Sist oppdatert 11. januar 2023

Høsten 1961 innførte det britiske parlamentet en ordning som siden har blitt selve arketypen av politisk debatt slik de gjør det i London. Fra nå av skulle statsministeren være tilgjengelig på to faste tidspunkter ukentlig for spørsmål fra parlamentets medlemmer.

Et fattig kvarter var alt som ble satt av på tirsdager og torsdager, men en institusjon var født: Prime Minister’s Questions – statsministerens spørretime.

Ansvarliggjøring

Det var ikke noen ny idé at regjeringssjefen skal stilles til ansvar av landets lovgivende forsamling. Snarere dreier det seg om et av parlamentarismens viktigste prinsipper, og vi kjenner det også fra Norge. Da Johan Sverdrup erklærte «all makt i denne sal!» i 1884, var det et signal om at regjeringen var pliktig til å møte i Stortinget og svare for seg. I de to tiårene som fulgte ble plikt til et spørsmål om makt, og en viktig sedvane vokste frem: Regjeringen er avhengig av å ikke få et flertall av Stortinget mot seg. Mister den stortingsflertallets tillit, må den gå av.

Hør podkast om spørretimen her:

I Storbritannia var de et par hundre år tidligere ute enn Sverdrup & co, og det innebar både at statsråder må stilles til ansvar og at parlamentet ble anerkjent som maktens øverste instans. I løpet av 1800-tallet ble denne rollen så bundet til Underhuset, den folkevalgte delen av britenes parlament, mens Overhuset fikk en – ironisk nok – underordnet posisjon.

Lederskapstesten

Parlamentarisk sedvane er altså grunnen til at ministre møter i Underhuset, redegjør for regjeringens politikk, svarer på spørsmål og imøtegår kritikk. Hva så med statsministeren selv? Han eller hun er fremst blant likemenn, heter det gjerne, og det innebærer også et særlig ansvar for å svare for regjeringens politikk. Det var dette som lå til grunn da spørretimen ble innført for 60 år siden denne høsten.

Så hadde det naturligvis også betydning at statsministeren, med sine utallige oppgaver, kunne skrive ned to faste avtaler med parlamentarikerne i Underhuset. Ordningen ble møtt med stor tilfredshet blant politikerne.

Men det gikk lang tid før spørretimen ble til det vepsebolet dagens publikum kjenner det som. Det hjalp å ha en særlig kontroversiell og stridslysten statsminister, som britene hadde i Margaret Thatcher mellom 1979 og 1990. Og det hjalp å få spørretimene filmet, slik de ble fra 1989 og overført direkte på BBC, fra året etter.

Det var Tony Blair (statsminister 1997-2007) som fikk samlet de to kvarterene til en halvtimes seanse hver onsdag. Samtidig ble formatet mer stilisert, med seks spørsmål tildelt lederen av det største opposisjonspartiet og deretter to fra det nest største. Siden 2003 har tidspunktet vært klokken tolv onsdag, midt i uka, midt i kampens hete.

Konfrontasjon

For hett er det så visst når det britiske Underhuset debatterer. Motsetningen mellom to politiske leire er bygd inn i arkitekturen – en arv fra kapellet der Underhuset holdt til i tidligere århundre og en visuell oppfordring til stammekrig.

Statsministerens lag møter motstanderens, og iscenesettelsen er preget av måten debatter føres på i privatskoler og eliteuniversiteter. Sofistikert talekunst går sammen med hva man uten videre kan kalle en kultur for brøleaper. Takhøyden for bråk og spetakkel, bifall og tilrop og ufinheter er høyere enn i knapt noe annet vestlig parlament. Kulturen er maskulin og nokså avskrekkende for forfinede sjeler.

For statsminister og den fremste opposisjonslederen er spørretimen en brutal retorisk duell. Formålet er å demonstrere ens egen karakterstyrke og lederskap; det mest effektive verktøyet er oftest å ramme motstanderen der det smerter mest.

To år før han tiltrådte sto Tony Blair selv i en av de mest minneverdige utvekslingene med daværende statsminister John Major. Statsministeren hadde sluppet inn igjen i parlamentsgruppa en håndfull med mytterister som hadde nektet å følge hans EU-vennlige linje. Det var et ekstraordinært syn, mente Blair. Hva slags garantier om fremtidig lojalitet hadde Major egentlig fått?

Statsministeren svarte forutsigbart nok at Blair burde se til sitt eget partis splittelse i EU-spørsmålet. Det sto da like dårlig til der? Blair smilte da han fikk ordet tilbake, kastet et blikk rundt seg og lot støyen fra de bakre benker løfte seg til et brøl før det dempet seg på ny. Så kom svaret: «Nei, det er en veldig stor forskjell her, fru Speaker. En veldig stor forskjell…. Jeg leder partiet mitt. Han følger sitt.».

Alt mellom himmel og jord

Karakterstyrke, lederskap, talens makt møter svakhet, splittelse, manglende evne til å sette regi. Slike øyeblikk overdrives iblant i politikkens mytologi. Men de er overbevisende, og at de har betydning for hvem som er på vei opp og hvem som skal ut, er i alle fall den politiske eliten selv overbevist om.

For en statsminister kan spørretimen være både skremmende og altoppslukende. Blairs etterfølger Gordon Brown endte med å bruke store deler av arbeidsuka på å lese seg opp i detaljer og samle tråder i det mangfoldige maskineriet som en regjering er. Han ønsket seg fullstendig kontroll og oversikt før halvtimen i Underhuset.

Det er da også all grunn til å være opplest, for i prinsippet kan statsministeren spørres om hva som helst, ikke bare fra opposisjonslederen, men fra vanlige parlamentsmedlemmer. Hvem som får stille spørsmål trekkes ukentlig. De fleste velger å holde kortene tett til brystet. Kategorien «supplementære spørsmål» avslører ingenting om hva representanten vil si. Enkelte fra regjeringspartiet blir sjanghaiet til å stille spørsmål som lar statsministeren skinne i glansen, eller de velger selv å gjøre det slik. Andre trekker frem spørsmål fra egen valgkrets som de ønsker oppmerksomhet om.

Fra opposisjonens benker er det bare en ting statsministeren vet sikkert: Det kommer kritiske bemerkninger, graving i vanskelige saker og forsøk på å avsløre mangel på innsikt og dømmekraft.

Politisk kultur

En styrke for demokratiet, alt i alt? Spørretimen er en livlig måte å drive folkestyre på og formen gir til kjenne at politikk betyr noe. Men den forfaller også ofte til personkritikk og billige poenger.

For et konsensusorientert norsk publikum er det et politikkens teater som er lett å la seg fascinere av. Men et godt eksempel til etterfølgelse er det neppe. Knapt noen norsk politiker er trent til å debattere i dette formatet, og et ønske om å gjøre Stortinget mer britisk i formen ville være et himmelropende brudd med hvordan norsk politisk kultur er vokst frem.

I Norge skal debatter føres i sømmelig og saklig form, alle stemmer skal bli hørt, og det søkes kompromisser. Spørretimen i Underhuset er et synlig uttrykk ikke bare for en annerledes debattform. Det er på mange vis en annen, mer konfronterende og barsk demokratimodell det dreier seg om.

redaksjonen@britiskpolitikk.no