Sist oppdatert 25. oktober 2025

I dagens spalte danser vi rundt i royale kretser, selv om hovedpersonen selv ikke var kongelig. Men godeste George Villiers, første hertug av Buckingham, og en av stuarttidens mest fascinerende skikkelser, var i noen år Englands mektigste person, som styrte både land og konge. 

George ble født i august 1592, mens Elizabeth I fremdeles satt på den engelske tronen. Han ble født inn i en god, men ikke spesielt innflytelsesrik familie. Ved sin dramatiske død omtrent nøyaktig 36 år senere, i august 1628, var George kun overgått i rang og innflytelse av kongen selv, James VI og I av Skottland og England.

En klassereise man knapt har sett maken til i britisk historie. Men var det på grunn av hans eksepsjonelle kløkt og klokskap? Nei, det var ene og alene på grunn av hans vakre utseende, sjarmerende vesen og hans evne til å tvinne kongen rundt lillefingeren… 

Familiære ambisjoner 

Selv om familien ikke var adelig, hadde Georges far klart å karre til seg noen kongelige verv – og han satt som parlamentsmedlem i noen år. De satt med andre ord bedre i det enn de aller fleste. Men i et samfunn hvor rang og tittel betød «alt», fikk de nok ikke invitasjoner til de viktigste ballene – til Georges mor Marys store fortvilelse. Hun mente at familien burde vært viktigere enn den var, og hennes brennende ønske om å være viktig gjorde at hun fikk ordnet George en utdannelse (nesten) en prins verdig.

Som ung ble han sendt til Frankrike for å lære seg språket og franske manerer. Han lærte også å danse og å fekte, og han var en dyktig akademisk student. Etter endt utdannelse fikk han, til sin mors store glede, en stilling ved hoffet.

George skal første gang ha møtt kong James VI og I da kongen var på besøk på Apethorpe Palace, sensommeren 1614, hvor 21 år gamle George var en del av husholdet. Kongen la merke til den unge og vakre George under en danseopptreden. George skal på et tidspunkt ha blitt beskrevet som «the handsomest-bodied man in all England», så det var kanskje ikke så rart at kongen la merke til han. Observante intrigemakere ved hoffet la på sin side merke til at kongen la merke til George – og slik begynte snøballen å rulle. 

I den innerste krets

Som normalt var ved et kongelig hoff på den tiden, gikk mye energi med på fraksjonering og kamp om kongens gunst. Nærhet til kongen betød innflytelse, privilegier og posisjoner. James hadde lenge holdt seg med såkalte favoritter – i dag ville vi vel kalt dem elskere – og disse favorittene styrte i stor grad hvem som var med i den innerste kretsen.

Misfornøyde medlemmer av hoffet, som opplevde å stå på utsiden – dronning Anne skal ha vært en av dem – skjønte fort at George var deres vei inn. Ved å få George på sitt lag, og så få kongen til å erstatte den nåværende favoritten med George, ville de være inne i kritthuset, med den innflytelsen det førte med seg – og sånn gikk det.

George ble raskt kongens nye favoritt. Overraskende nok forble han det inntil døden skilte dem ad ved James’ død i 1625. Da var George 33. Like overraskende var det også at han klarte å holde seg inne med den neste kongen, Charles I – han som senere skulle miste hodet. Det sies at George var den som lærte Charles å danse, og dermed var det livslange vennskapet i boks. Det skal altså ikke mer til enn noen velvalgte dansetrinn – og en god dose sjarme til… 

Kometkarriere

Karriereløpet startet ganske beskjedent, men gikk raskt oppover. Han ble først gjort til “cup-bearer” – en slags personlig servitør for kongen – i 1614. Året etter ble han utnevnt til “gentleman of the bedchamber”, en stilling som innebar å både servere, kle på og underholde kongen i de private gemakkene – og med den jobben fulgte både ridder- og barontittel.

Deretter ble han viscount og medlem av Hosebåndsordenen (1616), greve av Buckingham (1617), marquis av Buckingham (1618) og til slutt hertug av Buckingham (1623). Han var på den tiden den eneste i landet utenom kongefamilien med hertugtittel – de to andre var kongens sønner Charles og James.

George er en av de personene i britisk historie med flest utnevnelser, titler og æresbevisninger. På veien ble han attpåtil gift med Englands rikeste kvinne, Katherine Manners. Alt dette på noen få år. Mor Marys plan lyktes altså 100 prosent, og ikke bare for George, men for hele familien. Mary ble selv utnevnt til grevinne i egen person, og hennes tre andre barn fikk også fine titler. Det sies at James VI og I på et tidspunkt skal ha uttalt at han ikke levde for noe annet enn å løfte fram familien Villiers. 

Inkompetanse

Til å begynne med var George populær også hos store deler av hoffet og i befolkningen. Men det kunne rett og slett ikke vare. For med stadig mer fornemme titler fulgte stadig større militære og diplomatiske oppgaver – og flere anledninger til å få sin inkompetanse eksponert.

George ble i 1619 utnevnt til øverste sjef for Englands væpnede styrker, og i gavnet også engelsk utenriksminister. Men til tross for sine boklige kunnskaper, sin gode fransk, og sine danse- og fekteferdigheter, var han en elendig diplomat og muligens en enda dårligere militær.

Han ødela diplomatiske relasjoner, forhandlet med feil land, med feil personer og med dårlige kort på hånden. Han ledet styrker i kamp, men dro nesten alltid tilbake til England med halen mellom beina. 

Krig med Spania og Frankrike 

Georges militære og diplomatiske blundere er for mange til å nevnes. Men han fikk blant annet skylda for at ekteskapsforhandlingene mellom Charles og Maria av Spania strandet.

Senere fikk han Charles til å erklære krig mot Spania – som en slags hevn. Han forsøkte å angripe Cádiz med 100 skip og 15.000 soldater, men angrepet var en fiasko og ved returen hadde han mistet halvparten av styrkene og 62 av 100 skip.

George rotet seg også inn i diplomatiske forviklinger i Frankrike. Som hardbarket protestant besluttet han å støtte og beskytte de franske hugenottene og han brukte store ressurser på å forsvare byen La Rochelle for hugenottene. Senere vendte han seg mot dem, før han et par år senere snudde på nytt, og engasjerte seg igjen for å forsvare La Rochelle. Ett av angrepene på La Rochelle endte opp med å starte den fransk-engelske krigen 1627-1629. 

Et tragisk endelikt

En såpass udugelig person, som får alt han peker på bare fordi kongene ikke klarer å se forbi skjønnheten og sjarmen, bygger seg jo opp noen fiender. Parlamentet forsøkte å få han stilt for riksrett, både etter fiaskoen i Cadiz og etter forsøket på å redde La Rochelle for Hugenottene. Men Charles oppløste begge ganger parlamentet – for å redde sin gode venns skinn. Det ble hvisket i korridorene om mulige attentatforsøk.

Men Georges endelikt var faktisk ikke orkestrert av fiender ved hoffet eller i Parlamentet. I august 1628 befant han seg i Portsmouth, på puben The Greyhound for å planlegge nok et angrep på La Rochelle. På puben var også en soldat, John Felton, som hadde blitt såret under en av de foregående fiaskoene. Felton følte seg også personlig motarbeidet av hertugen, og det hadde ikke gått han hus forbi hvor enormt upopulær George var. Etter et par øl tok Felton motet til seg og plasserte kniven midt i brystet på stakkars George, som døde omtrent momentant. 

John Felton ble etter drapet erklært som folkehelt. Han ble likevel – og naturlig nok – arrestert og hengt ikke mange månedene etter. Men han ble lenge lovprist i offentligheten, og mange mente han ved å ta George av dage, hadde reddet Charles fra den totale ydmykelsen.

Men George burde nok blitt fjernet lenge før om det skulle hatt noen effekt. Flere historikere mener at George Villiers mange tap og nederlag, som jo også var kongens nederlag, bidro til det stadig forverrede forholdet mellom konge og parlament, og den engelske borgerkrigen – med påfølgende tap av kongens hode – kan spores tilbake til hendelsene George hadde ansvar for. Det er litt av en arv å ta med seg. 

Minnet lever videre 

Selv om mannen George Villiers, hertug av Buckingham og Lord High Admiral, døde i et attentat én uke før sin 36-årsdag i 1628, lever minnet om han i beste velgående. Kanskje har han borgerkrigen på samvittigheten, men det er heldigvis ikke det eneste.

Han har jo etterlatt seg noe annet også. En så vakker, forfengelig og etter hvert rik person som George Villiers sørget selvsagt for å bli foreviget i kunsten. Han lot seg og sin familie portretteres av mange av datidens viktigste kunstnere: Larkin, Mytens, van Dyck, van Honthorst og ikke minst Rubens. Bilder av George (med og uten familie) henger i flere museer verden rundt, og han troner også sammen med Charles i et takmaleri i det storslagne trapperommet Queens staircase i Hampton Court Palace. 

Han lever også videre i Londons gater, men ikke, som man kanskje skulle tro, i nærheten av Buckingham Palace. Georges arv finner vi først og fremst i området rundt Charing Cross station, der Villiers hadde sin Londonresidens: York House. Da Georges sønn og etterfølger solgte York House og omkringliggende eiendommer, stilte han som krav at gatene omkring skulle navnsettes etter far. Rundt stasjonen finnes det derfor en Buckingham street, en Villiers street og en Georges court. Før en navneendring på 1800-tallet fantes det også en George street, en Duke street, og en gate med det forunderlige navnet Of Alley – som rett og slett hadde navn etter Duke OF Buckingham.

Passende nok for Englands førsteelsker ligger en av Europas største skeive nattklubber, Heaven, nettopp i Villiers street.