Finansminister Rachel Reeves har en svært vanskelig jobb i en økonomisk uforutsigbar tid. Denne uka har hun vært i Washington for om mulig å bane veien for en handelsavtale mellom USA og Storbritannia. Vi har bedt Espen Aas, som har bodd i bydelen i London der hun vokste opp, om å skrive en profil av Reeves, som skapte historie da hun i fjor ble britenes første kvinnelige finansminister.

Av Espen Aas

Det har vært er en lang, lang og atter lang rekke menn som har hatt ansvaret for finansene i Storbritannia. Den første engelske finansministeren regnes å være Nigel, biskop av Ely, som var innehaver av tittelen «riksskattemester» for kong Henrik II av England. Han tiltrådte i 1154, 870 år før den første kvinnelige finansministeren dukket opp.

Nigel var normanner og krysset dermed den engelske kanal, mens Rachel Reeves kommer fra den fattige og nedslitte bydelen Lewisham i sørøst-London og har kun krysset Themsen. Begge kom derimot fra trange kår og nådde likevel et av landets aller mektigste verv.

Tidlig krøket til partikrok

Rachel Reeves ble født i 1979, av lærerforeldre i denne typiske arbeiderbydelen sør for elven. En bydel med høy andel fattigdom, høy andel kriminalitet og mange etniske minoriteter. Artikkelforfatteren bodde selv der i tre år på 90-tallet.

Da Rachel Reeves var åtte år gammel pekte faren på TV-skjermen hjemme i stuen og sa «det er ham vi stemmer på!». Mannen han pekte på var Neil Kinnock og ledet Labour mens Margaret Thatcher var statsminister fra De konservative. Nye åtte år senere meldte Reeves seg inn i Labour, De konservative hadde fortsatt regjeringsmakten.

Selv om Reeves kom fra ganske enkle kår, fikk hun plass på universitetet i Oxford der hun blant annet studerte økonomi, før det ble retur til hovedstaden og London School of Economics og senere jobb i den engelske sentralbanken.

Lang vei inn

Men om partimedlemskapet startet midt i tenårene, skulle det ta tid før hun gjorde noen politisk karriere. Hun forsøkte seg som kandidat i en av Londons valgkretser i parlamentsvalget i 2005 og i et suppleringsvalg året etter, men led nederlag begge ganger. Partiet hadde sittet to perioder i regjering med Tony Blair som statsminister og stjernen hans var i ferd med å falme. Det gjorde at appetitten på å velge inn ukjente parlamentskandidater fra partiet hans var liten.

Men så i 2010, da De konservative vant valget sammen med Liberaldemokratene og inntok regjeringskontorene for første gang på 14 år, klarte hun bli valgt inn fra den langt mer forutsigbare valgkretsen for Leeds i Yorkshire, der samme mann hadde representert dem i Parlamentet siden 1987.

Selv om det var en seier for Reeves å bli valgt inn, var det starten på en langvarig ørkenvandring for partiet. De klarte ikke vinne valg og etter hvert hadde de store konflikter internt, ikke minst rundt ledelsen i partiet.

Under Ed Milibands ledelse de første fem årene fikk hun viktige verv, men da den langt mer radikale Jeremy Corbyn overtok i 2015 var det slutt. Hun måtte holde seg på de bakre benkene i Parlamentet så lenge han var leder. Hans folk regnet henne for å tilhøre partiets høyreside.

Da Corbyn så ble tvunget ut og erstattet av Sir Keir Starmer som leder i 2020, kom hun frem fra glemselen. Alt året etter utnevnte han henne til det tunge vervet som skyggefinansminister, altså opposisjonspartiets finanspolitiske talsperson. Hun kritiserte statsbudsjett etter statsbudsjett og kom selv med flere løfter om hva hun ville gjort dersom hun hadde det tunge vervet i regjering. Noe hun fikk i 2024.

Raskt inn i historiebøkene og raskt upopulær

Statsminister Keir Starmer utnevnte raskt Reeves til finansminister da Labour vant valget i juli 2024. Etter over 800 års historie, var det en kvinne som skulle bli finansminister, og i sin tiltredelsestale gjorde hun et poeng av at en barriere var brutt, og at enhver jente eller ung kvinne ikke skulle la ambisjonene stoppe dem.

Skjønt, noe av det første hun måtte konstatere var at det var ikke så mye penger å rutte med for regjeringen, og hun var raskt ute med å si at det betød at privat næringsliv var det som skulle sikre en sunn og god økonomisk vekst for landet.

Men da hun få måneder senere la frem sitt første statsbudsjett, var det privat næringsliv hun fikk på nakken. Hun annonserte nemlig skatteøkninger på 40 milliarder pund, den største skatteøkningen på over 30 år. Næringslivet var rasende, det samme var bøndene som plutselig hadde fått en arveskatt på eiendommene sine og det ble store protester.

Hun hevet også maksbeløpet på offentlig transport og fjernet en viktig energistøtte for pensjonister. Det ble ikke tatt godt imot. En uavhengig revisjon konkluderte med at det britiske folk hadde fått den største skattebyrden i landets historie. Reeves innrømmet at skatteøkningen gikk utover vanlige folk, og sa hun håpet hun slapp å legge frem noe lignende igjen.

Ettermæle

Rachel Reeves har ennå ikke bodd et helt år i den historiske adressen Downing Street nummer 11, nærmeste nabo til statsministeren, og har kun én gang rukket å holde frem den symboltunge røde budsjettkofferten for pressen.

Alle artiklene om første kvinne på adressen, første kvinne til å legge frem et statsbudsjett og første kvinne i jobben er for lengst glemt ute hos folk. Nå gjelder det å levere, for ikke å få et ettermæle som en fiasko i jobben. Men omverdenen gjør det ikke lett for henne.

Britisk økonomi lå an til å vokse med 1,6 prosent i år, bedre enn flere andre viktige europeiske økonomier. Men så kom varslene om Donald Trumps tollplaner. Storbritannia kommer riktignok bedre ut av det enn EU-landene, men det internasjonale pengefondet har like fullt nedjustert forventningene til økonomisk vekst til 1,1 prosent.

Men det er likevel litt gode nyheter for den utskjelte finansministeren. Britisk økonomi ligger fortsatt an til en høyere vekst enn Frankrike, Tyskland og Italia. Og selv om inflasjonen i år ligger an til å bli på over 3 prosent, er den ventet å synke ned til 2,2 prosent neste år. Det betyr at livet blir noe lettere for folk flest. Men neppe nok til at livet som landets første kvinnelige finansminister blir noen dans på roser, enten det er Labours potensielt falmende rose eller andres.