i 1588/89 var det egentlig ingenting som tydet på noe annet enn at James ville etterfølge Elizabeth på den engelske tronen – selv om det fantes andre kandidater. Men nok om det, tilbake til bryllupet.

Det må sies, uten å frata Oslo æren for å ha huset bryllupet, at da James og Anna giftet seg i Ladegården var de allerede lovlig gift i henhold til datidens skikk, for til deres første bryllup i København i august hadde James sendt en stedfortreder – noe som slett ikke var uvanlig i slike kretser. Planen var deretter at Anna skulle reise til Skottland for et in persona-bryllup med James i løpet av høsten.

Anna og hennes følge, 13 seilskuter i alt, satte seil fra København i begynnelsen av september 1589. Med godt seilvær kunne de forvente å være i Edinburgh en ukes tid senere. Men sånn skulle det altså ikke gå. De havnet ganske motvillig opp i Norge, og til slutt i Oslo.

Det var ikke uvanlig for båter som skulle fra Danmark til Skottland å seile opp til norskekysten før man la kursen over til Skottland. Men det som var uvanlig såpass tidlig i september var de voldsomme uværene de møtte på i Nordsjøen. Høsten er jo en lunefull tid, men slikt uvær hadde de nok ikke forventet.

De hadde knapt rundet Skagen før de møtte på et voldsomt uvær som førte dem over havet til sørlandskysten. De klarte å søke nødhavn i Merdø utenfor Arendal. Der lå de noen dager i påvente av bedre vær. Vi skal ikke gjøre denne overfartshistorien lengre enn nødvendig, annet enn å si at de prøvde å seile over flere ganger, men med like dårlig resultat hver gang.

Skipet hennes kom etter det siste forsøket bort fra resten av følget, og lenge fryktet man at skipet hadde forlist og at Anna lå på bunnen av Nordsjøen et sted. At skipet var savnet nådde også James i Edinburgh, men nyheter reiste jo ikke så fort på den tiden, så de hadde ikke fått med seg at de hadde berget seg inn til Flekkerøy.

Da nyheten om at hun hadde overlevd og oppholdt seg i Norge nådde Skottland, ble James overveldet av lykke – jo da, han var lykkelig for å gifte seg, selv om han senere skulle søke lykken hos andre favoritter. Han sendte streng beskjed til danskene om at Anna prompte måtte bringes til Edinburgh, men Annas – og båtenes – tilstand gjorde at flåtesjefen besluttet å utsette overfarten til Skottland, og heller søke husly for vinteren i den lille provinshovedstaden Oslo.

Anna og det som var igjen av flåten ankom Oslo etter å ha vært til sjøs i nesten to måneder – så det var en utmattet prinsesse, og et ganske så sørgelig følge, som ankom Oslo sent oktober 1589.

Da James fikk vite om beslutningen om å føre Anna til Oslo satte han over Nordsjøen med et følge på over 300 personer, for å hente sin utkårede hjem. Ifølge en kronikør var dette den eneste romantiske handlingen James utførte i hele sin levetid.

Men, Oslo var jo ikke forberedt på et kongebesøk, og slett ikke et kongelig bryllup. Det lille som var av dignitærer i Oslo på den tiden ble først tatt på senga av at prinsessen dukket opp – rimelig uanmeldt. Et større sjokk fikk de da de hørte at James var på vei, og et tredje sjokk da de skjønte at det kom til å bli bryllup.

Da bryllupet til slutt sto 23. november, var det et ganske så stusselig bryllup – det antydes i alle fall i de danske kildene, og sånn rent objektivt sett har nok kildene rett. Sammenlignet med København eller Edinburgh hadde ikke Oslo så mye å by på. Vinteren kom også tidlig til Oslo det året, og indre oslofjord var frosset til, så de fikk ikke de ønskede forsyningene fra Danmark. De høye herrer i Oslo bidro med det de kunne, men i kongelig sammenheng var det jo ikke stort.

Heldigvis for kongen hadde han tatt med seg sin egen prest fra Edinburgh, og den medbrakte sto for selve ekteskapsinngåelsen, men Oslobispen, selveste Jens Nilssøn – som var del av den gruppen av intellektuelle i Oslo som kalles Oslohumanistene – fikk lov til å bidra han også, og holdt en kort preken til brudeparet.

De nygifte oppholdt seg faktisk i Oslo i en liten måneds tid før de begynte på en strabasiøs tur tilbake til København. Å sette over Nordsjøen til Skottland ble rett og slett ansett for for risikabelt, til det hadde både Anna og James opplevd nok hekseri for året 1589.

Men hva var det med dette hekseriet? Hekseri og trolldom var forbudt i Skottland fra 1560-tallet, men det er ikke registrert store hekseforfølgelser før i 1590. James hadde mest sannsynlig bare en teoretisk interesse for hekser før 1589, men både i Oslo og København ble hendelsene den høsten tilskrevet hekseri. I løpet av oppholdet ble James overbevist om at stormene som nesten hadde tatt livet av Anna, skyldtes at danske, skotske og norske hekser hadde forhekset Annas overfart for å ramme kongen.

Tilbake i Skottland ble han personlig involvert i rettssakene mot de heksene som skal ha forårsaket stormene, og han skrev senere også en bok om heksejakt: Daemonologie, som kom ut i 1597. Han fikk også parlamentet i Skottland til å vedta strenge lover mot hekseri og trolldom. Opplevelsene James hadde med seg fra høsten og vinteren 1589 ble dessverre starten på en omfattende heksejakt både i Skottland og Danmark.

Rune Blix Hagen har skrevet en artikkel om overfarten, bryllupet og hekseriet som forårsaket trøbbelet, og der skriver han at det kan ha vært snakk om så mange som hundre hekser som ble forfulgt, torturert og brent på bålet i Skottland som direkte konsekvens av opplevelsene James og Anna hadde i 1589, og opp mot 13 hekser ble forfulgt og brent på bålet i Danmark av samme grunn. Så selv om det jo er en artig anekdote at der sto seg et kongelig bryllup i Oslo ladegård, så fikk den et dystert etterspill.

Blix Hagens artikkel er hovedkilden til denne teksten.

Dette er en del av en serie der Espen Ophaug gir oss noen drypp fra britisk kongelig historie, gjerne med en kuriøs vri. Les første artikkel i denne serien her.