Sist oppdatert 6. oktober 2024
David Cameron håpet en folkeavstemning skulle sette punktum for en bitter EU-debatt som hadde smertet hans eget parti gjennom tre sammenhengende tiår.
David Cameron ble i 2005 leder for det konservative partiet med bare fire års erfaring som parlamentsmedlem. Fem år senere var han statsminister på kjøpet.
Ambisjonen var å knytte bånd til velgere med et liberalt verdisyn og en moderat posisjon i økonomisk politikk. Partiet skulle bli grønnere, mer tolerant for mangfold og mer forsonlig innstilt til velferdsstaten.
Men under overflaten av Camerons modernisering lå en gammel og piggete EU-debatt. Det var denne som kom til overflaten på ny og som til syvende og sist skulle sluke en statsminister som ellers hadde lyktes med mye.
Den liberale eliten
Cameron ble født i 1966 som den tredje i rekken av fire barn. Han kommer fra en familie tilhørende en tradisjonell elite med aristokratiske bånd, den som var oppdratt til å tre inn i ledende posisjoner hjemme og ute.
Moren Mary er datter av Sir William Malcolm Mount, baron av Wasing Place. Faren Ian var en fremgangsrik aksjemegler. Begge bar med seg en familiearv med tunge samfunnsverv. Camerons oppvekst fant sted i en vakker prestebolig i Berkshire, hvorfra han sju år gammel ble sendt på kostskole.
Herfra gikk veien videre til Eton gjennom tenårene og videre til studier i Oxford. David var en gjennomsnittselev, men viste den samme pragmatismen som preget hele hans utdanningsløp – og den politiske karrieren, kan man hevde. Et åpent sinn, muntert pågangsmot og en evne til å løfte seg ved avgjørende anledninger.
Et politisk sinn tar form
Cameron var en varm tilhenger av Margaret Thatchers markedsliberale omlegging av britisk økonomi. Men i motsetning til mange av Thatchers tilhengere var han konsekvent liberal også på andre områder i livet, som i livsstils- og verdispørsmål.
Thatcher var oppvokst med en lavkirkelig far som var kjøpmann; selve idealtypen av protestantisk arbeidsetikk. Camerons utsyn var på sin side den moderate, landeiende elitens: konservativ i sitt syn på samfunnets bærende institusjoner, liberal i økonomisk politikk og med kostskolens vekt på karakter og et åpent sinnelag fremfor formynderi.
Etter å ha fullført studiene jobbet Cameron i fem år på det konservative partiets utredningskontor. Herfra ble han sendt til Downing Street for å bistå med forberedelser til John Majors opptredener i statsministerens spørretime. Han ble raskt populær hos staben og fikk en sentral rolle i valgkampen i 1992.
Allerede fra 1993 stod han på den offisielle listen over mulige parlamentskandidater. I søken etter jobberfaring utenfor politikken jobbet han gjennom resten av 1990-årene i tv-selskapet Carlton Communications. I mellomtiden tok Blair og New Labour over hegemoniet i britisk politikk.
Reformatoren
Da Cameron ble parlamentsmedlem i 2001, ble han straks del av en fløy i partiet som ønsket å slipe ned og fornye det de mente var et foreldet verdisyn.
Ved valget i 2005 ledet Michael Howard de konservative til et tredje valgnederlag på rad gjennom fokus på innvandring, EU-skepsis, skattekutt og mer politi. Partiet befant seg et annet sted enn flertallet av britiske velgere. Det ble Cameron som fikk i oppdrag å gjøre noe med det.
Målet som ventet i horisonten var valget i 2010. Det lyktes Cameron og de konservative i å vinne, men partiet fikk ikke noe parlamentsflertall og løsningen ble å inngå en koalisjonsregjering med Liberaldemokratene.
Statsministeren og Europa
Den uvanlige koalisjonsregjeringen ble sterkt preget av finanskrisen og det økonomiske etterslepet som fulgte. Det viktigste stikkordet ble kuttpolitikk, for å få bukt med underskuddene i offentlige finanser.
Camerons andre kongstanker, som et grønnere, snillere Storbritannia med et sterkt sivilsamfunn, havnet raskt i skyggen. Og i europapolitikken lå det konflikter og ventet som skulle vise seg like vanskelig å håndtere for ham som de hadde vært for forgjengerne Thatcher og Major.
Cameron ble statsminister med et EU-skeptisk mandat, og en av lovnadene var faktisk å holde en folkeavstemning over Lisboa-traktaten. Det slapp han å ta stilling til ettersom avtalen var ratifisert før de konservative kom til makten.
Den første virkelige konfrontasjonen kom på tampen av 2011, da EU tok til orde for styrket regulering av finanssektoren og økt overnasjonal myndighet over nasjonale budsjetter. Cameron var fast bestemt på å forsvare City of Londons økonomiske interesser og var samtidig presset av EU-skeptikere i egen parlamentsgruppe.
En ny generasjon iherdige EU-skeptikere var vokst fram i det konservative partiet. For det første var de intenst opptatt av å bringe politisk myndighet tilbake til nasjonalt nivå. For det andre var de overbeviste tilhengere av internasjonal frihandel, og gjerne med et bredere og friere nedslagsfelt enn EU. Og for det tredje var de bekymret for den økende innvandringen fra EU, som bidro til oppslutningen om rivalen UK Independence Party (UKIP).
Folkeavstemningen
Camerons svar, i januar 2013, var å ta til orde for en reforhandling av britenes EU-medlemskap, med påfølgende folkeavstemning dersom han ble gjenvalgt som statsminister. Det var en vanlig oppfatning at hensikten med talen var indremedisinsk.
Men to og et halvt år senere satt Cameron overraskende som valgvinner med rent parlamentsflertall for sitt parti. Og han gjorde som han hadde sagt og tok saken til EU.
Camerons startsted for et oppgjør med EU handlet om nasjonal suverenitet og økonomisk konkurransekraft langt mer enn om innvandring. Men i praksis ble forsøket på å reforhandle britenes EU-medlemskap nært knyttet til innvandringsspørsmålet. Å gjenvinne kontroll over egne grenser ble et viktig mål, og det viste seg uoppnåelig.
For å regulere og redusere intern europeisk migrasjonen var ikke forenelig med EU-medlemskap. Det samme indre marked som Storbritannia hadde vært en slik forkjemper var nå blitt et problem, med sitt stivbeinte prinsipp om fire ubrytelige friheter. Det var da også nettopp en av frihetene som var blitt britenes ankepunkt: Den frie bevegelsen av arbeidskraft.
Cameron avsluttet et halvt års forhandlinger med det som stort sett var symbolsk ettergivelse fra EUs side. Storbritannia nøt allerede godt av flere spesifikke og traktatfestede unntak fra EU-samarbeidet. Her fantes ikke rom for nye, og reform av den samlende Lisboa-traktaten kom ikke på tale.
Et tapt veddemål
Slik ble folkeavstemningen den 23. juni 2016 en avstemning over EU-medlemskapet slik britene kjenner det. Cameron sto i spissen for valgkampen i favør av å forbli EU-medlem.
Argumentene var pragmatiske: Britisk økonomi var tjent med markedsadgang og sterke handelsbånd, og alternativene utenfor EU ville være skumle og usikre. Og i internasjonal politikk var EU en felles styrke utad.
Kampanjen på motsatt side hadde det lettere med å mobilisere velgeres følelser. Stikkord som suverenitet, nasjonal stolthet og kontroll over egen samfunnsutvikling ble løftet frem. Det ville være store penger å spare på å slippe unna EU-institusjonenes pengesluk. Og Storbritannia ville omsider bli herrer i eget hus, ikke minst i innvandringspolitikken.
Resultatet av det hele er, som de sier, historie. Et folk delt omtrent på midten, dog med store sosiale og geografiske forskjeller. Og et flertall i favør av brexit.
For statsminister Cameron kom resultatet som et sjokk. Han var blitt godt vant med medvind fra velgerne, som statsminister med fornyet mandat og en vunnet folkeavstemning om skotsk selvstendighet friskt i minne. Denne gangen gikk det imidlertid helt galt.
Dagen etter varslet Cameron sin avgang som statsminister og partileder. Han hadde ønsket å sette punktum for en bitter EU-debatt på den britiske høyresiden; å stikke hull på en verkebyll som hadde smertet hans eget parti gjennom tre sammenhengende tiår. I stedet ble folkeavstemningen avsparket i en bitter og selvmotsigende separasjonsprosess som Storbritannia fortsatt står oppe i.
Serien med statsministerportretter har med seg innsikter og ideer fra boken Britiske statsministre 1900-2015 (Cappelen Damm, 2015) forfattet av Øivind Bratberg og Hans Olav Lahlum.