Økonomisk politikk mellom stormkastene

Rishi Sunak på talestolen i Underhuset. FotoFinansminister Rishi Sunak har en vanskelig oppgave i å sette sammen en ansvarlig økonomisk politikk for Boris Johnsons regjering. Her legger han fram «halvveis i budsjettåret»-oppdatering for det britiske Underhuset. Foto: UK Parliament/Jessica Taylor

Den konservative regjeringen står i nordavind fra alle kanter idet den skal enes om en ansvarlig økonomisk politikk. Hva betyr det for veien mot neste valg?

Det konservative partiet har vært sett på som det naturlige regjeringspartiet fordi de til syvende og sist anses som mer kompetente, om ikke alltid like omsorgsfulle. Av de hundre årene som har gått fra 1922 til 2022, har partiet vært i regjering i 68. Ikke alltid alene, men stort sett, og så å si uten unntak med et rykte for kapabel økonomisk politikk.

Nå er denne posisjonen truet, og det skyldes både partiets egen leting etter seg selv og vanskelige ytre omstendigheter. Sammen har de fått Boris Johnsons regjering til å virke både rådvill og påfallende lite borgerlig.

Pandemiens underskudd

De ytre omstendighetene er ikke Storbritannia og Johnson alene om. Det dreier seg for eksempel om to år med pandemi, som har satt dype spor i næringsliv og arbeidsmarkeder. Underveis har offentlige instanser brukt enorme og uforutsette summer på å holde hjulene kunstig i gang. Beredskap og smittevern har også kostet. Nå skal underskuddet dekkes opp gjennom ny knoppskyting og vekst.

Hør også podkasten om vanskene den britiske regjeringen nå står i:

I utgangspunktet har Storbritannia ikke kommet så galt avsted med livet etter pandemien. Arbeidsledigheten er lav og aktiviteten stor. Noen flaskehalser har imidlertid oppstått, dels knyttet til forsinkelser i globale handelskjeder og dels knyttet til brexit. Utmeldingen av EU har gjort det vanskeligere for tjenesteytende næringer og for alle som handler med mat og næringsmidler især.

Inflasjon og energikrise

Verre er det at andre mørke skyer har også kommet til og dekket over streifene av solskinn i britisk økonomi. Inflasjonen fortsetter å krype oppover og har nå kommet over 6 prosent. Det gir svekket kjøpekraft for britiske forbrukere og er i ferd med å jage sentralbankens styringsrente opp fra sitt historiske bunnivå under pandemien.

Energikrisen som denne vinteren har preget de aller fleste europeiske økonomier har satt sine dype spor også i Storbritannia. Samlet gir det en vanskelig situasjon for en stor andel husholdninger. Spørsmålet er: Hva skal regjeringen gjøre med det?

Umulig innstramming

Svaret på offentlige underskudd ville normalt være innstrammingspolitikk. Det har det konservative partiet fersk erfaring med fra sist man strammet livreima. I årene etter finanskrisen for et drøyt tiår tilbake var innstramming på alles lepper idet regjeringen tok ostehøvelen i bruk over hele offentlig sektor. Det er langt vanskeligere nå, for Boris Johnsons regjering ble valgt på en lovnad om at de vanskelige tidene er over.

Spesielt nord i England står nyvalgte parlamentsmedlemmer i kø med ønske om oppgradering av infrastruktur og boliger. Mange av partiets velgere trekker i samme retning. Helsevesenet skal overhales og opprustes etter koronaen, og i lys av krigen i Ukraina forventes også økte forsvarsbudsjetter. Deler av arbeidslivet trenger fortsatt økonomisk støtte. Summa summarum virker den sittende regjeringen ute av stand til å kutte vesentlig i offentlige utgifter.

Et tabu å øke skatter

Skal budsjettene i balanse, er dermed alternativet å øke skattene. Men det er i alle fall ikke noe som høver seg for et parti som sverger til lave skatter og troen på marked og entreprenørskap.

Slik har det ene forbudt-skiltet stilt seg i veien for det andre og sperrer utsikten for finansminister Rishi Sunak, som i forrige uke holdt sin «halvveis i budsjettåret»-oppdatering for det britiske Underhuset. Skatteøkninger er presis hva som er på vei – i folketrygden og i selskapsskatten.

Samtidig skal et hevet minstefradrag skjerme de lavest lønnede. Men den samlede skattebyrden har nådd et nivå man må helt tilbake til tidlig etterkrigstid for å finne. Lettelser før neste valg, lover Sunak – men selv prioriterer han budsjettbalanse høyere enn ryktet som lavskattsparti.

Spøkelset heter stagflasjon

Boris Johnson og hans finansminister synes ikke å være hundre prosent på linje i disse spørsmålene. I alle fall er Johnson villigere til å love bort penger enn hva Sunak er. Hva begge håper på er en brukbar energisituasjon, svekket prisstigning og sunn økonomisk vekst som kan bøte på offentlige underskudd.

Hva de kan møte i stedet er et spøkelse vestlige politikere stiftet bekjentskap med på 1970-tallet: En stagnerende økonomi kombinert med fortsatt prisstigning: stagflasjon. Et slikt scenario innebærer lav produktivitet, inflasjon som er høyere enn reallønnsvekst og en regjering uten opplagte verktøy som kan brukes. Da har renteøkning liten effekt annet enn å gjøre byrden enda tyngre for borgerne. Økonomien sklir sakte bakover i påvente av helt andre tider.

Det høres ikke ut som et scenario å stå til gjenvalg på. Er Boris Johnson der når britene går til valgurnene neste gang, senest ved årsskiftet 2024-25?