Sist oppdatert 6. oktober 2024
I del to av vår serie om britiske statsministere som på en eller annen måte har fått sin tid i Downing Street påvirket av EU, har turen kommet til Edward Heath. Han var statsminister fra 19. juni 1970 til 4. mars 1974.
Edward Heath (1916-2005) var statsministeren som brakte Storbritannia inn i EU, det daværende EEC, etter to feilslåtte forsøk av regjeringene Macmillan og Wilson i 1960-årene.
Edward Heath tilbrakte hele sitt voksne liv som valgt representant for det konservative partiet. Han var statsminister i tre år og ni måneder, men tilbrakte til sammen 51 år på Underhusets benker. Men det som først og fremst står igjen etter Edward Heath er EU-saken.
Da Heath ble valgt som partileder i 1965, var han moderniseringskortet, både ideologisk og i form av hvor han kom fra. Oppveksten var fjernt fra forgjengernes salongliv.
Ingen av foreldrene hadde noen høyere utdanning å vise til – faren var snekker – og Heath hadde oppnådd sine universitetsstudier ved Oxford gjennom talent, hardt arbeid og økonomisk støtte fra det offentlige.
Erke-britisk… og europeisk
Heath ble født i Broadstairs, en liten, idyllisk kystby i Kent. Broadstairs ligger helt ytterst på Englands sørøstligste hjørne, med utsikt over til et Europa som kan skimtes på klare dager. Tre mil sørover ligger Dover, med sin faste skipsoverfart til Calais.
Geografisk er Storbritannia isolert, men tett på det europeiske kontinentet med alle dets muligheter og farer. Kent er nettopp slik: på en og samme tid det mest erke-britiske (eller engelske) og samtidig så nært knyttet til Europa. Og om politikeren Heath skulle man kunne si presis det samme.
Den europeiske linjen i Heaths liv er tydelig nok. Han var en overbevist anti-fascist på 1930-tallet og var skeptisk til ettergivelsespolitikken overfor det tyske nazi-regimet. I 1945 avsluttet han sin krigstjeneste på tysk jord etter å ha vært med på frigjøringen av Frankrike.
Han ble værende et år som del av den britiske okkupasjonsstyrken i Tyskland. Her ble han også overbevist om at en form for overnasjonalt og forpliktende europeisk samarbeid måtte etableres.
Så over Kanalen
Etter at krigen var over, ble dette den førende ideen for den unge politikeren Heath. Hans første tale som nyslått parlamentsmedlem i 1950 var en sterk oppfordring til Labour om å søke deltakelse i Schuman-planen som to år senere ble grunnlaget for Kull- og Stålfellesskapet.
Som nyslått statsminister tjue år senere sto Storbritannias søknad om EF-medlemskap øverst på prioriteringslisten. Beleilig nok sammenfalt tidspunktet med at den franske presidenten Charles de Gaulle var gått av. De Gaulle hadde gjennom 1960-tallet satt foten ned for to britiske søknader.
Heath hadde selv vært britenes forhandlingsleder ved den første anledningen, slik det går fram av portrettet av Harold Macmillan, som vi presenterte i første del av denne serien.
Heath gjorde en iherdig jobb med å vedlikeholde forholdet til de Gaulles etterfølger Georges Pompidou.
Problemer i Underhuset
Men etter å ha brakt forhandlingene til mål, sto han overfor nye utfordringer i det britiske Underhuset.
Det som hadde vært en nokså unison enighet på konservativ side var i ferd med å sprekke, og taleføre skeptikere brukte debattene med kløkt. I den prinsipielle stemmegivningen over EU-medlemskap i oktober 1971 var det splittelse i Heaths eget parti.
Til slutt måtte 89 EU-vennlige Labour-representanter bryte med partiets opposisjonslinje for å sikre flertallet for medlemskap.
Men deretter ventet et hundretalls voteringer over enkeltspørsmål knyttet til medlemskapet gjennom første halvår av 1972. Flertallet var nede i ensifrede tall ved flere korsveier. Statsministeren vandret langs kanten av stupet for å bringe Storbritannia inn i det europeiske samarbeidet.
Den store u-svingen
Heaths korte periode som statsminister tok slutt alt to år senere, og det var lønnspolitikk og konflikter i arbeidslivet som ble hans bane.
Den britiske økonomien var rammet av massiv inflasjon og synkende produktivitet. I møte med nordavinden tok Heath rev i seilene og foretok det som ble kjent som den store u-svingen.
Skattekutt og deregulering ble erstattet av offentlige overføringer for å skape ny aktivitet i økonomien. Dessverre for ham fulgte inflasjonen med som nissen på lasset. Og rentenivået fulgte etter for å få bukt med inflasjonen igjen.
Suezkrisen i 1973 hadde ført til en bratt prisvekst på olje. Dermed ble økonomien stadig mer avhengig av britenes eget kull. Nervekrigen mellom regjeringen og gruvearbeidernes fagforeninger ble satt på spissen vinteren 1974, med tredagersuken som et synlig bevis på at regjeringen ikke lenger hadde kontroll over nasjonens infrastruktur.
Nyvalg som ble en blindvei
Heaths svar var å skrive ut valg – i februar 1974 – med ett enkelt spørsmål til velgerne: «Hvem styrer Storbritannia?»
Svaret var nedslående, og overraskende for de fleste. De konservative gikk 8,5 prosentpoeng tilbake og sto nå på 37,9 prosent. Labour mistet mindre og endte på 37,2 prosent.
Men den virkelige vinneren i valget var det liberale partiet. Det var som om britiske velgere unisont var like rådville som politikerne selv. Utfallet ble en mindretallsregjering fra Labour, som vant et knapt flertall ved et nytt valg samme høst.
I resten av sin parlamentskarriere var Ted Heath eks-statsminister og en utrettelig kritiker av den ideologiske vendingen som partiet slo inn på under etterfølgeren Margaret Thatcher. Fra fire år som statsminister står det britiske EU-medlemskapet tilbake som hans viktigste resultat.