Sist oppdatert 24. desember 2022
Espen Aas har besøkt og fotografert hver eneste stasjon på det over 150 år gamle undergrunnsnettverket i London – hele 270 stasjoner. Slikt blir det bok av. Her skriver han om arbeidet med boka og hvordan det hele startet.
Av Espen Aas
Tidligere NRK-korrespondent i London, Espen Aas, er ute med boka «London langs tuben».
Det begynte egentlig som en blanding av tilfeldighet og fleip. En rå og kald januardag i 2015 sto min faste London-kameramann Johan E. Bull og jeg som vanlig og ventet på nettopp tuben. Jeg antydet at vi kanskje måtte ha besøkt alle sammen nå, etter snart to år på evig reise gjennom denne byen som jeg for lengst hadde fortapt mitt hjerte til.
Så sa jeg videre at kanskje det kunne være gøy å dokumentere hver eneste stasjon vi var innom de neste to årene, for å se hvor mange det ble. Han likte tanken, og tenkte en og annen følger på Facebook ville synes det var morsomt.
Tube-logoen laget av en…busk finner du på stasjonen Clapham North, sør i London.
«Likes» fra første bilde
Den kvelden la jeg ut det første bildet, og den første korte historien om en tube-stasjon på Facebook, og det rant inn med «likes». Dette syntes overraskende mange folk var spennende, og neste dag kom neste – så neste. For hver gang ble setningene flere – og det samme med bildene.
Etter hvert ble det lange artikler med opptil 15 bilder fra hver stasjon. Jeg forsto at her var det bare å komme rundt til alle sammen før korrespondentperioden var omme, og det var gøy med alle London-elskende lesere som kom med så mage oppmuntrende tilbakemeldinger underveis.
En god kollega og vaktsjef i Dagsrevyen likte serien på Facebook så godt at han kontaktet en bekjent i Gyldendal, og etter hvert ble vi enige om å samle alle stasjonene mellom to permer.
Både stasjoner og gangtunneler er noen imponerende konstruksjoner, slik som den ombyggede Tottenham Court Road Station, midt i hjertet av London.
Arkitektoniske perler
Gjennom fire år som London-korrespondent manglet det ikke på spennende jobber, men tubestasjonen-prosjektet ble på et vis min egen lille baby. Jeg gledet meg alltid til å fotografere en ny stasjon, for deretter å lete opp historien dens. Jeg lærte meg etter hvert navnene på de mest kjente arkitektene. Noen av dem er virkelig arkitektoniske perler, samtidig som det er dypt fascinerende å tenke på hvor gamle mange av dem er.
Enkelte er ombyggede togstasjoner som sto ferdig allerede på tidlig 1800-tallet(!). London var nemlig først i verden med undergrunnstog, og «tuben» som er hva innbyggerne kaller den til vanlig, er malen for metroer og t-baner i mange metropoler.
Men det er mer enn bare bygg, skinnegang og tog – det er også historie. Etter hvert som jeg leste meg opp på stasjoner via alt fra Wikipedia til gode gamle bøker om tuben, fant jeg så mye jeg ikke visste om London fra før. Som at en tidligere amerikansk president hadde vokst opp rett i nærheten av der dagens Northfields Station i vest-London ligger. Og at en akrobat som krysset Niagara Falls har en gate oppkalt etter seg rett i nærheten.
Ved en misforståelse fikk Finsbury Park Station i nord-London dette kunstverket med en luftballong nede på plattformen.
Eller at det største sivile tapet under andre verdenskrig skjedde da redde londonere rømte ned trappene til Bethnal Green undergrunnsstasjon i øst-London i panikk fordi de trodde nazistene angrep. Noen snublet nederst i trappen, de bak mistet balansen, og flere hundre ramlet oppå hverandre. 173 mistet livet. Den samme stasjonen har forresten en nydelig klokke på plattformen der tallene er byttet ut med den kjente tube-logoen i London.
Rariteter
Så finner du ganske mange rariteter også. Som plastuglen som er plassert høyt oppunder taket på plattform 5 på Morden station, den sydligste stasjonen på den sorte Norhtern Line. Den ble plassert der for å skremme vekk duer som har det med å grise ned tog, plattformer og passasjerer.
Eller hva med endestasjonen Upminster på den grønne District Line som har et solkors (hakekors) i fliser på gulvet, og en vaskekte rød telefonkiosk rett på innsiden av døren? For øvrig den eneste stasjonen som har dette.
Eksemplene er mange – og gøyale. Noen av tube-stasjon besøkene ble også til reportasjer, blant annet en stasjon langt øst i London som de færreste nordmenn nok har besøkt, Theydon Bois Station på den røde Central Line. Det viste seg at tettstedet ved stasjonen ikke har gatelys overhodet, etter innbyggernes ønske. De liker å se stjernehimmelen uforurenset av gatelys, så der er det stummende mørkt på kveldstid. Det hele var så fascinerende at jeg laget en reportasje til Dagsrevyen om denne søvnige landsbyen (og lokalavisen laget til gjengjeld reportasje om oss!).
De mange klokkene rundt om på tubenettverket er fascinerende skuer i seg selv, her er en på Bethnal Green Station i øst-London.
1,3 millliarder passasjerer årlig
Så hva er det med tube-stasjoner? Kanskje mest at det er så lett å ikke legge merke til dem. Ta dem for gitt på et vis. Du går gjennom stasjonen fordi du er på vei til et sted fra et annet, og glemmer se deg rundt. Og selvsagt den besnærende tanken når du står på en av de virkelig gamle, opprinnelige stasjonene, slik som en av mine favorittstasjoner – Baker Street Station, og tar til deg tanken om at tilbake i 1863 sto de aller første undergrunnspassasjerene på den samme plattformen og ventet.
Siden den gang har millioner på atter millioner reist med undergrunnen, årlig passerer tallet nå 1,3 milliarder passasjerer. De fleste ser verken plastugler, hemmelige dører eller snarveier. Men jeg fant dem, ved å reise samtlige av de 402 kilometerne med skinnegang som gjennomborer London på kryss, tvers, langs og enda litt til. Dermed ble prosjektet til mer enn en samling av bilder fra alle stasjonene, men en slags reiseguide til London – under London.
Se også Faktasak om tuben.