Storbritannias kronglete vei ut av EU

Theresa May og Donald Trusk gratulerer hverandre i Brussel.Theresa May og EU-president Donald Tusk etter at det ble oppnådd enighet i første runde av brexit-forhandlingene i Brussel. Foto: Number 10

Sist oppdatert 31. desember 2017

Den nylige rammeavtalen mellom Storbritannia og EU sparker i gang andre runde med forhandlinger. Det bestemte EU-toppmøte 15. desember. Første runde var vanskelig for britene. Det er ingenting som tyder på at andre runde blir enklere. Snarere tvert imot.

Av Jan Erik Mustad

Selv om det kun er gått halvannet år, føles det lenge siden britene stemte over sin EU-tilknytning. Men veien ut av den europeiske unionen er lang, omfattende og kronglete. Hadde den britiske opinionen visst hva de vet i dag, skal man ikke ta for gitt at en ny folkeavstemning hadde gitt lignende resultat.

Den opphetede og følelsesmessige debatten som preget ukene før og etter avstemningen, er i dag avløst av realpolitiske utfordringer som få briter, både politikere og andre, hadde forutsett.

Folkeavstemningen

Mye vann er rent under broa siden britene stemte seg selv ut av den europeiske unionen 23. juni 2016. Tidligere statsminister David Cameron, som ønsket at Storbritannia skulle forbli i EU, trakk seg dagen etter avstemningen og overlot partiledervervet og statsministerposten til Theresa May. Hennes mandat er å fremforhandle en så bra avtale for Storbritannia som mulig, under de rådende omstendighetene.

På tross av at avstemningen ga minst mulig margin til ’Leave’-siden, tolket May dette som om britene måtte følge en ’hard’ brexit-linje. Det var i politiske sirkler ensbetydende med å forlate EUs indre marked og tollunionen som regulerer EUs frie flyt av varer, tjenester, kapital og personer.

Mays og den britiske regjeringens steile holdning er endret og moderert, særlig da forhandlingene endelig kom skikkelig i gang høsten 2017.

Første runde

Både fram til artikkel 50 ble utløst 29. mars 2017 og i etterkant har forholdet mellom Storbritannia og EU vist at forhandlingene skal bli vanskelige, spesielt for britene. Etter at artikkel 50 er utløst, sier Lisboa-traktaten, som er en del av EUs lover, at medlemslandet som ønsker å forlate EU skal gjøre det innen to år. I løpet av denne perioden skal partene forhandle om en avtale som i fremtiden skal regulere forholdet mellom det tidligere medlemslandet og EU.

En knapp måned etter artikkel 50 ble utløst av britene, innså May at hun hadde lite politisk spillerom overfor EU. Det handlet først og fremst om at hennes egen regjering hadde for lite flertall til å kunne sette kraft bak britenes inngang til forhandlingene med EU.  May overtok Camerons beskjedne flertall fra valget i 2015 hvor de konservative fikk et flertall på 12 parlamentsmedlemmer.

Nyvalg

18. april 2017 bestemte derfor May seg for å utlyse nyvalg til 8. juni, og uttalte at hun trengte folkets tillit og et større flertall for å kunne dra i land en så god avtale som mulig for britene. Toriene lå også langt foran Labour på målingene, og May mente nok at dette var et godt tidspunkt for et nyvalg.

Resultatet fra viste derimot at May hadde feilvurdert situasjonen grundig, og Det konservative partiet mistet sitt lille flertall fra 2015. De ble avhengige av det Demokratiske unionistpartiet fra Nord-Irland for å kunne fortsette å styre. Om ikke situasjonen var vrien før valget, ble den enda mer utfordrende etter.

Intern partisplid i Det konservative partiet og politisk splittelse i landet skulle komplisere forhandlingene med EU inn i runde en. Helt siden brexit-avstemningen ønsket May å diskutere handel, finans og økonomi med EU. Men dette sa EU nei til, og satte krav til at britene måtte levere på tre punkter før man kunne komme til den forhandlingsrunden som britene etterlyste.

Tre hovedområder

I første runde ønsket EU å forhandle om grensen mellom Irland og Nord-Irland, som etter brexit vil være EUs yttergrense. Videre ville EU ha klarhet i skilsmisseoppgjøret og ikke minst, klarere rettighetene til EU-borgere som oppholder seg i Storbritannia.

Etter lite fremgang på disse tre punktene, skøyt endelig forhandlingene fart høsten 2017. Men rammeavtalen britene og EU ble enige om i desember er ikke et kompromiss, dog snarere et diktat fra EU. Britene måtte bøye av på skilsmisseoppgjøret og godta en sluttregning i størrelsesorden 50 milliarder pund. De godtar at EU-domstolen er den øverste domsinstans for EU borgere i Storbritannia og at grensen mellom Nord-Irland og Irland nærmest skal være åpen, slik som i dag.

Andre runde

Sett i lys av artikkel 50s toårsperspektiv, er det et mål å komme videre i forhandlingene slik at partene kan komme i mål med en endelig avtale innen 29. mars 2019.

I og med at handel, økonomi og finans var områder britene ville forhandle om umiddelbart etter avstemningen i 2016, er det er grunn til å tro at britene her vil være mer offensive enn de har hatt mulighet til å være i den første runden. Men spørsmålet er om EU kommer til å gi etter på noe.

For Storbritannia og EU er ikke to likeverdige partnere. Det fikk britene smertelig erfare i den første runden. EUs indre marked er verdens største med et folketall på omlag 500 millioner mennesker, og markedet er regulert av en rekke komplekse avtaler som alle medlemslandene er underlagt. Det betyr at hvis en ønsker tilgang til dette markedet, må man akseptere EUs omfattende avtaleverk og langt på vei at EU dikterer betingelsene.

Disse betingelsene avhenger nå av hva slags tilnærming til EU britene ønsker. For det kom ikke godt fram under den første runden, men tvinger seg fram i den andre.

I all retorikken etter folkeavstemningen i 2016, har tonen i Westminster vært preget av det som omtales som ’hard’ brexit. En slik brexit vil innebære et brudd med det indre markedet og tollunionen, og at britenes forhold til EU vil defineres i en egen avtale som eventuelt forhandles innen mars 2019.

En ’soft’ brexit vil i samme sjargongen medføre at britene, à la Norge, opprettholder tilgangen til det indre markedet, men aksepterer da samtidig fri flyt av EUs fire friheter.

Ingen tid å miste

EU-kommisjonen har signalisert at forhandlingene om et økonomisk rammeverk skal igangsettes i mars 2018. Ifølge kommisjonen er ikke britene enige med seg selv om hvilken vei de vil gå og sier at britene må finne ut av dette før mars. Med den splittelsen som finnes i regjeringen, og ikke minst i Parlamentet, i dette spørsmålet, har britene ingen tid å miste. For i tillegg til økonomi, skal også betingelsene for en overgangsperiode og EU-lovgivning i denne overgangsperioden diskuteres. Her er det også store interne uenigheter i regjeringen og det britiske parlamentet, så derfor anses denne runden som den mest utfordrende av alle forhandlingsrunder.

Det er i de forestående rundene grunnlaget skal legges for en endelig avtale med EU, men med sprikende interesser internt, kan disse spørsmålene føre til sterk politisk uro i Storbritannia. Veien ut av EU og inn i en tilfredsstillende avtale ser lang og vanskelig ut for britene på nåværende tidspunkt.

I tillegg skal det britiske parlamentet, som er splittet som resten av nasjonen i brexit-spørsmålet, stemme over den endelige avtalen med EU. Parlamentet kan velge å godta eller forkaste avtalen med EU, noe som selvsagt avhenger av hva slags tekst britene og EU blir enige om. Og kanskje er det riktig å ikke kalle fremtidige samtaler for forhandlinger, for spørsmålet er hvor mye EU kommer til å imøtekomme britene. Det betyr at dette kanskje dreier seg mer om tilpasninger til EUs lover og regler slik som de står i dag, snarere enn at britene har noen som helst slags muligheter til å forhandle om endringer. Ved et slikt scenario, er britene maktesløse og må bare på best mulig måte tilpasse seg EUs krav.

jan.erik@britiskpolitikk.no