Sist oppdatert 6. oktober 2024
Gordon Browns regjering var som et skip hvor kartene man styrte etter ble skiftet hver uke – og hvor ingen kjente kapteinens luner. Men Brown var også mannen som reddet britisk økonomi fra avgrunnen da finanskrisen satte inn for alvor høsten 2008.
I europapolitikken fulgte Brown den aktive og konstruktive linjen som han selv hadde tegnet opp sammen med sin forgjenger, partner og rival Tony Blair. Men begge var mer interesserte i å eksportere det de anså som gode politiske løsninger enn å ta imot vedtatt politikk fra Brussel.
Skolelys og ungdomspolitiker
Gordon Brown vokste opp i Kirkcaldy, nord for fjorden som skiller det tettbefolkede lavlandet i Skottland fra høylandet lenger nord. Han var prestesønn og gikk på en ordinær barneskole, men startet et år før tiden, i en alder av fire. Veien videre gikk i raske sprang via gymnas til universitetet i Edinburgh, hvor han ble tatt opp som student da han var 16. Fem år senere, i 1972, hadde han fullført mastergraden i historie med førsteklasses resultater. Gordon Brown var på dette tidspunkt 21 år, en bejublet student og aktiv ungdomspolitiker i Labour.
Underveis hadde han skadet begge øyne alvorlig i en rugbykamp. Legene maktet å redde synet på det høyre, men han ble blind på venstre og er det fremdeles i dag.
I 1976 ble Brown valgt inn i sentralstyret for den skotske fløyen av Labour. To år senere ble han satt til å lede partiets egen planleggingskommisjon for skotsk selvstyre. Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) hadde entret den nasjonale scenen med et brak ved parlamentsvalget i 1974. For Labour-regjeringen med sitt spinkle flertall i Westminster var spørsmålet hvordan Skottland skulle håndteres.
Gordon Brown var blant de unge i partiet som mente at et skotsk parlament med utstrakt selvstyre måtte bli løsningen. Offensiven i favør av et skotsk parlament møtte imidlertid mye motstand hos Labour i London. Statsminister James Callaghan gikk omsider med på å holde en folkeavstemning i Skottland om spørsmålet. Men da utfallet ble et knapt ja, var det ikke stort nok til å tilfredsstille kriteriet om at minst 40 prosent av velgerne måtte støtte forslaget.
Det endte i mistillitsvotum mot Callaghans regjering og nyvalg til Underhuset, og mørket senket seg over skotsk politikk. For det som fulgte etter valget, var 18 år med konservative regjeringer der Skottland ikke akkurat ble tilgodesett.
Et nytt Labour
Det var altså Margaret Thatcher som regjerte i Downing Street da Gordon Brown ble parlamentsmedlem i 1983, samme år som Tony Blair. Browns nære allierte og politiske far var John Smith. I 1992, da Smith ble partileder etter nok et skuffende valgnederlag, overtok Brown Smiths verv som skyggefinansminister. Blair ble på sin side skyggeminister for innenriksspørsmål. To år senere døde Smith brått av hjertesvikt.
Dødsfallet kom på et tidspunkt da popularitet og anseelse for Blair og Brown hadde blitt snudd på hodet, slik at det var Blair som fremsto som sterkeste lederkandidat. «Fredsavtalen» mellom de to skisserte at Blair skulle få ledervervet, mens Brown skulle bli Labours allmektige finansminister.
Og slik ble det. Etter Labours brakseier ved valget i 1997 fikk Brown råderett over Labours økonomiske politikk i meget bred forstand. En stabil økonomi, med lavere ledighet og høyere vekst enn på ellers på kontinentet, ga gunstige arbeidsforhold for Labour, blant annet til satsing på helse og utdanning. Samtidig var det en svært forsiktig økonomisk politikk som ble ført, i alle fall gjennom regjeringens første valgperiode. Deretter fulgte tyngre investeringer i offentlig sektor – men samtidig var den økonomiske veksten i ferd med å avta, og Irak-krigen trakk mye energi ut av en allerede aldrende regjering.
Statsminister med handlekraft – eller?
Det var derfor ikke under de enkleste omstendigheter at Gordon Brown avløste Tony Blair som statsminister i juni 2007. Browns inntreden ble fulgt av et veldig stemningsoppsving for Labour. Men snart møtte Brown vanskeligere forhold. Han manglet lederegenskaper, hevdet kritikerne: opphengt i taktikkeri, offer for sitt eget temperament og ute av stand til å ta klare og håndfaste beslutninger.
Da finanskrisen traff Storbritannia med full kraft høsten 2008, ble det paradoksalt nok starten på et kapittel som for mange reddet Browns renommé. Brown hadde mangeårig erfaring med finanspolitikk og et betydelig internasjonalt nettverk. Han stod helt sentralt i den koordinerte strategien som en rekke vestlige regjeringer gjennomførte for å sprøyte ny kapital inn i markedene og gjenopprette tillit. Møtet mellom G20-landene i London i april 2009 ble det avgjørende veikrysset i dette arbeidet, med Brown i førersetet. Slik ble det også klimakset for Browns tre år som statsminister.
Europeisk tvil
Gordon Brown speiler alle de sterkeste ideologiske og politiske spenningene som har preget Storbritannia gjennom de siste tiårene. Browns historie er historien om Skottland mot England, om det gamle Storbritannia mot det nye flerkulturelle, om gamle mot nye klasseskiller, om ideologisk brytning i markedsliberalismens tidsalder – og om Storbritannias tvetydighet overfor Europa.
Brown ønsket EU som en pragmatisk ramme for samarbeid, med fokus på internasjonal handel og stabilitet. Toppmøtene anså han som et nyttig forum for å eksportere vellykkede deler av Labours egen økonomiske politikk. Samtidig ønsket han å holde Storbritannia utenfor euro-samarbeidet, en beslutning som ble endelig stadfestet i 2003 og som var Browns og ikke Blairs.
At Browns engasjement for EU ikke var overveldende, ble illustrert da Lisboa-traktaten skulle vedtas og signeres av EUs statsledere i desember 2007. Det var en stor begivenhet i Lisboa. Traktaten som var fremforhandlet samlet EUs mange ulike avtaler i et felles rammeverk. Det var en mindre pompøs og mer treffsikker erstatning for det forsøket på en konstitusjon som strandet i 2005. Statslederne for samtlige av EUs medlemsland var til stede for å signere dokumentet i et kloster fra 1500-tallet. Men her var ett unntak: Gordon Brown.
Den britiske regjeringen hadde argumentert for at avtalen var mindre dramatisk enn den opprinnelige konstitusjonstraktaten, og at det derfor ikke var nødvendig med en folkeavstemning (som det var en velbegrunnet frykt for at regjeringen ville tape). Opposisjonsleder David Cameron og de konservative lovet på sin side folkeavstemning dersom det ble et regjeringsskifte før traktaten var endelig vedtatt.
Signerte i dølgsmål
Cameron kunne hudflette en hardt presset statsminister over spørsmålet i de ukentlige trefningene i Underhuset: Hvorfor ville han ikke la folket komme til orde? Hva var Storbritannias langsiktige strategi for Europa? For Brown var det som om han helst ville synke i jorden. Europa-politikken, spesielt den symboltunge delen av den, var ikke hans interessefelt. Straks argumentet om et mer effektivt EU var brukt opp, hadde han lite mer å si, utover at man ikke burde piske opp unødig EU-skepsis i Storbritannia.
Den dagen traktaten skulle signeres – 13. desember 2007 – erklærte Brown seg opptatt. Det vil si, han var i det faste halvårlige møtet med komitélederne i Underhuset som Blair hadde innført som statsminister. Møtet er rett nok en viktig kanal for ansvarliggjøring av statsministeren og en flott arena for det politiske ordskiftet. Men å velge komitémøte i London mens utenriksministeren stiller som stand-in med resten av statslederne?
Brown kom flyvende etterpå, og som en strålende metafor for Storbritannias relasjoner med EU signerte han på egen hånd, i dølgsmål, og slapp unna de felles fotografiene med resten av statslederne. Brown alene, etter at de andre var ferdige til bords; uten at noen kunne beskylde ham for å omfavne EUs pomp og prakt, men også uten det sosiale og politiske fellesskapet som rår mellom EUs ledere.
Samlende visjoner likevel?
Gordon Brown var i mange år Labours ledende ideolog. Forut for sin tid som statsminister var han regnet som en av de mest vellykkede finansministre Storbritannia har hatt gjennom det lange tjuende århundret. Men han var ikke noen spesielt vellykket statsminister, og valget i 2010 ga et smertefullt nederlag og regjeringsskifte.
Sitt ettermæle deler han med Tony Blair når det gjelder Labours hjemlige politikk. Det var en politikk som var preget av 1990-tallets optimisme og økonomiske vekstvilkår og som gjorde det mulig å la finanssektorens avkastning finansiere sykepleieres lønninger. Mens kaken vokste, kunne britene føre en omfordelingspolitikk hvor ingen måtte ofre noe. For dagens britiske venstreside virker denne politiske visjonen nokså utdatert, slik Bill Clintons reorientering av de amerikanske Demokratene også gjør det på motsatt side av Atlanteren.
Men andre sider ved Browns virke kan være vel så relevante i dag. Fire år etter sin avgang som statsminister spilte han en avgjørende rolle i innspurten til den skotske avstemningen om uavhengighet. Storbritannia er sterkere sammen, var Browns budskap, og Skottlands egen identitet tas aller best vare på som del av den britiske familien. Budskapet om skotsk selvstyre var i tråd med hva Brown hadde stått for gjennom hele sin politiske karriere. Og det var et budskap som fungerte, gjennom å bremse strømmen av skotske Labour-velgere især som var på vei fra union til uavhengighet.
Forsommeren 2016 kunne Brown ha fått en lignende rolle i brexit-avstemningen. Hans budskap om «Lead, not Leave» var den mest delte videoen på Remain-siden av valgkampen. Men kampanjen for fortsatt EU-medlemskap ble en tam affære, konsentrert om statsminister David Cameron og fokusert på de økonomiske farene forbundet med EU-utmelding. Og Labour sto med en fot på sidelinjen i det som ble ansett som tory-partiets oppgjør med seg selv om EU-saken.
Tre år senere står det samme Labour rådville idet brexit-prosessen er i ferd med å kjøre seg fast på oppløpet. Det er et parti hvor verken Brown eller Blair lenger innehar sentrale roller. Blair har likevel blitt en sentral støttespiller for de som ønsker å reversere brexit, aller helst gjennom en ny folkeavstemning. Brown har på sin side lagt vekt på lærdommene som bør trekkes fra den opprinnelige folkeavstemningen i 2016. Det handler om sosial og geografisk ulikhet – problemer som Brown og Labour gjennom 13 år i regjering gjorde mye for å belyse, men som de i mindre grad lyktes i å løse.
Serien med statsministerportretter har med seg innsikter og ideer fra boken Britiske statsministre 1900-2015 (Cappelen Damm, 2015) forfattet av Øivind Bratberg og Hans Olav Lahlum.