Sist oppdatert 11. januar 2023

Trine Andersen var til stede i spørretimen i Underhuset onsdag 24.mai, mens Boris Johnson fremdeles var statsminister.

Jeg har for første gang opplevd spørretimen i det britiske underhuset live. Og høres det støyende ut på TV, kan jeg forsikre om at det er ingenting mot å være i salen.

Det er nesten utrolig at voksne mennesker, i edru tilstand (får vi tro), kan lage så mye støy.

Jeg opplever det hele fra fugleperspektiv, høyt oppe under taket, helt øverst på en av de mange pressebenkene. Rett nedenfor oss står Boris Johnson ved the despatch box, skrinet som brukes som talerstol. På den andre siden sitter Labours Sir Keir Starmer, klar til angrep.

Godt teater

Jeg er en ivrig teatergjenger, og dette er virkelig godt teater. Og selv om det kan virke kaotisk, er det en viss regi her.

Tidspunktet er klokken 12 (kl 13 norsk tid) hver onsdag, og spørretimen har en fast oppbygging. Først blir statsministeren bedt av et parlamentsmedlem om å redegjøre for hva som står på planen hans for dagen. Så svarer han gjerne på et kort spørsmål eller to før det er lederen av det største opposisjonspartiet sin tur. Det er nå Labours Sir Keir Starmer. Han kan stille inntil seks spørsmål.

Lederen av det nest største opposisjonspartiet får stille to spørsmål. Det er nå det skotske nasjonalistpartiet SNP. Få er mer frittalende og rett på sak enn SNPs leder i Westminster, Ian Blackford. Han har krevd Boris Johnsons avgang i nesten hver eneste spørretime i år. Og gjør det også denne onsdagen.

Det er den siste spørretimen før pinseferien og bare timer siden Sue Gray la fram sin endelige rapport om alle festene i Downing Street under nedstegningen. «Time is out! Resign!», roper Blackford.

Johnson ser oppgitt ut. Det ropes fra hans konservative partifeller. Order, order! roper speaker Sir Lindsay Hoyle.

Blackford setter seg igjen, får et glass vann. Og er klar til nytt angrep.

Etter Ian Blackford er det de andre parlamentsmedlemmenes tur til å stille spørsmål. Mange dreier seg om lokale saker. Denne dagen får cirka 15 representanter stilt spørsmål til statsministeren i de 45 minuttene spørretimen varer.

Stillhet og ingen selfier

Pressen sitter og ser ned på salen fra benkerader høyt opp, plassert rett over speaker Sir Lindsay Hoyle. Vi ser ham ikke, men det er ikke noe problem å høre ham. Representanter som blir for støyende blir irettesatt – med navn.

Vi sklir inn på pressebenken. Her gjelder også egne regler. Du går ikke forbi og forstyrrer en kollega, men sklir inn på plassen din. Det skal ikke snakkes, og det er kleskoder, om enn ikke så veldig strenge. Men herrene må ha jakke, og kvinnene skal ha det som betegnes som «business attire». Det holder med en pen jakke og bukse. Men «no denim, and no sneakers», er beskjeden vi får på forhånd.

Og det er absolutt ikke lov å ta bilder. Det er det bare Parlamentets offentlige fotograf som får lov til. Så en selfie med den berømte salen i bakgrunnen, kan vi bare glemme. Vi får riktignok ta med mobilene, men blir voktet godt. Det er lov å sende meldinger – og de bør handle om det som skjer nede i salen, ikke om hvem vi ser på galleriet, står det i håndboka vi har fått utdelt.

Siden vi ikke er medlem av presselosjen i Parlamentet – det er bare rundt 300 som er det – må vi ha passerseddel, stemplet og undertegnet fra organisasjonen for utenlandske journalister i London, FPA.

Taus Theresa May

Vi kommer i god tid, ledsages gjennom endeløse korridorer av en infomedarbeider i Parlamentet. Idet vi kommer inn i salen er det noen minutter igjen av spørretimen for Wales-ministeren i regjeringen. Salen er i ferd med å fylles opp. Vi ser rett bort på den ene hoveddøra, og plutselig ser vi rett ned på Theresa May, i lys lilla buksedress i dag. Som sine parlamentskolleger blir hun stående. Ingen kan tydeligvis krysse gulvet mens noen står på talerstolen.

Wales-minister Simon Hart setter seg, Theresa May krysser gulvet og setter seg på det som er blitt hennes vante plass, ytterst på benken, to rader bak regjeringen og statsminister Boris Johnson.

Det knytter seg spenning til om May, som tidligere har vært svært så krass i sin kritikk av Johnson, vil si noe når Sue Gray-rapporten skal diskuteres. Vi blir sittende etter spørretimen for å høre på debatten videre. Men May er taus. Det ser nesten ut som hun kjeder seg der hun sitter. Hun er da heller ikke lett å lese, og hun er i hvert fall ikke den som på noen måte bidrar til støynivået i salen.

Det er en opplevelse å se politikerne live. Jeg blir også litt star struck da en av mine journalisthelter, Andrew Marr, kommer forbi idet vi får oss en matbit i et trangt venterom etter spørretimen.

Hør Pod Britannias episode om spørretimen:

60-åring

Spørretimen fylte 60 år i fjor. Da den ble innført høsten 1961 måtte statsministeren være tilgjengelig på to faste tidspunkter ukentlig for spørsmål fra parlamentets medlemmer. Et kvarter var alt som ble satt av på tirsdager og torsdager.

Det var Tony Blair som fikk samlet de to kvarterene til en lenger seanse hver onsdag. Siden 2003 har tidspunktet vært klokken tolv på onsdager. (Kl 13 norsk tid).

Spørretimen er noe statsministeren må prioritere. Den er viktig. Men kan han ikke møte, er det nestkommanderende – i Johnsons regjering justisminister Dominic Raab – som møter. Skjer det, møter også Labour med en vikar for partileder Starmer.

Spørretimen ble filmet fra 1989, og fra året etter overført direkte på BBC. Det blir sagt at da det skjedde, fikk det britiske folket sjokk da de så hvordan politikerne deres oppførte seg.

Et vepsebol

Salen og hvordan parlamentarikerne sitter, oppfordrer da også til konfrontasjon. I det norske Stortinget sitter representantene geografisk. Men i Underhuset sitter regjeringspartiet på den ene siden, og opposisjonspartiene på den andre.

Salen er liten. Den virker langt mindre enn den gjør på TV. Det er ikke plass til alle de 650 representantene. Derfor er mange henvist til ståplass. Og det bidrar også til det kaotiske inntrykket.

Min medredaktør Øivind Bratberg karakteriserer i sin artikkel her på nettstedet spørretimen som «et vepsebol og en styrkeprøve». Det er det ikke vanskelig å si seg enig i.

Du skal ha gode nerver og tåle mye for å stå opp og ta ordet i Underhuset. Og det er uten tvil en maskulin kultur, noe det har vært mye oppmerksomhet i det siste.

Om denne måten å drive politikk på, er en styrke for demokratiet eller ikke, kan selvsagt diskuteres. Men det er lett å la seg fascinere. Og at det er godt politisk teater, er det ingen tvil om.

Det er et publikumsgalleri i Underhuset, men under spørretimen kan det være vanskelig for ikke-briter å få plass. Britiske statsborgere prioriteres. De kan få gratis billetter gjennom sine parlamentsmedlemmer. Utenlandske statsborgere kan møte opp på dagen, stille seg i kø og få adgang til publikumsgalleriet dersom det er plass. Les mer på Parlamentets hjemmesider.