Hvordan endte en lang rekke prinser fra fyrstedømmet Hanover, den gang en del av det tysk-romerske riket, opp på den britiske tronen? Og hva har Vinterdronningen av Böhmen å gjøre med den hanoverianske «take over»? Dette og mer til skal vi nøste opp i, i dagens lille tekst.

Vi har så vidt vært innom hanoverianerne i denne spalten tidligere, men i dag går vi grundigere til verks. Vi starter oppnøstingen i slutten av mai 1660.

Da Georg Ludwig kom til verden som arveprins av Braunschweig-Lüneburg 28. mai 1660, én dag før hans slektning, Charles, returnerte til Storbritannia som Charles II, var det ingen, absolutt ingen, som kunne forestille seg at Georg, omtrent et halvt århundre senere, skulle overta samme trone, som den første George.

Men stuartenes dårlige gener og uheldige ekteskap, kombinert med deler av slektas lefling med katolisismen, gjorde at Georg Ludwig sto igjen som eneste akseptable arving da stakkars dronning Anne døde i 1714. Nå skal det sies at Georg ikke var født mange ledd unna den britiske tronen, men under normale omstendigheter ville han forblitt prins av Braunschweig-Lüneburg (senere Hanover) hele sitt liv, og til slutt gått over i historien som en av mange mer eller mindre uviktige prinser i det tysk-romerske riket. Men historien ville det annerledes.

Charles II – mange barn, men ingen med sin kone

Så, hvordan endte vi opp her? Først må vi se hva som skjedde på de britiske øyer i det halve århundret fra Georg ble født. Etter 11 år med det såkalte protektoratet ble det engelske og skotske monarkiet restaurert i maidagene 1660, og Charles II kunne endelig bestige tronen i en alder av 30 år.

Et par år senere giftet han seg med den portugisiske prinsessen Catherine av Braganza, og alt så rosenrødt ut, men ettersom årene gikk ble det klart at det ikke kom til å komme en arving. Men, til tross for at kongeparet ikke fikk noen barn, antar man at Charles fikk omtrent et dusin av dem, med omtrent et halvt dusin elskerinner. Fun fact: Dagens kong Charles III er faktisk ikke en direkte etterkommer etter Charles II, men pussig nok var/er begge hans ektefeller, Diana og Camilla det. Når William en dag etterfølger sin far vil det altså for første gang sitte en etterkommer etter Charles II på den britiske tronen. Men nok om det.

Da Charles døde i 1685 ble han etterfulgt av sin bror, James VII og II. Alt så nesten rosenrødt ut også nå, bortsett fra at James kom med et lite problem, han var nemlig katolikk, og det var han nye kone også. Men de alltid så pragmatiske britene kunne åpenbart leve med en katolsk konge så lenge han ikke gjorde noe mer ut av det. Men det begynte å koke over selv for sindige briter da James utnevne katolikker til flere viktige embeter, og mer og mer åpenlyst promotere den katolske kirken.

James fikk kun tre år på tronen før han ble feid til side av sin protestantiske datter Mary og hennes trygge protestantiske ektefelle, William av Oranien i det som omtales som The Glorious Revolution. Og ja, det er fra William vi har oransjeordenen i Nord-Irland, men det er en helt annen historie. Det må i parentes bemerkes at James også fikk et dusin barn, mange av dem innenfor ekteskapets rammer, men de døde i ung alder alle som en – det var dette med de stuartske genene da…

Da James ble avsatt sto det igjen bare fire, de to protestantiske døtrene Mary og Anne, og deres halvsøsken James Francis og Louisa Maria (begge katolikker). James Francis ble født samme år som James ble avsatt.

Søstrene tar over

De to nye monarkene, Mary og William, var søskenbarn. Med dårlige stuartgener fra før, var jo ikke det et smart ekteskapsvalg. Mary og William fikk ingen barn, så da tiden var kommet for nok et tronskifte, i 1702, var det den siste søsteren, Anne, som ble dronning.

Hun var gift med sin dansk-norske tremenning Georg – nok et dårlig valg sånn rent genetisk sett – og det kom ingen voksne barn ut av dette ekteskapet heller. Anne skal ha for forsøkene, hun var gravid intet mindre enn 17 ganger, men de fleste gangene endte det dessverre i spontanabort eller dødfødte barn. Men ett håp levde i noen år, før dårlig helse tok knekken på arveprins William i hans ellevte leveår i 1700.

Anne fikk 12 år på tronen, og var monark da England og Skottland ble et forent kongedømme i 1707. Men til tross for en del triumfer, da Anne døde i 1714 var hun syk og ganske nedbrutt. Hennes mann hadde vært død i flere år, det samme med hennes søster, og til tross for 17 graviditeter hadde hun altså ingen etterkommere. Hennes eneste trøst inn mot egen død var at hun overlevde sin fjerne kusine Sophia med noen måneder. Men det skal vi komme til litt senere.

En forbauset Georg Ludwig

Nede i Hanover må jo Georg etter hvert ha sett med forbauselse på hendelsene i Storbritannia. Hans slektning Charles returnerte til England i triumf som kong Charles II dagen etter Georgs fødsel. Charles var ung, og giftet seg etter et par år med en prinsesse. Fremtiden så lyserosa ut for det britiske monarkiet, og Georg Ludwig ofret nok ikke England en tanke gjennom hele barndommen.

Heller ikke da Charles døde uten legitime arvinger i 1685 streifet det nok prinsen av Hanover at han var et kongsemne. Men kanskje begynte han så smått å se for seg det utrolige i 1688 da James ble avsatt til fordel for sin datter Mary. Likevel var det ikke åpenbart at han skulle rykke opp i arvefølgen. Til tross for at Mary og William på den tiden var barnløse etter 11 års ekteskap, så var Mary kun 28 år – det kunne derfor fort komme en arving. Men kun fire år inn i dronninggjerningen døde Mary og nå begynte det å bli skrantent i arverekkefølgen. Next in line sto Marys søster Anne. Deres katolske halvsøsken var uaktuelle.

Som vi så hadde Anne klart å holde ett barn i live, selv om han dog var et sykelig barn. Anne fortsatte også med forsøkene opp gjennom hele 1690-tallet. Men så, i år 1700 går arvingen hen og dør, 11 år gammel.

Når den nyheten nådde Hanover er Georg Ludwig bare et par katolske kongebarn unna å være arveprins. Selv om de nok hele tiden var anset som uaktuelle, så kunne det jo skje at en av dem gikk over til protestantismen, eller at den britiske pragmatismen slo til igjen. Men når gamlekongen James dør i 1701, og muligheten for nye katolikker på tronen, har pragmatismen nådd sin ende. Straks etter James sin død vedtar Parlamentet at ingen katolikker kan arve den britiske tronen.

Det er kun Sophia av Hanover og hennes protestantiske arvinger som får arverett til tronen etter Anne. Og med ett, i en alder av 41 år, er Georg Ludwig plutselig arveprins av Storbritannia og Irland. Det er fremdeles hans mor, Sophia som er nærmeste arving, men Georg kan nå begynne å forberede seg på en dag å bli konge. Anne har jo ikke klart å produsere noen nye prinser eller prinsesser, og sjansene for et mirakel ser små ut. Siste gang Anne var gravid var vinteren 1699, og 24. januar 1700 fødte hun en dødfødt sønn. Det ble ingen flere, kjente graviditeter etter dette. Så da står veien åpen for hanoverianerne.

Vinterdronningen

Men hva så med den bøhmiske vinterdronningen? Hva har hun med det hele å gjøre? Jo, hun er jo selve bindeleddet mellom Storbritannia og det tysk-romerske rikets protestantiske fyrstedømmer. For hvem andre er Elizabeth av Bøhmen (og Pfaltz), enn Elizabeth Stuart, datter av James og Anne, søster av den halshugde Charles I, tante til Charles II og James og grandtante til Mary og Anne. Hun var gift med kurfyrst Frederick av Pfaltz, mor til Sophia, bestemor til Georg Ludwig, og dronning av Bøhmen i ett års tid fra november 1619 til november 1620. Friedrich og Elizabeth rakk én vinter i slottet i Praha, derfor tilnavnene vinterkongen og vinterdronningen.

 Vi skal ikke gå særlig inn på hvorfor de for det første ble konge og dronning av Bøhmen, og hvorfor de fikk sitte så kort. La oss bare nevne at dette ble opptakten til tredveårskrigen. Etter flukten fra Bøhmen, endte de to, etter litt om og men, opp i landflyktighet i Nederland. Der døde Frederick, og der bodde Elizabeth helt til 1660, da hun ble invitert over til London av sin nevø, Charles. Elizabeth døde i 1662.

På maleriet «Triumph of the Winter Queen», malt i 1636 ser vi Elizabeth omgitt av sin avdøde ektemann, Frederick, sin avdøde sønn, og de tolv andre barna hun fikk med Frederick, inkludert hennes yngste datter, Sophia. Og det er da lille Sophia som er den siste lenken i kjeden som koblet Storbritannia og Hanover sammen.

Sophia ble født i 1630, og som 28-åring ble hun gift med Ernst August av Hanover. De to fikk til sammen ti barn, hvorav seks nådde voksen alder, deriblant Georg Ludwig, som med tid og stunder skulle ende som George I Louis av Storbritannia etter Anne, og det to måneder etter sin mor Sophias død.

Det var jo egentlig Sophia som var arvingen til Anne i hele hennes regjeringstid. Det sies at Sophia hadde forsøkt å få Anne til å bringe Georg til det britiske hoffet for å forberede hans kongsgjerning, men Anne ville ikke ha noe av det. Hun mente det var som om hun skulle gå rundt og bli påminnet sin egen utilstrekkelighet og sin egen dødelighet. Sophia forsøkte gang på gang, men Anne sto på sitt. Så da Sophia døde, to måneder før Anne, var det til Annes store tilfredsstillelse. Ny fun fact: om Sophia hadde overlevd Anne ville hun vært den eldste som overtok tronen, hun døde nemlig i en alder av 83 år. Anne ble bare 49.

Hanoverianernes århundrer

Tilbake til illustrasjonsbildet. Triumph of the Winter Queen ble bestilt av Elizabeth i 1636 for å understreke at hun og hennes familie skulle reise seg fra asken, og ta tilbake land de mistet gjennom ulike faser av tredveårskrigen.

Men at Elizabeths etterkommere, gjennom Sophia, skulle bestige Storbritannias trone, og forbli der helt til i dag, det kunne ingen vite da bildet ble malt. Men, som vi ser, historien tar mange avstikkere og blindveier.

At Hanover og Storbritannia skulle bli så tett sammenvevde var virkelig ikke skrevet i stjernene. Men Storbritannia og Hanover var faktisk et dobbeltmonarki fra 1714 og helt til 1837, da Victoria ble dronning i Storbritannia. De hanoverianske lovene tillot bare menn å arve tronen, derfor ble Victorias onkel, Ernst August konge av Hanover. I Storbritannia satt det hanoverianere på tronen i nesten 200 år, helt til huset Saxe-Coburg-Gotha “tok over” etter Victorias død i 1901.

Og ja, for de som lurer, dagens Ernst August av Hanover er han som er gift med Caroline av Monaco.