Sist oppdatert 7. oktober 2024

Marsjerende menn med bowlerhatter, fløyter og trommer er et sikkert vår- og sommertegn i Nord-Irland. Marsjsesongen varer fra påske til 12 juli. Et solid flertall av marsjene står de protestantiske unionistene for, med den store protestantiske Oransjeordenen i spissen.

Av Erik Mustad

Parader og marsjer har lange tradisjoner i Nord-Irland. Mange av disse er politiske ytringer fra grupper på begge sider av konflikten, og gata har ofte vært det eneste stedet for å synliggjøre sine standpunkter.

Den protestantiske Oransjeordenen står for over 50 prosent av det totale antall marsjer på protestantisk-unionistisk side, og fjorårets avslutningsmarsj inn i Belfast 12 juli, var den største mobiliseringen på godt over en generasjon. «The Twelfth» eller «Orangemen’s Day» er 17. mai-lignende arrangementer i de protestantiske områdene.

Men selv om flere enn før støtter opp om marsjene, er det ingen tvil om at Oransjeordenen mister innflytelse i provinsen, spesielt politisk.

Provokasjon

Paradene er synliggjøring av kultur, identitet og historie og samtidig en påminnelse til alle parter involvert i Nord-Irland. Men det er også en oppvisning i provokasjon overfor de katolske nasjonalistene.

Mange av ordenens marsjruter går nemlig gjennom katolske boligområder. De hevder sin rett til å marsjere hvor de vil, og gå de samme rutene som de har gått i århundrer. De ser bort fra at tidene har forandret seg, og at disse paradene nå blir oppfattet som svært provoserende av nasjonalister. Ordenen bruker argumentet for å forsvare sin rett til å marsjere, men ser bort i fra måten de selv krenker nasjonalistene på.

Sammenstøt

I årene rett før og rett etter Langfredagsavtalen i 1998 resulterte marsjene i sammenstøt mellom unionister og nasjonalister, eller mellom unionister og det nordirske politiet, RUC.

Det er hovedsakelig to marsjer som siden 1995 har vært problematiske. Den ene er den såkalte Drumcree-marsjen i Portadown hvor Oransjeordenen på vei hjem fra gudstjeneste, marsjerer gjennom det katolsk-nasjonalistiske kvarteret, Garvaghy Road. Den andre er 12. juli marsjen som går gjennom Lower Ormeau-området i Belfast hvor en del av boligkvarterene er nasjonalistiske.

Spesielt 12. juli-marsjen og feiringen av seieren over katolikkene i slaget ved Boyne i 1690, er provoserende for nasjonalistene. Selv om flere marsjer ble omdirigerte eller beordret til ikke å spille musikk da de gikk gjennom katolske områder, førte sammenstøt til opprettelse av Paradekommisjonen i 1998. Kommisjonen regulerer eller omdirigerer kontroversielle marsjer for å unngå konflikt, provokasjon og potensielle sammenstøt. Oransjeordenen har hatt et dårlig forhold til kommisjonen, men forholdet har bedret seg de siste årene etter at konfliktnivået dempet seg.

Men med dempet konfliktnivå og mer ro i provinsen, har også ordenen mistet sin politiske kraft. Sekterisk spenning legitimerte i større grad ordenens sterke og til tider provoserende tilstedeværelse. Frykten for deres politiske innflytelse minker, og er i senere år avløst av en større grad av kritikk for at de enda opprettholder både markeringen og retten til å marsjere hvor de gjør.

Selv om ordenen ser på seg selv som en kulturell organisasjon som ønsker å ivareta den unionistiske kultur, historie og identitet, er kritikken enda at marsjene uttrykker nedlatenhet overfor katolikker, suverenitet og en form for arkaisk maktutøvelse.

Fredsprosessen

Fram til selvstyreinstitusjonene fant sin form etter St Andrews-avtalen i 2006, var Oransjeordenen en stor politisk maktfaktor. De hemmelige broderskapene tiltrakk seg innflytelsesrike unionister, og flere politikere fra Ulsterunionistene og Det demokratiske unionistpartiet var høyt oppe i ordenen.

På begynnelsen av 2000-tallet, truet ordenen med å velte fredsprosessen. Da de sekteriske motsetningene mellom unionister og nasjonalister var sterke og de interne protestantiske motsetningene store, var ordenen en stor maktfaktor.

Langfredagsavtalen splittet unionistene, og ordenen tiltrakk seg i økende grad unionister som var mot fredsprosessen. Politisk ser vi i disse årene at brorskapet er nærmere Det demokratiske unionistpartiet enn Ulsterunionistene.

Helt siden 1905 hadde ordenen hatt medlemmer i Ulsterunionistenes politiske lederskap «Ulster Unionist Council». Men med ordenens lederskap jobbende mot Langfredagsavtalen og Ulsterunionistene for, ble de lange båndene mellom det politiske partiet og ordenen brutt i 2005.

Ordenen ønsket å jobbe nærmere begge de store unionistpartiene. Bak bestemmelsen om å bryte de tette båndene med Ulsterunionistene, ligger likevel ønske om politisk innflytelse. Det demokratiske unionistpartiet var ved valget i 2003 det største unionistpartiet, og dermed lå det politiske momentum med dem.

Historisk

Oransjeordenen ble grunnlagt i 1795 i Nord-Armagh, ikke langt fra byen Portadown. Fra begynnelsen var ordenen en forsvarsorganisasjon som skulle forsvare unionister og protestanter fra den katolske kirke, samt prøve å hindre at katolikkene i Irland skulle få høyere status i nord.

Det var en tid med sterke sekteriske motsetninger mellom katolikker og protestanter, og ordenen ble dannet for å minnes «The Glorious Revolution» i 1688 og slaget ved Boyne i 1690. William av Oranjen sørget for protestantisk herredømme i 1688 og slo deretter avsatte James II i slaget i 1690.

Fra de tidligste tider og fram til i dag har fire hovedprinsipper vært sentrale for ordenen; forsvare den protestantiske religionen, forsvare det protestantiske kontroll og politiske makt i Irland, opprettelse av de konstitusjonelle forbindelsene med Storbritannia, og dermed være lojal overfor den britiske tronen. Vel å merke, så lenge monarken er protestant.

I moderne tid, og spesielt etter delingen av Irland i 1921, har ordenen også vært preget av frykt for at det katolske Irland skal annektere Nord-Irland. Ordenens markeringsbehov må ses i sammenheng med frykten for et stor-Irland og at britiske regjeringer ønsker å trekke britene ut av provinsen. Marsjsesongen blir dermed en protestant-unionistisk markering for å minne folk på deres posisjon i Nord-Irland.