Sist oppdatert 19. juni 2020
Keir Starmer er valgt til ny leder for Labour. I uravstemningen blant medlemmene i partiet fikk han 56 prosent av stemmene i første runde. I motsetning til Jeremy Corbyn har den nye lederen også støtte fra parlamentsgruppa i Underhuset, skriver Øivind Bratberg i denne analysen.
Storbritannia er i krisetid som en følge av korona. Det er en skjebne de deler med hele Europa. Men en vesentlig forskjell for britenes del er at de siste ukenes drama har passert uten noe fungerende politisk ordskifte. Parlamentarikerne har forlatt London, foreløpig på ubestemt tid, etter at påskeferien ble fremskyndet som en følge av viruset. Og vel så viktig er det at Labour, det største opposisjonspartiet og eneste reelle alternativ til den konservative regjeringen, har stått uten noen fungerende leder. Nå er saken klar.
Den nye Labour-lederen heter Keir Starmer. Det er tre måneder siden han annonserte sitt kandidatur, og den interne valgkampen har vært en krevende demokratisk øvelse. Starmer har fått et solid mandat fra partiets grasrot, og i sterk kontrast til sin forgjenger Jeremy Corbyn går han løs på oppgaven med støtte og tidvis begeistring fra parlamentsgruppen i Underhuset.
It’s the honour and privilege of my life to be elected as Leader of the Labour Party.
I will lead this great party into a new era, with confidence and hope, so that when the time comes, we can serve our country again – in government. pic.twitter.com/F4X088FTYY
— Keir Starmer (@Keir_Starmer) April 4, 2020
Hva venter nå?
Den første oppgaven Starmer står foran er simpelthen å rette et kritisk blikk mot regjeringens politikk. Det er mye å ta tak i. I midten av mars endret Boris Johnsons regjering fundamentalt på det som inntil da hadde vært strategien. Den handlet om å la viruset bevege seg gradvis gjennom befolkningen og oppnå såkalt flokkimmunitet uten å stoppe vesentlige samfunnsoppgaver. Å vaske hendene ofte og isolere seg dersom man var syk var rådet til borgerne.
Etter at regjeringen slo om til virusbekjempelse med alle midler, har mye kritikk vært rettet mot svak beredskap, manglende medisinsk utstyr og sen utvikling av massetesting. Som i Norge har koronakrisen også gitt regjeringen fullmakter som sjelden har vært sett i fredstid, og som hos oss har økonomiske redningspakker blitt lansert, men med enda større debatt omkring vinnere og tapere i det gigantiske regnestykket.
Det skulle være mer enn nok å ta tak i, og mot det bakteppet er det heldig for Starmer at flid og nøyaktighet er egenskapene som har brakt ham hit. Starmers fortid er som mangeårig menneskerettighetsadvokat, fulgt opp av fem år som øverste sjef for påtalemyndigheten.
Brexit-talsmann
Parlamentsmedlem ble han først i 2015, i en alder av 53 år. Under Jeremy Corbyn ble han skyggeminister for brexit-spørsmål, og det er den jobben som har definert Starmer for britiske velgere.
Å følge opp og kritisere regjeringens brexit-strategi kunne åpenbart gjøres på flere måter. Starmer sto i den klemma at han selv var overbevist ja-mann, med en partibase som i stor grad var det samme, men med et folkeavstemningsresultat som sa nei og en partileder som ønsket en selsom balansekunst.
Corbyn hadde rett i at Nord-England hadde trukket i favør av brexit og at endel av velgerne her tidligere sto i Labour. Å vinne dem tilbake, samtidig som man skulle tekke den utålmodige, ungdommelige storbyfløyen av Labour, falt på Starmers skuldre. Han løste balansen godt etter forholdene, men til syvende og sist var partiets strategi knapt til å begripe for noen av sidene i brexit-debatten. Labour kunne sabotere den konservative regjeringen, men ikke tilby noe konstruktivt i dens sted.
Parlamentsvalget 12. desember 2019 ble avslutningen på brexit-sagaen og satte samtidig punktum for Corbyns periode som partileder.
Valget av Corbyn høsten 2015 var en revolusjon. Corbyn var en parlamentsveteran fra ytre venstre, uten venner i partieliten og uten erfaring fra noen høyere verv i partiet. Hans egen arena var gatens parlament, og gjennom tre tiår på Underhusets grønne benker hadde anti-amerikanisme og sympati med radikale bevegelser i Latin-Amerika og Midt-Østen vært viktige kampsaker.
I hjemlig politikk sto Corbyn langt til venstre, og han hadde blitt stående der, uanfektet av skiftende politiske strømninger. Idet han fikk muligheten til å styre partiet, ble det opprør i partieliten. Men mandatet fra partimedlemmene var soleklart, og parlamentsvalget i 2017 gjorde Corbyn til et uventet trumfkort. Labour havnet hakk i hæl med det konservative partiet og fratok Theresa May parlamentsflertallet.
To år senere gikk det likevel galt med partiet og med Corbyn. Brexit-spagaten fikk en del av skylden. Resten av ansvaret har blitt fordelt på flere enn Corbyns skuldre, men meningsmålinger viser at britiske velgere oppfattet lederen som en mann med store mangler i kompetanse og gangsyn. Partiets valgprogram ble dessuten oppfattet som overlesset med lovnader og uten en tydelig rød tråd.
https://twitter.com/UKLabour/status/1246380776410710019
Et annet startsted
Starmers oppgave blir å stake ut en kurs som et flertall av både høy og lav i partiet kan enes om og som samtidig gir et klart og realistisk program til neste valg. Kanskje er ikke den oppgaven så håpløs som mange vil ha det til. Støtten til en del av partiets kjerneideer i senere år er stor blant velgerne – det gjelder for eksempel statlig eierskap av jernbanen og reformer i retning et mer anstendig arbeidsliv.
I de senere årene har partiet brukt mye tid på nytenkning om det grønne skiftet og en offensiv næringspolitikk. Mye kokte bort i brexit-malstrømmen, interne krangler og personlig agg mot Corbyn på vei mot 2019. Kanskje får Starmer det enklere.
Flere kommentatorer har pekt på at Starmers Labour vil være mindre opptatt av ideologiske markører og bli mer av en bevegelse løst definert av rettferdighet. Det vil i så fall rime godt med den nye partilederens karriere som advokat, som ofte har handlet om å stå opp for de nederst ved bordet, uten at noen strengt politisk begrunnelse er nødvendig.
Kanskje er det naivt å gå inn i rollen som opposisjonsleder med rettferd og kompetanse som rettesnor. Men det kan også tenkes at nettopp disse kvalitetene er hva Labour trenger. I en tid preget av uoverskuelige utfordringer, politisk forvirring og vandring mellom partier som ikke er til å kjenne igjen, ser Starmer-strategien ut omtrent som å samle kreftene om en god sak, slippe til dyktige folk og lede fra front. Slagord og faner får komme til etter hvert. Det blir en annen tone med et ganske annet startsted enn der Corbyn og partiet sto i 2015.
Les også Øivind Bratbergs portrett av Keir Starmer her.