1.april er det nøyaktig på dagen 821 år siden en av middelalderens mest formidable personligheter trakk sitt siste sukk. I dag tar vi et blikk på livet til ingen ringere enn Eleanor av Aquitaine.

Eleanor er en av de mest fascinerende personene i europeisk historie, og kanskje den aller viktigste kvinnelige aktøren i Europas middelalder. Hun var regjerende hertuginne i egen person, gift med to konger og mor til tre, i tillegg mor til et par dronninger, noen grever og hertuger og slikt, bestemor og oldemor til en haug av konger, dronninger og andre nobiliteter over hele Europa.

Hun reiste i korstog med sin første ektemann, Louis VII av Frankrike, hadde et forhold til Saladin (eller, det var nok bare et rykte for å diskreditere hennes ettermæle – for Saladdin var bare et barn da hun var i Det hellige land, og det er 100% sikkert at de aldri møttes), og hun hadde et forhold til sin onkel, Raymond, fyrst av Antiokia (vel, det var nok også bare et ondsinnet rykte ment for å ødelegge hennes ettermæle).

Hun skilte seg fra én konge og ble gift med en annen, hun deltok i opprør mot sin egen mann, satt i husarrest i mange år, “sto opp fra de døde” for å styre England og senere berge sin favorittsønn, og hun gjennomførte en strabasiøs reise gjennom halve Europa for å ta hånd om et barnebarn helt på tampen av livet.

Hertuginne av Aquitaine

Eleanor var født i 1124 eller deromkring, og ble arving til hertugdømmet Aquitaine som fireåring, da hennes eldre bror døde (Aquitaine på den tiden omfattet nesten hele det sørvestlige Frankrike). Som 13-åring ble hun regjerende hertuginne da hennes far døde – og kort tid etter ble hun gift med sin firmenning, den franske tronarvingen Louis (senere Louis VII).

Dette ekteskapet var et strategisk viktig ekteskap for den franske kongen, da det brakte Aquitaine inn under den franske monarken. Hadde Eleanor og Louis fått en sønn hadde Europas historie sett ganske annerledes ut. Men det skulle aldri skje. Eleanor og Louis fikk bare to døtre sammen, og det var jo ikke godt nok på den tiden.
 
Korstog, skilsmisse og ny ektemann

Mellom de to barnefødslene reiste kongen og dronningen av Frankrike i korstog sammen (1147-1149). Mens de var på tur annonserte Eleanor at hun ville ut av ekteskapet – det kan jo ikke ha vært den mest romantiske turen, selv om de rakk å få et barn underveis. Men vel hjemme i Frankrike gikk Louis med på å oppheve ekteskapet. Det kan hende han skjønte tegningen, for etter femten år hadde de altså bare fått to døtre – og utsiktene for et nytt barn var små, så da var det ikke noe annet for Louis å gjøre enn å gå med på en annullering. Offisielt ble ekteskapet oppløst fordi de var for nære slektninger, men Eleanor var i like nær slekt med sin neste ektemann – man får vel si at paven her viste seg fra sin mest pragmatiske side.

Det gikk altså ikke mange ukene etter bruddet med Louis før Eleanor giftet seg med ingen ringere enn den mektige greven av Anjou og hertugen av Normandie, den elleve år yngre Henry Plantagenet, som bare kort tid etter også ble arving til den engelske tronen. Louis ble naturlig nok rasende, for han hadde ikke gitt sin tillatelse til dette ekteskapet. Føydale lover tilsa at ingen av kongens vasaller kunne gifte seg uten hans samtykke, men her slo de to største hertugdømmene under den franske kongen sine pjalter sammen, helt uten kongens viten, og ble med det et langt mektigere tospann enn kongen selv.

Englands nye power couple

Og snart skulle de også bli Englands – og med det Europas – nye power couple. Der hvor Eleanor og Louis’ ekteskap var ment å sementere fransk samling, ble mer enn halve Frankrike etterhvert underlagt den engelske kronen. Med unionen mellom Normandie og Aquitaine styrte Henry og Eleanor mer av Frankrike enn kongen selv, og framtidige engelske konger skulle bli de mektigste i hele Vest-Europa. (Bortsett fra at dette ikke varte så veldig lenge etter Eleanors død, men det er en annen historie).
 
Louis må etter hvert også ha blitt ganske sjalu på Henry og Eleanor på et personlig plan, for de fikk åtte barn sammen, fem av dem var sønner. Det må ha smertet den franske kongen. Men det var kanskje litt trøst i å vite at ekteskapet mellom Eleanor og Henry ble ganske turbulent. Det er bare å se filmen The Lion in Winter for å få bekreftet det.

Opprør og husarrest

I Aquitaine nektet adelen å adlyde Henry da han forsøkte å ta styringen – de så på Eleanor som den rettmessige herskeren, og det gjorde hun selv også. Henrys forsøk på maktovertakelse førte til splittelse mellom ektefellene, og i 1173 konspirerte hun med sine eldste sønner, Henry (The young king), Geoffrey og Richard (Løvehjerte) – og de fire gjorde opprør mot selveste kongen av England.

Henry gikk, uheldigvis for Eleanor seirende ut av striden og han satte Eleanor i husarrest. Der ble hun sittende i hele 15 år. Lite er kjent om hennes liv i den perioden, men man mener å vite at hun oppholdt seg i diverse isolerte slott i England, med et svært lite hoff rundt seg. Helt isolert var hun dog ikke, for hun ble «hentet fram» for større anledninger, som jul og påske, og hun ble til og med utnevnt til regent i Normandie i et års tid på 1180-tallet. Men selv om hun ikke satt i et fangehull i 15 år, var det likevel et helt annet liv enn det svært aktive livet hun hadde levd før fangenskapet.
 
Eleanor slapp endelig ut av husarrest da Henry døde i 1189 og hennes favorittsønn, Richard tok over som konge. I en alder da de fleste vil begynne å innstille seg på pensjonstilværelsen, ble de neste årene noen av de mest aktive for Eleanor. Richard brukte henne som en nær rådgiver, og hun ble utnevnt til regent i England da Richard dro i korstog.

Løvehjerte og Robin Hood

Regentperioden ble lengre enn planlagt, for på vei hjem fra det hellige land klarte Richard å bli tatt til fange. En god stund visste man ikke hvor Richard befant seg, men etterhvert kom det for en dag at han ble holdt som fange av den tysk-romerske keiseren. Eleanor prøvde gjennom ulike forhandlinger, blant annet med paven, å få løslatt Richard. En konge i fangenskap var jo et godt kort, et kort som keiseren kunne bruke til sin store fordel. En konge er jo verdt mye, veldig mye skulle det vise seg. Så keiseren forlangte naturlig nok løsepenger – og det var slett ikke snakk om småpenger.

Det falt på Eleanor å samle sammen løsepengene, og i sitt syttiende år reiste hun rundt i England og Frankrike for å kreve inn enorme mengder sølv. Hun lyktes å samle nok til å få satt Richard fri, men det kostet hele 35 tonn sølv, en helt svimlende sum – mer enn tre ganger den årlige inntekten til hele det engelske kongeriket. Alle i England måtte bidra, fattige eller rike. Prester og adelsmenn, og helt vanlige folk måtte punge ut med opp mot en fjerdedel av alle sine eiendeler. Det sies at innsamlingen av sølvet for å betale for Richards løslatelse er opphavet til legenden om Robin Hood og hans kamp mot de griske pengeinnkrevere.
 
Tilflukt i kloster

Eleanor fortsatte å rådgi Richard fram til hans tidlige død i 1199. Hun var også en sterk støtte for yngstesønnen John (Johan uten land), som ganske overraskende – gitt at han var sønn nummer fem – plutselig befant seg på den engelske tronen.

Men nå hadde Eleanor rukket å bli 77/78 år gammel – en ganske så framskreden alder for den tiden – og helsa begynte å skrante. Men til tross for dette ba John henne om å reise til det kastiljanske hoffet for å eskortere Johns niese og Eleanors barnebarn Blanche til Paris der hun skulle giftes bort til den franske tronarvingen.

På veien ned ble hun tatt til fange av en av sine egne vasaller – ja, det fra sine egne man skal ha det. Men hun klarte å komme seg løs ganske kjapt, og fortsatte reisen til Castilla. Der plukket hun opp barnebarnet og startet på turen til Paris. Etter noen dager på reise ble hun dårlig, og søkte tilflukt i sitt favorittkloster, Fontevrault som lå i grevskapet Anjou – Henry og Richard var allerede begravet der.

Eleanor reiste aldri fra Fontevrault, verken i levende live eller etter sin død, for der tilbrakte hun sine fire siste år, der trakk hun sitt siste sukk, 1. april 1204, og der ligger hun fremdeles, side om side med sin ektemann Henry og favorittsønnen Richard. Vel, ryktene sier at levningene ble fjernet en gang under den franske revolusjonen, men franske myndigheter vil verken bekrefte eller avkrefte – for det vil jo ødelegge for turismen til Fontevrault må vite- og man bør jo ikke ødelegge en god fortelling med fakta.

Et stormfullt liv

En sånn kort oppsummering som dette er ikke i nærheten av å yte rettferdighet til middelalderens mest innflytelsesrike kvinne, som levde et langt liv i begivenhetenes sentrum.

I en tid da kvinner hadde få rettigheter tok Eleanor styring både over eget liv, over Aquitaine og i store perioder også kongeriket England og deler av Frankrike. Hun nektet å adlyde to ektemenn og var dristig nok til å skilles fra den ene og gjøre opprør mot den andre. Som vi har sett gikk ikke alt Eleanors vei hele tiden, men et spennende liv, det må vi vel kunne si hun levde.