Sist oppdatert 18. desember 2019
Etter tre år i jobben tok Theresa May farvel som statsminister. Hun har hatt en vanskelig jobb, men hun tok ukloke valg som gjorde den enda vanskeligere. Hun gjorde et hederlig forsøk, men måtte til slutt gi etter for presset fra sine egne partifeller.
Etter folkeavstemningen i 2016 overtok May 13.juli partilederjobben og statsministerposten. I det konservative partiet ble hun sett på som den tryggeste kandidaten. Hun ble ansett som nøktern, hardtarbeidende og pliktoppfyllende med erfaring fra flere statsrådsposter. Som politiker satt hun alltid partiet og landet først. På tidspunktet hun overtok, var hun det naturlige valget.
Men May klarte aldri å levere brexit. Den politiske situasjonen hun arvet etter Cameron gjorde jobben vanskelig, men ikke umulig. Dessverre gjorde hun den enda vanskeligere med flere ukloke valg. Disse valgene bidro til at brexit-prosessen ble kjørt fast i et spor May og regjeringen aldri kom seg ut av. Det bidro til hennes fall.
Feilvalg
I etterpåklokskapens lys er det lett å peke på hvor det gikk galt. Hun hadde stemt ja til å bli i EU, men skulle sørge for brexit. Kanskje det var et dumt valg av partiet i 2016. Selv om hun naturligvis ikke bærer skylden alene må May som statsminister ta ansvaret, og særlig for tre feilvalg:
* Hun utløste artikkel 50 uten en plan.
* Hun utlyste et nyvalg i 2017 og mistet de konservatives flertall.
* Hun forsøkte ikke tverrpolitisk forlik før i siste runde. Da var det for sent.
Da brexit var et faktum 24. juni 2016, hadde britene ingen plan for utgangen. David Cameron trakk seg som statsminister. Få hadde trodd på brexit i avstemningen. Aller minst den konservative regjeringen.
Første forhandlingsrunde med EU realitetsorienterte britene. De kom bakpå fra begynnelsen og klarte aldri å ta seg inn. EU ba britene utløse artikkel 50 slik at reelle forhandlinger kunne begynne. Men det ble aldri slik britene forestilte seg.
To-årig tidsfelle
Utløsningen av artikkel 50 29. mars 2017 startet en toårig tidsfelle hvor EU satte premissene for forhandlingsplanen. Britene ville snakke om handel, økonomi og finans. EU ønsket å løse spørsmål som skilsmisseoppgjøret, borgeres rettigheter etter brexit og grenseproblematikken på den irske øya.
Med lite kraft i forhandlingene mente May at et større flertall i Underhuset var veien å gå. Det ville sikre henne mer tyngde i forhandlingene. Tjue dager etter at artikkel 50 ble utløst, utlyste hun er nyvalg. Meningsmålingene var entydige, de konservative lå langt foran Labour. Men toriene skulle ha lært seg å ikke stole på målinger.
I ettertid framstår valget fra 2017 som Mays største feilvurdering. Hun tapte de konservatives flertall fra parlamentsvalget i 2015. Hun var svekket overfor EU, men også overfor Underhuset. Plutselig var hun avhengig av andre partier for å levere brexit, og måtte inngå en avtale om støtte fra det nordirske partiet DUP. I tillegg til tidsfellen, var hun fanget av et mindretall i Underhuset. Da burde varsellampene blinket.
På det tidspunktet burde hun ha prøvd å skape en tverrpolitisk plattform for et politisk brexit-forlik. Hun burde å ha funnet Underhusets minste felles multiplum, og spurt alle de store partiene hvor langt de var villige til å tøye seg i brexit-spørsmålet. Det ville hjulpet henne vis-a-vis EU. Istedet kjørte hun seg fast i regjeringens spor, en kompromissavtale med EU som i løpet av 2019 ble nedstemt tre ganger i Underhuset.
Først på tampen, etter de tre nederlagene, gikk hun inn i samtaler med Labour. Men det var mer panikk for å ende brexit-prosessen uten en avtale enn et ønske om å finne et kompromiss med Labour. De konservative er vant til å styre alene, og det finnes ingen politisk tradisjon i Storbritannia for samarbeid på tvers i Underhuset.
For mange forsøk
Planen var å ha en fjerde avstemning om brexit-avtalen før hun eventuelt trakk seg. Det ble aldri realisert. May hadde allerede prøvd for mange ganger. Samtidig som avtalen ble mindre og mindre populær, annonserte hun steg for steg sin avgang.
I desember i fjor varslet May at hun ikke ville lede partiet inn i neste parlamentsvalg i 2022. Tidlig i mars sa hun at hun ville trekke seg hvis brexit-planen ble godkjent. I siste runde bekreftet hun sin avgang uavhengig om planen ble godkjent eller ikke.
Presset av sine egne, var det ingen annen utvei. Hun sto rakrygget lenge og tok mye kritikk. Avgangstalen 24.mai (se video) ble et følelsesladet farvel til landet hun takket for at hun fikk tjene. Mange både i det politiske miljøet og i folket mener det var på høy tid, om ikke på overtid, at hun trakk seg.
Med brexit som altoverskyggende, kan det ikke ha vært mye tid og rom for May til å drive egen politikk. Muligens var det en for vrien oppgave for en som ville forbli i EU, å sørge for at britene gikk ut. I alle fall ved å prøve og skape konsensus der den ikke fantes.
Hun måtte til slutt gi etter for presset fra sine egne partifeller. Det presset var større en presset fra opposisjonen. Hun hadde fortjent å være en større statsminister i en annen tid.