Sist oppdatert 11. januar 2023
28.november 1990 tok Margaret Thatcher en tårevåt avskjed med Downing Street 10 og overlot statsminsterposten til John Major.
Ut fra vanlige politiske tyngdelover var Thatchers avskjed et stort paradoks. Gjennom elleve år hadde hun bakset med politikkens kastevinder og fått stadig bedre kontroll. Hun hadde vunnet tre valg på rad og nærmet seg det fjerde. Like fullt ble ble hun presset ut av sitt eget parlamentsparti.
Nå var det ikke noe nytt at Thatcher møtte motstand i eget parti, for medisinen hun skrev ut til britene hadde mange ansett som for radikal. Markedsrettede reformer og kutt i offentlige utgifter skapte store protestbølger tidlig på 1980-tallet, og det var med nød og neppe at Thatcher overvant kritikere i sitt eget konservative parti.
Likevel var det noe som var annerledes nå. Statsministeren var mer isolert, motstanden mer innbitt, og budskapet som ble hvisket mellom partifeller var at noe måtte gjøres, og i god tid før neste valg.
Modermord i partiet
Om prosessen i november kom brått på, hadde forspillet vært langt. Det foregående året hadde vært preget av den rene stolleken av statsrådsskifter, etter gjentatte krangler mellom statsministeren og hennes nærmeste rundt regjeringens bord.
Så kom innføringen av den såkalte koppskatten, som svekket regjeringens posisjon ytterligere. Det dreide seg om en flat skatt på lokalt nivå som ble innført uten videre konsultasjon, i Skottland først (1989), før England og Wales stod for tur (1990). Den rammet fattige husholdninger hardere enn de bedre stilte og vakte voldsomme protester, som utartet til opptøyer på Trafalgar Square i London. Koppskatten var på mange måter det som fikk begeret til å flyte over for motstanderne av regjeringens politikk.
Men til slutt var det Europa som ble det endelige vippepunktet. Etter toppmøtet i Roma i oktober 1990 holdt Thatcher en krass tale i Underhuset der hun kritiserte visjonen om å gjøre EU-institusjonene til fullverdige demokratiske organer lik de man har på nasjonalt nivå.
To dager senere, 1. november, trakk Geoffrey Howe seg som visestatsminister og leder av Underhuset. Howes ord var nøye vektet: «Tiden har kommet for andre til å vurdere sine svar på en tragisk lojalitetskonflikt som jeg for min del har strevd med, kanskje for lenge.»
Mer skulle det ikke til. Michael Heseltine, Thatchers erkerival siden han trakk seg fra regjeringen i 1986, la umiddelbart inn sitt kandidatur. Første avstemning ga 204 stemmer til Thatcher, mot 152 til Heseltine. I tråd med partiets avstemningsregler var det ikke nok til å forhindre en runde nummer to – hvor så alle interesserte kandidater hadde mulighet for å tre inn.
Statsministeren førte en-til-en-samtaler med samtlige statsråder og fant ikke – slett ikke – den støtten hun antok at hun trengte. Slik gikk det til at Margaret Thatcher – Jernkvinnen – sensasjonelt trakk seg som statsminister 22. november 1990, før noen avstemning nummer to hadde blitt holdt. En snau uke senere overtok John Major.
Ydmykende
Avgangen var ydmykende for en leder som gjennom et langt tiår hadde styrt parti og regjering med fast hånd. I dag huskes Thatcher fremdeles for en høyrebølge som britene fortsatt merker etterdønningene av.
Thatchers tiår hadde endret det britiske samfunnet på helt grunnleggende områder. Storbritannia var blitt en nasjon av aksje- og eiendomseiere, et land med flere nyrike og nyfattige enn noen kunne ha forestilt seg i 1979. Velstandsveksten var imponerende, men den løp parallelt med trygdekutt, flatere skattesatser og skarpt økende lønnsforskjeller. 1980-årene gjorde britisk økonomi både dynamisk og konkurransedyktig. Baksiden av medaljen var økte klasseskiller, kulturelt og sosialt forfall og et hardere samfunnsklima.
Thatchers Storbritannia var også et samfunn som bejublet enkeltmenneskets initiativ og valgfrihet. Et av de tydeligste målene var å svekke fagbevegelsen etter det turbulente 1970-tallet, da konflikter i arbeidslivet tidvis lammet britisk økonomi. Den kampen vant statsministeren. Antallet tapte arbeidsdager i streik gikk ned fra 29 millioner i 1979 til 761.000 i 1991. Og mellom 1979 og 1997 sank andelen fagorganiserte i arbeidslivet fra 13,2 millioner til 7,8 millioner.
Fritt marked, sterk stat
I en av de mest kjente oppsummeringene av thatcherismen som politisk bevegelse skriver statsviteren Andrew Gamble at “ideen om det frie marked og den sterke stat er et paradoks. Statens makt skal både trekkes tilbake og styrkes… Det nye høyre har to hovedlinjer: en liberal tendens som kjemper for en friere og mer konkurranseorientert økonomi, og en konservativ tendens som er mer interessert i å gjenopprette sosial og politisk autoritet.”
De som har sett hvordan Thatcher portretteres i denne høstens The Crown vil kjenne igjen dobbeltheten i å sette mennesker fri og samtidig ha en sterk oppfatning av hvordan de skal leve sitt liv.
Thatcher så for seg sterke, selvhjulpne enkeltmennesker med gode familieverdier i bunnen, i store trekk slik statsministeren selv husket sin far, den religiøse kjøpmann og lokalpolitiker i vesle Grantham. Kjøpmannsfornuft er et fruktbart utgangspunkt for å forstå Thatchers idégrunnlag, koblet med troen på at markedet vet best og at enkeltmennesket lærer å ta vare på seg selv bare når “barnepikestaten” holder seg unna.
Et kraftfullt ettermæle
Det er en vanlig antagelse at Margaret Thatcher er av de mest betydningsfulle statsministre Storbritannia har hatt – kanskje den aller viktigste i fredstid. Historikere må tilbake til lord Liverpool tidlig på 1800-tallet for å finne noen med lengre sammenhengende periode som statsminister enn Thatcher.
Men hennes ettermæle er noe nasjonen trolig aldri vil kunne enes om. På venstresiden beskyldes Thatcher gjerne for å ha ødelagt det sosiale samhold som hadde preget etterkrigstiden og for å ha satt et brutalt og nedbrytende marked i dets sted.
Spesielt nord i England og i Skottland, der industriarbeidsplasser forsvant i stor skala, står dette perspektivet sterkt. På høyresiden finnes de som fortsatt ser Thatcher som Storbritannias redningskvinne, som ga nasjonen akkurat den medisinen som trengtes og som brakte samfunnet tilbake på fote.
For 30 år siden ble hun altså presset til side. Etterfølgeren John Major lyktes i å vinne valget i 1992. Han skulle tilby en “thatcherisme med et menneskelig ansikt”. Noen vellykket tid som statsminister fikk han ikke. Men den ideologiske arven etter Thatcher besto, og den har i realiteten blitt forvaltet av både røde og blå regjeringer i de tre tiårene som har gått siden.
