Sist oppdatert 16. januar 2019
Utkastet til en brexit-avtale mellom EU og Storbritannia gikk onsdag 14.november gjennom i den britiske regjeringen. Men vil forslaget få støtte i det britiske parlamentet?
Av Jan Erik Mustad, redaktør for britiskpolitikk.no og førstelektor ved Universitetet i Agder
Langt på overtid ble forhandlingsdelegasjonene tirsdag 13.november enige om et utkast til en brexit-avtale. Få trodde statsminister Theresa May ville klare å få avtalen gjennom sin egen splittede regjering.
Men onsdag 14.november klarte hun første hinder på veien mot en brexit-avtale – å få utkastet godkjent av sin egen regjering. Det var ikke en enstemmig regjering som støttet avtaleutkastet. Ni medlemmer utrykte seg negativt, men ingen ønsket aktivt å velte forslaget.
Dagen etter regjeringsmøtet trakk flere ministre seg. Det ble spekulert i om flere ville følge etter. Men brexitere som Andrea Leadsom, Penny Mordaunt, Chris Gayling, Michael Gove og Liam Fox valgte å bli på tross av uenigheten rundt avtalen. Nå vil de prøve å legge press på May for å få avtalen endret.
Spørsmålet er ennå om May i det hele tatt kan overleve som statsminister etter denne runden. Selv om den verste stormen har lagt seg, har det både i politiske sirkler og i mediene vært skrevet mye om mistillit mot statsministeren.
Knapp tidsramme
Britene forlater EU 29. mars 2019. Nå haster det med å legge en plan for å stemme over avtalen i det britiske parlamentet slik at datoen for utmeldelse overholdes.
Selv om avtalen gikk gjennom i regjeringen, har det ikke manglet på intern kritikk. Mange i høyrefløyen i det konservative partiet forkastet avtalen før de hadde lest hele avtaleteksten. Labours leder Jeremy Corbyn sa dette var en halvveis- og dårlig avtale for britene.
Nå får det britiske parlamentet stemme over avtalen. Det bestemte britisk høyesterett i desember i fjor. Er det da også rimelig at folket bør få mene noe dersom avtalen blir stemplet som dårlig av Parlamentet?
Parlamentarikerne i London er skeptiske til tidsplanen for behandlingen av avtalen i Parlamentet. Tidsrammen før den skal stemmes over blir så knapp at de ikke får satt seg tilstrekkelig inn i utkastet som er over 500 sider langt. Det kan bli vanskelig å stemme over en avtale de ikke har hatt tid til å sette seg grundig nok inn i. Det styrker kravet om ny folkeavstemning.
På EUs premisser
Forhandlingene har hele veien vært på EUs premisser. Britene har i liten grad klart å styre prosessen og EU har vært taktisk kloke i sine prioriteringer. Spørsmålet om grensen på den irske øya er et godt eksempel. Grensen mellom Irland som EU -medlem og Nord-Irland som en del av Storbritannia, vil bli EUs yttergrense etter brexit. En brexit-avtale innebærer enighet om grensen, og grenseordningen vil definere en fremtidig handelsavtale.
Hvis avtalen kommer gjennom Parlamentet, vil en handelsavtale forhandles i overgangsperioden partene er enige om. Den går fra 29.mars 2019 til 31.desember 2020.
Men akkurat som grensespørsmålet har definert mulighetene for en avtale, gjenspeiler det konservative regjeringspartiet britenes splittelse i EU-spørsmålet. Forholdet til EU er like mye et innenriksanliggende som det er en utenrikssak.
Svak regjering
Mays svake og splittede regjering har gjort sjansene for en god brexit-avtale liten. For å sikre et flertall i Underhuset, må May støtte seg på Det demokratiske unionistpartiet fra Nord-Irland. Det er uheldig for Storbritannia at de har en såpass svak regjering på et så viktig tidspunkt i landets moderne historie.
EU mener det som hindrer en god avtale ligger i London og ikke i Brussel. Nå har May kommet over første hindring, men neste hindring blir også krevende. Som Storbritannia er også Parlamentet splittet i brexit-sprørsmålet.
I folkeavstemningen i 2016 stemte både Skottland og Nord-Irland for å forbli i EU, mens England og Wales stemte for brexit. Meningsmålinger gjennom det siste året viser at det er flere av dem som stemte brexit som har snudd enn motsatt.
Den britiske opinionen vet også mer om hva som står på spill nå enn de gjorde under avstemningen i 2016. Få hadde sett for seg at britiske interesser skulle få så dårlig gjennomslagskraft i forhandlingene, at det skulle være så vrient å få til en avtale og at uenighetene innad i regjeringen skulle bli så sterke.
Bare fire måneder før britene går ut, kan de ennå ende opp uten en avtale. Når utkastet kommer til Parlamentet for avstemning, kan parlamentsmedlemmene stemme avtalen ned. Da står britene igjen på bar bakke, uten en avtale.
Ny folkeavstemning?
Kravet om en ny folkeavstemning brer seg i hele Storbritannia. Også nå når utkastet er gått gjennom regjeringen.
Bevegelsen People’s Vote mener en ny folkeavstemning vil gi den eventuelle avtalen større legitimitet. Det vil kunne løse de motsetningene som finnes mellom Brussel og London, og internt i Westminster. Det er ennå ikke for sent å stoppe hele brexit-prosessen hvis denne avtalen er dårlig.
Så med det første hinderet passert, bør likevel britene få muligheten til å si sin mening om avtalen i en ny folkeavstemning?
Labour som parti har åpnet for en ny folkeavstemning. Det tilsvarende skjer nå i deler av det konservative partiet. Men andre i Westminster håper på en mulighet til å reforhandle avtalen før et EU-toppmøte i slutten av november eller desember.
Regjeringen blir beskyldt for ikke å ta nok hensyn til nasjonale interesser i forhandlingene. Spørsmålet er da hva avtaleteksten sier.
Folkets interesser
Kritikere sier May er mer opptatt av å få på plass en avtale som hennes egen regjering kan akseptere enn hva som er bra for britene. Ifølge May er denne avtalen i tråd med resultatet i folkeavstemningen fra 2016 – der 52 prosent sa ja til å forlate EU og 48 prosent stemte for å bli – og leverer den brexit folket stemte på. Så spørs det om Parlamentet er enige i statsministerens tolkning av avtalen og om den representerer folkets vilje fra 2016.
Uansett, det britiske folket bør få muligheten til å stemme over avtalen før den returneres til Brussel med en eventuell signatur fra det britiske parlamentet. Stemmes avtalen ned, bør også britene bli forespurt om de ønsker å forlate EU uten en avtale eller om de da ønsker å droppe hele brexiten.
Folkets interesser må komme først, og de interessene må politikerne forvalte. Sjansene både for et nytt parlamentsvalg og en ny folkeavstemning om brexit er absolutt til stede.
En versjon av denne sto som kronikk i Fædrelandsvennen 16.november.