25.november er det 905 år siden Det hvite skipet sank utenfor franskekysten. En hel generasjon med engelske og normanniske kongelige og adelige gikk ned sammen med skipet. Tragedien har blitt kalt en av de mest dramatiske hendelsene i engelsk historie, og fikk svært store følger.

Om bord, sammen med rundt 300 andre passasjerer og mannskap, var den nyslåtte hertugen av Normandie, 17 år gamle William Adelin, eneste ektefødte sønn av kong Henrik I, og arving til den engelske tronen. 

Det tragiske forliset i 1120 skjedde bare en liten nautisk mil fra land utenfor havnebyen Barfleur i Normandie. Skipet var på vei over til England etter at den engelske kongen Henrik I med sønnen William, familie, slekt og venner, og en rekke andre stormenn fra begge sider av kanalen, hadde oppholdt seg i Normandie over sommeren, delvis i kamp mot franskekongen, men først og fremst for å sverge troskap til samme franske konge.

Som hertuger av Normandie var de engelske kongene nemlig vasaller av franskekongen, og dermed også forpliktet til å anerkjenne franskekongen som sin herre og drott – rett og slett en litt kinkig situasjon for en konge å være i. Henrik nektet å hylle Louis («do homage»), men løste det hele ganske elegant ved å forfremme William til hertug av Normandie – i navnet selvsagt, ikke i gavnet – slik at kongen slapp å utføre de forventede føydale hyllningsritualer overfor franskekongen.

Back to England

Nå som pliktene var over, og seilesesongen var helt på tampen, skulle hele følget, inkludert Williams ektefelle, åtte år gamle Matilda av Anjou, tilbake til England for vinteren. Med i følget var også flere av Williams halvsøsken – Henrik I hadde nemlig ekstremt mange barn, kanskje så mange som 25 stykker, men kun to av dem var født innenfor ekteskapet.

William var den ene, den andre var datteren Maud, som i 1120 var tysk-romersk keiserinne. (Maud het egentlig Matilda hun også, men fordi det er så mange Matildaer å holde styr på, er keiserinnen Matilda blitt til Maud for å holde orden i rekkene).

Kongen og hans følge samlet seg i Barfleur, i dag en liten fiskerlandsby, men den gang hovedhavn for krysninger av kanalen mellom England og Normandie. 

Fylla har skylda

Det var et stort følge som skulle over kanalen den dagen. Kongen og Matilda (svigerdatter) reiste først i et eget skip. Da The White Ship startet seilasen, en god stund etter kongens skip, satte de seg visstnok som mål å ta igjen kongeskipet. De la dermed ut i en voldsom fart. Men kun en liten nautisk mil fra land gikk de rett på et undervannsskjær.

Årsaken til overmotet, og dermed skipsforliset, skal ha vært at mannskap og passasjerer var stup fulle da de la fra havn. Det sies at Stephen av Blois, Henriks nevø, og et navn vi skal komme tilbake til, valgte å bli igjen på kaien da han så hvor fulle mannskap og passasjerer hadde blitt før avgang. 

Sink or swim?

Sammenstøtet med undervannsskjæret må ha vært svært kraftig, for skipet begynte fort å synke. Hertug William kom seg om bord i kanskje den eneste redningsbåten de hadde til disposisjon, og han ville nok ha berget livet om han ikke hadde blitt oppmerksom på at hans halvsøster – nok en Matilda – ikke hadde klart å komme seg opp i redningsbåten, men var om bord i det synkende skipet. Han beordret derfor at de skulle snu for å berge henne. Men den lille båten ble raskt fylt av andre skipbrudne, og det hele endte med at alle om bord i den lille redningsbåten, inkludert William og Matilda, gikk under.

I tillegg druknet altså en rekke fransk-engelske adelsmenn og -kvinner, og flere halvsøsken av William. Det sies at kun to personer hadde klart å berge seg selv ved å karre seg fast i en tømmerstokk. En av dem skal ha vært skipets kaptein. Men da han skjønte at William hadde druknet, slapp han taket og sank til bunns. Han fryktet kong Henriks vrede, og tenkte nok at drukning var en bedre skjebne enn det som ventet i møte med kongen. Dermed var den eneste overlevende fra skipsforliset en slakter fra Rouen.

Store ringvirkninger

The White Ship-katastrofen førte på sikt til nye og sterkere koblinger mellom de to sidene av kanalen. Helt siden den normanniske erobringen av England i 1066 hadde de engelske kongene samtidig vært hertuger av Normandie – eller, mer i tråd med deres selvoppfattelse: de normanniske hertugene var også konger av England. Normandie var egentlig kjerneområdet og det de brydde seg mest om. England ga dem kongeverdighet – Normandie ga dem inntekter og kontinentale ambisjoner.

Uten dette skipsforliset ville nok de engelske kongene fortsatt hatt et «dobbeltmonarki» å hanskes med, og giftemål ville nok gjort at engelske og franske kongeslekter ble sammenvevd. Men med William Adelins død ble etter hvert koblingene mellom England og flere grevskap og hertugdømmer i Frankrike, ad omveier, flere og sterkere. Disse koblingene gjorde at engelske konger hadde sterke franske interesser i flere hundre år etterpå. Flere historikere trekker tråder helt fra skipsforliset i 1120 og fram til hundreårskrigene med Frankrike, som startet mer enn to hundre år senere.

Hva hvis?

Mye kunne vært annerledes om skipet hadde nådd England. Sannsynligvis ville William Adelin levd lenge nok til å få en arving, dermed ville vi ikke fått borgerkrigene fra 1135-54, Maud/Matilda ville nok ikke giftet seg med greven av Anjou, dermed ville ikke en greve av Anjou og Maine og en hertug av Aquitaine besteget den engelske tronen som Henrik II. Vi ville ikke fått Richard Løvehjerte eller Johan uten Land.

De engelske kongene ville kanskje ikke fått den arveretten til den franske tronen som de etter hvert fikk. Maktforholdene mellom England og Frankrike og på kontinentet ville vært annerledes, og kanskje ville vi ikke fått hundreårskrigene – en konflikt som sådde vondt blod mellom England og Frankrike, og som gjorde at England og Frankrike var erkefiender i hundrevis av år. Hvem vet hvordan forholdet mellom England og Frankrike ville vært om William hadde overlevd? Mest sannsynlig ville de funnet andre ting å knives om, men mye ville også ha vært svært annerledes.

Les de andre artiklene i denne serien her.