I dag innleder vi en artikkelserie om politiske skandaler. Første bidrag handler om Profumo-skandalen i juni 1963, som mange vil mene er alle skandalers mor i det tjuende århundrets politiske liv i Storbritannia. Per Egil Hegge var Aftenposten-korrespondent i London den gang og beskriver her hvordan han opplevde saken.

Av Per Egil Hegge

For en legendarisk kollega i det utenlandske pressekorpset i London ble 5. juni 1963 en ekstra strevsom dag. Daniel Viklund, Dagens Nyheters London-korrespondent, hadde både kilder og teft helt fra sine krigsår i imperiets hovedstad. Da det i 1963 dukket opp antydninger i populæravisene om at ministeren for hæren, John Profumo, hadde vært mer interessert i damer enn godt var for karrieren hans, ga Viklund en førstegangsseiler som meg det råd å følge med i den saken. -Det kan bli en større greie, sa han.

5. juni var greia blitt så stor at Profumo søkte avskjed – etter at han først hadde truet med søksmål mot dem som hadde hevdet at hans forbindelse med Christine Keeler ikke bare gikk over sømmelighetens grenser, men også hadde sikkerhetspolitiske sider. Dermed brøt Profumo-skandalen løs. Den kom til å prege britisk politikk hele resten av 1963.

I frøken Keelers vennekrets inngikk også den sovjetiske marineattasjeen, Jevgenij Ivanov, og en motelege, osteopaten Stephen Ward. Ward, Keeler, Ivanov og Profumo tilhørte the Cliveden Set. Det er en betegnelse som i dag betyr noe bare for spesielt interesserte. Det hadde navn etter godset Cliveden utenfor London. I 1930-årene var det møtestedet for dem som mente at Storbritannia burde styrke kontakten med Hitlers Berlin. Den toneangivende i kretsen da var Lord Astor, som eide godset – og avisen The Times i tillegg.

Dr. Ward omga seg med en rekke unge og ganske tiltalende damer, og enkelte forretningsmenn, politikere og diplomater fikk ord på seg for å benytte seg av kontakter med Ward til å bli bedre kjent med kvinnene i hans «stall», det uttrykket som ble brukt på pressebarene i Fleet Street.

Det ble en hard arbeidsdag for både britiske og utenlandske journalister da det ble kjent at hærminister Profumo hadde trådt tilbake. For veteranen Viklund ble den ekstra hard, fordi han akkurat den dagen skulle spise middag med et fransk vennepar som var kommet fra Paris.

-Jeg brukte hele kvelden på å forklare dem at dette kunne velte regjeringen. Det var helt nytteløst. En minister hadde nære kontakter med en vakker kvinne, og så skulle det medføre regjeringskrise? Jeg måtte jo vedgå at det neppe virket logisk for pressefolk som til daglig syslet med fransk politikk. At det kunne være annerledes i London, avviste de blankt. Satt ikke Harold Macmillan som regjeringssjef på sjuende året, kanskje? Og så skulle regjeringen falle fordi en minister langt nede på rangstigen hadde drevet med saker utenfor pensum og snublet i et par dameben?

I 1963 var John Profumo 48 år gammel, utdannet ved kostskolen Harrow og universitetet i Oxford. Han hadde sittet i Underhuset siden 1940, valgt fra Shakespeares hjemby Stratford som 25-åring. Han var da yngste medlem. Allerede i mai 1940 gjorde han seg bemerket som en av de konservative medlemmer som stemte for mistillitsforslaget mot statsminister Neville Chamberlain etter debatten om det mislykkede felttoget i Norge. Forslaget falt, Winston Churchill var blant dem som talte og stemte mot det. Men det fikk stemmer nok til at Chamberlain ble presset til å gå av, og Churchill ble statsminister. At nettopp han hadde en stor del av ansvaret for at det meste gikk galt for britene i Norge den våren, ble dysset ned.

Plass i regjeringen fikk Profumo i 1960, og karriereutsiktene ble ikke dårligere av at han var gift med den stilige skuespillerinnen Valerie Hobson.

Hans banemann var en 62 år gammel krigsveteran og grinebiter fra Labour, George Wigg, som hadde gode kontakter i sikkerhetstjenesten. Der hadde de merket seg at Christine Keeler av og til besøkte hærminister Profumos fasjonable leilighet. Fordi hun også ble sett sammen med en sovjetisk diplomat, avhørte de henne. Da hun ga nøyaktige beskrivelser av de spesielle sikkerhetstelefonene i leiligheten, gikk alarmen, og i begynnelsen av mars omtalte Wigg saken offentlig.

Profumo forsikret Underhuset om at hans bekjentskap med frøken Keeler var platonisk, og han truet med søksmål. Rykteflommen fortsatte, og 5. juni var Profumos karriere over.

Men skandalen var ikke det. Politiet hadde hatt Stephen Ward under oppsikt, og ganske raskt ble det tatt ut tiltale mot ham for å ha drevet en call-girl-ring.

Rettssaken begynte i Old Bailey allerede i slutten av juni. Jeg satt på pressebenken og kunne senere skryte på meg at jeg hadde sett Christine Keeler på halvannen meters hold. Påtalemyndighetenes materiale var temmelig tynt, men Ward ble domfelt. Etter at saken var tatt opp til doms, ble han funnet bevisstløs i sin leilighet. Han døde av en overdose sovemedisin 3. august, 50 år gammel.

Skandalen svekket regjeringen, ikke minst fordi ryktene holdt seg om at andre fremstående konservative politikere hadde dyrket kvinner i Wards krets. I oktober 1963 gikk statsminister Macmillan av på grunn av sykdom. Han ble etterfulgt av Lord Home, som sa fra seg sin adelstittel og ble regjeringssjef under navnet Sir Alec Douglas-Home. Ved valget i oktober 1964 tapte de konservative regjeringsmakten til Labour med en margin på bare fem seter i Underhuset. Det er en akseptert sannhet at skandalen bidro avgjørende til utfallet.

John Profumo uttalte seg aldri senere om saken, bortsett fra at han forsikret at han ikke hadde drøftet militære hemmeligheter med Christine Keeler. Resten av sitt yrkesaktive liv brukte han på et hjelpesenter i et av Londons fattigstrøk, hvor han blant annet vasket toaletter. Han døde i 2006, 91 år gammel. Valerie Hobson, som døde i 1998, vek aldri fra hans side.

Folkehumoren lot seg inspirere av detaljene i Profumo-saken, og mye lå på et folkelig nivå. Men en limerick fortjener å bli sitert, for den reiser problemet: Hva er verst, klanderverdig seksualmoral eller løgn?

«There was a young girl called Christine
with whom Profumo was rather intime.
He knew it was rude
to lie in the nude.
But to lie in the House is obscene.”

Etter rettssaken mot Ward ble Old Bailey pusset opp utvendig. Den forgylte statuen av rettferdighetens gudinne på toppen av bygningen ble renset for skitt, og hennes to vektskåler, som ikke var i likevekt, ble justert og brakt i balanse.
Noen av mine britiske kolleger fikk mye ut av det.