Journalist og forfatter Torbjørn Færøvik besøkte i sommer de fantastiske romerske badene i Bath i sørvest-England. Her er hans innsiktsfulle skildring av turen, badene, byen og romernes invasjon.

Av Torbjørn Færøvik

Toget fra Paddington Station til Romerriket går flere ganger daglig. Jeg må løpe for å nå det, men rekker avgangen kl. 14.00 med en hårsbredd, eller la oss si et flagrende skjorteflak.

Vogn nummer fire er full av forventningsfulle passasjerer. Flere av dem har utstyrt seg med bøker som passer for reisemålet. Min sidemann fordyper seg i en biografi om Julius Cæsar, en annen blafrer med en bok om romerske mynter.

Paddington Station i London har summet av travelhet siden 1838. I tidens løp har stasjonshallens flaksende duer overvåket generasjoner av svette reisende. Mange av togsporene går i vestlig retning, og ett av dem fører til byen som romerne kalte Aquae Sulis, 150 kilometer unna. I dag er den kjent som Bath.

Mens den engelske sommeren flagrer forbi togvinduet, forsøker jeg å forestille meg romernes invasjon av det britiske øyriket. Å krysse den engelske kanal var ikke lett. Under Julius Cæsar, i det siste århundret f. Kr., gjorde romerne to forsøk, men begge var halvhjertede og endte med at de trakk seg tilbake. Først i år 43 e.Kr. klarte de å etablere seg på motsatt side og starte erobringen av Britannias sørlige del.

Rundt 40.000 soldater deltok i det dristige foretaket. Datidens romerske skip var ikke bygget for å tåle åpent hav i storm, men kunne krysse kortere havstrekninger under gunstige værforhold. Soldatene og hestene – det var tusener av dem også – måtte derfor vente på godvær.

Invasjonshæren møtte betydelig motstand fra keltere og andre som kjempet med nebb og klør. Men de var splittet og manglet romernes disiplin og stramme organisasjon. Smått om senn ble de drevet tilbake, og før århundret var omme, kunne romerne erklære det sørlige Britannia som sitt. De nordlige områdene måtte de gi opp å ta. I stedet bygget de den lange Hadrians mur på tvers av øya for å beskytte seg mot de «ville» stammene i nord.

De første romerske festningene utviklet seg med årene til levende bysamfunn. Aquae Sulis ble etablert ved elven Avon rundt år 60 e. Kr. Både byen og bymuren vokste stein for stein, inntil muren var opptil åtte meter høy og 1500 meter i omkrets. Innenfor hørtes stemmesurret til noen tusen mennesker, kanskje fem tusen på det meste.

Her som overalt ellers var romerne opptatt av å bygge bad. De var overbevist om at rent vann og personlig hygiene forebygget sykdom. Et varmtvannsbad (caldarium) åpnet porene i huden, og et bad i kaldt vann (frigidarium) avsluttet rensingen. Og tenk, i Aquae Sulis fant de en varm kilde. Kelterne hadde lenge visst om den, men bare romerne visste hvordan de kunne utnytte den fullt ut.

Nå er det min tur.

Den lange jernlenken til Great Western Railway er «on time», og passasjerene strømmer ut. Minutter senere står jeg i byens hovedgate, omgitt av staselige bygninger på alle kanter. Men arkitekturen er ikke romersk, snarere georgiansk, det vil si fra 1700-tallet. De velholdte bygningene utmerker seg med sin særpregede kremfargede stein, kjent som Bath Stone. Det er en kalkstein av høy kvalitet som er blitt brukt i flere hundre år, og som også romerne benyttet. Samme type stein finner vi i Bath Abbey, byens katedral fra 1500-tallet – og i Westminster Abbey og Buckingham Palace.

Den utstrakte bruken av Bath Stone gir byen et elegant og helhetlig preg, en viktig grunn til at den ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1987.

Snart går det opp for meg at det er lite romersk arkitektur å se i Bath, bortsett fra det romerske badet. Det er til gjengjeld det best bevarte i sitt slag i Nord-Europa, og et unikt eksempel på romersk religion og helbredelseskultur. Badet er nærmeste nabo til katedralen. Hit kom høy og lav for å rense kropp og sjel. Ja, sjelen også, for her rådde gudinnen Sulis Minerva.

Mens Sulis var en lokal keltisk gudinne for sol, vann og helbredelse, var Minerva romernes gudinne for visdom, kunst og medisin. Da romerne tok i bruk badet, valgte de å forene den lokale gudetroen med sin egen. Resultatet ble kulten av Sulis Minerva, en gudinne med både lokale og imperiale trekk.

Vi krysser dørterskelen og befinner oss snart i en lukket verden av ranke søyler og stolte statuer – og et stort vannbasseng. Men løfter vi blikket, ser vi en blå himmel og ikke et vakkert tak, som i gamle dager.

Romerne holdt stand på de britiske øyer i nesten fire hundre år. Mye av årsaken til at de måtte gi opp, var indre splittelse i det vidstrakte riket. Etter keiser Theodosius’ død i år 395 ble riket delt i en vestlig del og østlig del. Mens Østromerriket ble en ny stormakt, begynte Vestromerriket å smuldre opp. I den flytende situasjonen som oppsto, gjorde de romerske soldatene i Britannia opprør. Samtidig ble de møtt av økt motstand fra lokalbefolkningen.

Etter at romerne trakk seg ut, forfalt både Aquae Sulis og andre romerske bysamfunn. Århundrene gikk, og fortiden ble begravet i lag på lag med jord. Nord-Europas fineste badeanlegg ble gjenoppdaget først på 1700-tallet, og etter hundre års graving ble det avdekket flere meter under dagens gatenivå.

«Og nå ser det slik ut», sier guiden vår med stolt mine.

Statuene som omkranser anlegget, er riktignok ikke originale, men så «romerske» som de kan få blitt.

«Men går det an å bade her?» spør en ung mann i flokken.

«Not at all!»

Guiden forklarer det med at vannet sirkulerer gjennom gamle blyrør og steinkanaler, og at det inneholder mikroorganismer som kan være farlige. Noen besøkende skal visstnok ha prøvd – og ble syke.

«Vil du bade trygt, skal du gå lenger ned i gaten, til vårt moderne termiske bad. Vannet der kommer fra den samme kilden som i romertiden. Der kan du også plaske i The Rooftop Pool med utsikt over hele byen!»

The Roman Baths, som anlegget offisielt heter, er så innholdsrikt at jeg kunne tilbringe dager der. Romerske arkitekter og ingeniører var mestere i sitt fag. At de klarte å bygge et så komplisert badeanlegg for to tusen år siden, er nesten ubegripelig. Da det ble innviet, må det ha vært et syn uten like, ikke minst på grunn av kunstverkene og de utsøkte freskene som prydet vegger og tak.

Badegjestene ble også tiltrukket av det sosiale samværet og de religiøse handlingene. Folk strømmet til fra alle kanter, selv fra London (Londinium) for å be Sulis Minerva om hjelp. Siden den varme kilden ble ansett som gudinnens bolig, fremførte de sine bønner ved å kaste mynter, smykker og ringer i den.

Under utgravningene fant arkeologene også et stort antall forbannelsestavler, det vil si små blyplater hvor badegjestene skrev forbannelser mot personer som hadde gjort dem urett. Tavlene ble kastet i vannkilden for at gudinnen skulle lese dem og ta affære.

Mange forteller om tyverier i badeanleggets garderobe. «Til den som har stjålet kappen min og sandalene mine: måtte han aldri finne fred før han har returnert dem til tempelet for Sulis Minerva.»

Andre forbannelser uttrykte sinne, sjalusi eller til og med trusler om straff: «Måtte den sjofle tyven få tusen søvnløse netter.» Eller: «Måtte gudinnen straffe den skyldige med døden!» Eller denne: «Docimedes har mistet to hansker og ber om at den ansvarlige tyven mister forstanden og øynene i gudinnetempelet.»

Det var lett å skrive i bly. De tynne tavlene ble som regel brettet eller rullet sammen før de ble overlatt til gudinnen. I badehusets rikholdige museum teller jeg 130 slike tavler. Tekstene gir et sjeldent innblikk i dagliglivets konflikter og folks tro på guddommelig rettferdighet.

Arkeologene fant også flere fremstillinger av Sulis Minerva, blant annet et imponerende bronsehode som kan ha stått på en statue i anlegget. Likeså tusener av romerske mynter og et mindre antall keltiske, og et dryss av smykker og smykkerester.

Bath er en stor turistattraksjon, hvilket er lett å forstå. Byen er ikke bare vernet av UNESCO, men står også på listen over «Great Spa Towns of Europe». Både byen og områdene rundt har rikelig med tilbud til reisende som vil pleie kropp og sjel.

Mens toget mitt ruller tilbake til London, leser jeg i min nyinnkjøpte bok at sterke krefter for mange år siden ivret for å rive badeanlegget i Bath. Det hadde jo forfalt i århundrer, og noen mente at det ikke passet inn i visjonene om en moderne by. Andre hevdet at det var «lite britisk», og at det representerte en hedensk kulturarv.

I Baths bystyre ble det utkjempet mange verbale slag. «Vi kan ikke gjøre byen vår til et nytt Pompeii», ropte en av representantene. «La bulldoserne overta og jevne ruinene med jorden.»

Men verneforkjemperne seiret til slutt. En varm takk til både dem og Sulis Minerva.

Teksten er tidligere publisert på Torbjørn Færøviks Facebook-side.