Sist oppdatert 7. mai 2020

Uten toget stopper Storbritannia, men problemet er at togene ikke går – og når de går, er de ofte forsinket. Nå har jernbanedriften og eierforholdene ved jernbanen igjen blitt et aktuelt politisk tema.

Av Trond Børrehaug Hansen

Endringer i eierskap og andre forsøk på å skape orden i toggangen følges med stor oppmerksomhet av mediene og av briter flest. I snitt foretas det 1,8 milliarder togreiser i Storbritannia hvert år, så dette angår i høy grad folks hverdag.

De private togselskapene har støtt på store problemer. Den konservative regjeringen, som ikke er noen tilhenger av statsdrift, har vært nødt til å ta grep.

Rett etter nyttår ble det klart at Arriva Rail North blir fratatt sin franchise, avtalen med staten om togdrift, fra 1. mars. Den britiske samferdselsministeren Grant Shapps sa da at Northern skulle «tilbake i statlig eie», og fra i dag tar det statskontrollerte selskapet  Operator of Last Resort (OLR) over driften.

Arriva, som eies av Deutsche Bahn, hadde ifølge BBC kontrakt til å drive Northern fram til mars 2025.  Northern forbinder nordengelske storbyer som Liverpool, Manchester, Leeds, Sheffield og Newcastle.

Ikke i rute

Northern har ifølge BBC bare greid å holde 56 prosent av sine tog i rute i perioden desember 2018 til desember 2019. Shapps sier at folk i nord fortjener en bedre service enn det de har i dag.

Nettstedet Railnews meldte i januar at det samme kunne skje med South Western Railways sør i England «i løpet av året». Selskapet skal ha tapt 137 millioner pund eller nærmere 1,7 milliarder kroner bare siden mars i fjor.

Selskapet Railtrack, som hadde ansvar for infrastrukturen, altså for skinnegang, stasjonsanlegg og sikkerthetssystemer, ble tilbakeført til statlig kontroll under navnet Network Rail allerede i 2002. Dette skjedde etter en serie alvorlige ulykker som Railtrack helt eller delvis fikk skylden for.

Fallende trafikk

Mens mange europiske land har hatt statlig togdrift i halvannet århundre eller mer – Norge fikk sin første statsbane i 1861 – ble de britiske statsbanene først dannet i 1948. Da var jernbanenettet sterkt nedslitt etter andre verdenskrigs påkjenninger.

På 1950- og 60-tallet ble rundt 8.000 km jernbanelinjer – en tredel av nettet – og over 2.300 stasjoner nedlagt. Årsaken var fallende trafikk, som igjen skyldtes økende konkurranse fra privatbilismen, men også fra ekspressbusser på nye motorveier.

Privatisering

Tanken om å tilbakeføre jernbanene til privat eie skjøt for alvor fart under Margaret Thatchers konservative og økonomisk liberalistiske regjering som kom til makten i 1979. Men privatiseringen ble først gjennomført av Thatchers etterfølger John Major fra 1994 av.

Privatiseringen var og er omstridt, men det er verdt å merke seg at arbeiderpartiet Labour, som satt ved makten fra 1997 til 2010, ikke gjorde noe forsøk på å ta jernbanene tilbake til statlig eie. En renasjonalisering ble ikke betraktet som noen stemmevinner.

Dagens Labour derimot har under Jeremy Corbyn vært sterk tilhenger av nasjonalisering, og mener at også jernbanedriften må drives i statlig regi.

Se også sak her på nettstedet om Boris Johnsons ja til omstridt lyntog-prosjekt.