En både omstridt og genierklært politisk ringrev skal representere Storbritannia i USA de neste årene, en periode der det britene gjerne omtaler som «det spesielle forholdet» raskt kan bli satt på prøve.

Av Espen Aas

Det var ingen tvil som hvem skulle bli USAs neste president da Storbritannias statsminister Keir Starmer valgte å utnevne den 71 år gamle Peter Mandelson som landet nye ambassadør til sin «helt spesielle» venn og samarbeidspartner rett før jul. Skjønt, ifølge flere britiske medier skal folkene rundt president Donald Trump ha vært alt annet enn begeistret over valget.

Mandelson omtalte blant annet Trump som en «fare for verden» i 2019, i tillegg til at hans parti, det britiske arbeiderpartiet Labour, sendte 100 frivillige til USA for å hjelpe Kamala Harris med valgkampen.

Trumps folk skal ifølge avisen The Independent også være kritiske til at Mandelson har en for positiv holdning til Kina. På toppen av det hele har Trumps gode venn, X og Tesla-eier Elon Musk viet mye tid til påstander og kritikk av den britiske regjeringen.

Men Downing Street nummer 10 tror at ringreven Mandelson skal sikre dem tilgang til de innerste politiske kretser, og sikre at det Winston Churchill alt i 1946 omtalte som «Det spesielle forholdet» forblir spesielt i positiv forstand. Mandelson selv har på diplomatisk vis omtalt sine gamle uttalelser som feil og lite gjennomtenkt. I et intervju med Fox News nylig understreket han at Trump hadde fått ny respekt med sin dynamikk og energi. Så gjenstår det å se om det holder.

Spin-doktor

Mandelson vet å spille det politiske spillet, han har tross alt mange tiår bak seg som en slags politisk arkitekt og relasjonsbygger. Hans første steg på den politiske stigen, som bydelspolitiker for London fra 1979, viste seg å være noe kortvarig. Tre år inn i vervet trakk han seg fordi han ble helt desillusjonert over politikken partiet han førte.

Etter et kort opphold som TV-produsent i det private ITV-nettverket, ble han i 1985 hentet tilbake av daværende partileder Neil Kinnock som ønsket ham som kommunikasjonssjef i partiet. Mandelson var en av de første som fikk den uformelle tilleggstittelen spin-doktor i pressekretser, fordi han var god på å «spinne» historier til fordel for sitt eget parti.

Han gjorde stor suksess i jobben og fikk partiet langt opp på meningsmålingene. Samtidig var han svært privat av seg og fremsto for mange som en gåtefull figur. Det ga ham kallenavnet Mørkets fyrste, en tittel som har hengt med ham i alle år.

New Labour

Jobben som for alvor gjorde ham kjent var likevel rekonstruksjonen av det britiske arbeiderpartiet sammen med Tony Blair og Gordon Brown på 1990-tallet. For selv om oppslutningen økte, tapte Labour sitt fjerde valg på rad i 1992.

Frustrert over Labours manglende evne til å fornye seg ble han en viktig arkitekt for oppbyggingen av New Labour etter at Tony Blair og Gordon Brown inntok ledelsen av partiet et par år senere. Det handlet blant annet om å kutte mange av båndene til fagbevegelsen og å fri bredt til middelklassen. Slagordet var Things can only get better.

Kampanjen sikret Labour et valgskred i 1997, bare en gang tidligere i historien hadde flere velgere støttet partiet. Med et overveldende flertall i parlamentet startet en ny æra for partiet som sist satt i regjeringskontorene i 1979.

Minister med og uten portefølje

Peter Mandelsons innsats ble i første omgang belønnet med en statsrådspost partiet ikke hadde hatt siden 1960-tallet, minister uten portefølje. Det betød at han var ansvarlig for å koordinere de forskjellige departementene i regjeringen for statsminister Tony Blair.

Etter et par år ble posten lagt ned og Mandelson utnevnt til handelsminister. Et privat huslån fra en velstående partikollega gjorde at det ble stilt spørsmål ved habiliteten til Mandelson og han valgte etter kort tid å gå av. Partiet var raske med å tilgi ham. Ti måneder senere ble han utnevnt til Nord-Irlandminister og var øverste ansvarlig for maktdelingen i den svært konfliktfylte delen av kongeriket.

Mandelson forlot innenrikspolitikken i 2004 som ny EU-kommissær for Storbritannia. I likhet med sin partileder Tony Blair var han en sterk tilhenger av europeisk samarbeid gjennom EU. Han gjorde en kort gjeninntreden i regjering da Gordon Brown tok over partiet i 2008 og ble samtidig utnevnt til baron Mandelson og fikk dermed plass i Overhuset, den delen av det britiske parlamentet der det sitter utnevnte og ikke valgte representanter.

Da det ble klart at Storbritannia skulle ha folkeavstemning om sitt EU-medlemskap i 2016, fikk Mandelson en viktig posisjon i den offisielle kampanjen for fortsatt medlemskap. Et par uker før britene stemte landet ut av EU, møtte jeg ham i London i egenskap av å være NRKs Storbritannia-korrespondent. Da sa han at den norsk EØS-modellen ville være den beste løsningen for Storbritannia hvis det ble utmeldelse. I stedet ble løsningen den han syntes var den aller dårligste, fullstendig brudd.

Trump-ros

Selv om Peter Mandelson for lengst har nådd offisiell britisk pensjonsalder, står han nå foran en svært viktig tid som USA-ambassadør.

Uttalelsen fra 2019 om at Trump var «en fare for verden» og «nærmest en hvit nasjonalist» ble selvsagt lagt merke til. Men det er også snart seks år siden. Tonen er en annen, slik den må være når du skal være ambassadør. Alt fra utnevnelsen av Mandelson som øyrikets neste Washington-ambassadør var et faktum, kom det begeistrede uttalelser fra ham om Trumps evne til å «snakke rett fra levra» og hans evner til å inngå avtaler.

Og selv om Peter Mandelson var imot Brexit og har vært en ivrig EU-tilhenger, er han like fullt ambassadør fra et land utenfor EU, unionen som Trump misliker så sterkt. Klarer han å spille på Storbritannias utenforskap i Europa, samtidig som han fortsetter å fremheve egenskaper ved Trump som Trump vil like å høre, kan «mørkets fyrste» ha svært gode forutsetninger for å lykkes i ambassadørjobben. Men han må stadig trå varsomt.