I vår tredje artikkel om royale snurrigheter går vi den britiske kongefamiliens tusenårige familiehistorie nærmere etter i sømmene.

I de få monarkiene som er igjen her i verden har monarken og dens familie blitt nasjonalsymbol par excellence. Men det er en historisk artighet at kongefamiliene – tidligere blant de mest internasjonale av alle familier – har transformert seg selv, eller blitt transformert, fra maktpersoner til koselige nasjonalsymboler på noen få generasjoner. Og, for all del, selv om kong Harald er kvart britisk, kvart dansk og halvt svensk, så er han jo norsk som bare det.

Men, la det først være klinkende klart, denne forfatteren mener på ingen måte at nasjonalitet er en genetisk tilstand bestemt av blodsbånd eller bofasthet åtte-ti generasjoner bakover i tid. Men det er nå likevel en litt artig øvelse da, å spore de britiske kongelige «blodspor»…

Går vi langt nok tilbake, til sånn ca 1066 – for å ta et helt tilfeldig årstall – for deretter å følge slektens gang framover, så ser vi at engelske, senere britiske, kongefamilier har vært alt annet enn «english born and bred» – hvis man kan bruke et sånt utrykk.

Franske forbindelser

Fra erobringen og fram til rundt 1400 var engelske konger sånn i all hovedsak franske. William Erobreren og hans normanniske etterkommere var jo helfranske da de kom, og de påfølgende Plantagenetene giftet seg i stor grad med prinsesser fra franske eller nesten franske territorier i flerfoldige generasjoner.

En av de mer berømte engelske kongene fra den tiden, den første plantagenet, Henry II, var egentlig arving til et lite, ubetydelig grevskap i dagens Frankrike – Anjou. Hans vel så berømte kone Eleanor var fra Akvitania, et litt mer betydningsfullt hertugdømme, litt lenger sør i dagens Frankrike. Deres sønn, den engelske heltekongen Richard Løvehjerte var i bunn og grunn en fransk adelsmann, som tilfeldigvis også var konge av England – han skal ha oppholdt seg i England i cirka to av de ti årene han fikk være konge, og nesten ikke i det hele tatt mellom barndom og kongsgjerning.

Hans bror – og, det må vel kunne slås fast uten tvil: den største kongelige fiaskoen gjennom tidene, kong Johan «uten land», som arverekken fortsetter gjennom, var først gift med en engelsk adelskvinne. For, som yngstemann i en brødreflokk på fem var han på ingen måte ment for kongsgjerningen, og dermed kunne han gifte seg med noe annet enn en prinsesse.

Men det var ekteskap nummer to, med Isabella av Angouleme – jepp, fransk prinsesse. som førte kongegenene videre. Deres sønn, den tredje Henry, giftet seg provecalsk.

Først med Henrys sønn brytes den franske rekka, men ikke med en engelsk prinsesse, nei da, den første Edward gikk hen og giftet seg spansk, eller kastiljansk for å være mer nøyaktig. Vi må helt til prins Edward – den sorte prinsen – for å finne første kongsarving (Edward ble aldri konge) som fikk en arving med en engelsk adelskvinne, og som med det brøt med nesten tre hundre år med stort sett franske forbindelser. Men – hans kone, Joan, jomfruen av Kent – var selvsagt halvt fransk.

Tudorene

På 1400-tallet ser vi at en del av kongene gifter seg med engelske adelige. Men det skyldtes jo at mange av de som ble konger på den tiden, aldri hadde sett for seg å bli konger da de giftet seg.

Var du født til å bli konge så var det rett og slett ikke godt nok å gifte seg innenlands. Giftermål på dette nivået var alliansebygging. Man kunne jo ikke skusle bort en mulighet til å inngå en allianse med kontinentale makter, bare for at arvingen kunne gifte seg «av kjærlighet».

Men, 1400-tallet er tiden for Rosekrigene, og det blir for komplisert for denne lille teksten å gå i dybden. Vi gjør i stedet for et lite hopp. For ut av disse krigene kom kanskje det mest erkeengelske kongehus av dem alle, et hus med historisk sus: Tudorene – trodde vi. Men var tudorene engelske? Nei selvsagt ikke – ikke helt i alle fall.

Den første tudorkongen var en lavadelig waliser med franske og engelske aner. Den neste tudor, Henrik VIII hadde engelsk mor, men måtte i sitt første ekteskap se utenfor Englands grenser. Han ble gift spansk – deretter engelsk, engelsk, tysk, engelsk og engelsk. Men ingen av hans tre barn førte slekten videre, så etter cirka hundre år med tudormonarker forsvant de fra den engelske tronen. Og inn kom de skotske stuartene.

Tysk periode

Men da stuartene enten gikk hen og ble katolikker, eller forble barnløse – Anne skal ha for forsøkene, intet mindre enn 17 graviditeter gjennomgikk hun med sin danske prins, uten at en eneste arving overlevde henne – måtte man helt til det lille, obskure fyrstedømmet Hannover for å finne et passende kongsemne.

Der fant man George, en god protestant og oldebarn av James VI/I. Og med Georg den første går vi inn i en tysk periode for den britiske kongefamilien. Der hvor kongefamiliene i middelalderen hadde vært franske, og så skotske i et drøyt århundre, blir de nå mer eller mindre heltyske – og det i mange generasjoner. Alle de fire Georgene, pluss den Fredricken som aldri ble konge, var gift med tyske prinsesser, og dronning Victoria, selv av heltysk avstamming, giftet seg selvsagt med en tysk prins.

Deres sønn, Edward brøt nesten med tradisjonen da han giftet seg med en dansk prinsesse, men bare nesten, for hvor dansk var egentlig Aleksandra? Vel, «it´s complicated» som det jo heter i våre dager. Hennes far ble dansk konge, men han var hertug av Schleswig-Holstein-Lauenburg-Gottorp, områder som har vekslet mellom å «tilhøre» de danske konger og tyske keisere. Hennes mor var definitivt en tysk prinsesse.

Huset Windsor

Når vi nærmer oss huset Windsor er vi snart i mål med denne lille familegranskningen. George V giftet seg – selvsagt – også med en delvis tysk prinsesse. Mary var formelt prinsesse av Teck, men vi får nesten gi henne det at hun var født og oppvokst i England.

Dagens konges bestefar, George VI, giftet seg med en helbritisk dame – dronningmoren – som var skotsk-engelsk i utallige generasjoner bakover. Og nå har vel kongefamilien endelig blitt erkebritiske, har de ikke? Vel, nesten, men de er jo også delvis greske og delvis danske – for Philip var jo prins av Danmark og Hellas… Men jeg tror vi lar det ligge.

Som vi ser så er nasjonaliteten til den britiske kongefamilien ikke helt enkel å definere. Selv om de var franske i flere hundre år, deretter litt britiske (skotsk, engelsk og walisisk) før de ble tyske og litt greske og danske, så er det vel ingen tvil om at er helbritiske i dag.

Det vi kanskje har lært med dette, er at nasjonalitet er et mer flytende begrep enn vi tenker på til daglig. Og det får være siste ord i denne saken. Eller nesten, for vi må avslutte med en liten saksopplysning.

Vi kan ikke avslutte uten å snakke litt om de kongelige slektsnavnene. Slike kongelige slekstsnavn har i all tid fulgt den mannlige grenen.  Selv om det går en «ubrutt» slektslinje fra Charles helt tilbake til normannerne på 1000-tallet, så skifter familienavnene i hovedsak når den mannlige arverekken brytes.

Så lenge sønn følger far er alt oversiktlig og greit, men må man via en kvinnelig arving, ja så skifter også slektsnavn etter hvert. Men gode Elizabeth II brøt heldigvis denne tradisjonen – til sin manns store irritasjon vet vi, vi som har sett The Crown – slik at også hennes sønn Charles anses å være en del av huset Windsor, ikke Oldenburg-Grücksburg, som jo var hans fars offisielle slektsnavn. Og så går vi ikke inn på det faktum at Windsor jo er et påfunn, men nå er det huset Windsor som regjerer inntil videre.

PS: Om du vil lære deg navnet på de ulike engelske/britiske dynastiene som har regjert, her har du huskeregelen: No Plans Like Yours To Study History Wisely. (Norman, Plantagenet, Lancaster, York, Tudor, Stuart, Hanover, Windsor)