Corbyns EU-klemme

Labour-leder Jeremy Corbyn på talestolen, fotoBrexit er en sak Labour-leder Jeremy Corbyn har vanskeligheter med å snakke om. Foto: Shutterstock com.

Sist oppdatert 8. februar 2018

Labour-velgere ønsker indre marked og tollunion. Vil partilederen følge?

Labours leder Jeremy Corbyn er en politiker med klare og utvetydige argumenter. Budskapet handler om sosial utjevning, mer stat og mindre marked og en kraftfull satsing på offentlig velferd. Det kretser om respekt for vanlige folk (inkludert mennesker av utenlandsk opprinnelse) og om politikk som folkebevegelse. Mot alle odds har han lykkes i å løfte en tidligere utstøtt flanke av Labour inn til kjernen av partiet.

Men det finnes ett punkt hvor Corbyn fullstendig mangler klarheten og harmen som så mye av hans politikk er preget av. Brexit har lagt seg som en glasur over alle politiske debatter i Storbritannia. Og det er en sak som Labour-lederen har vanskeligheter med å snakke om.

En splittet venstreside

Folkeavstemningen om brexit sommeren 2016 trakk opp en skillelinje blant britiske velgere som deler venstresiden i to. På den ene siden står unge, velutdannede, komfortable med kulturell og teknologisk endring. De er skeptiske til markedsøkonomiens frislipp og deler Corbyns ønske om et langt mer rettferdig samfunn. I EU-spørsmålet er de massivt i favør av fortsatt medlemskap.

Labours leder Jeremy Corbyn foto

Jeremy Corbyn har en trofast tilhengerskare. Her fra et møte i Newcastle. Foto: Trine Andersen

På den andre siden av tablået står Labour-velgere med arbeiderklassetilhørighet og en større dose verdikonservatisme. Verden går for fort, de vil tilbake til et etterkrigssamfunn som ikke bare hadde en sterkere velferdsstat og trygge jobber, men også kontroll over nasjonale grenser og et kulturelt homogent Storbritannia.

Problemet for Corbyn og Labour er at partiet favner om velgere fra begge sider av denne debatten, og brexit-spørsmålet har gjort kløften synlig for alle som vil se.

Fire av de seks valgkretsene med sterkest støtte til EU ved folkeavstemningen har Labour-flertall (de to andre var i Skottland). Det er storbykretser i sør, kjennetegnet av ungdom, flerkultur og et bredt spekter av jobber. Men også på topp-seks-listen over brexit-valgkretser var det tre som er representert av Labour i Underhuset: Kingston upon Hull East, Stoke-on-Trent North og Doncaster North.

Det nedslitte nord-England, især utenfor de store byene, områder som har sett samfunnet fragmentere og eliten berike seg gjennom tre fulle tiår, støttet brexit. Derfor er det så vanskelig for Labour å samles om noen klar strategi som alternativ til regjeringens brexit-politikk.

Taktikk og ryggmarg

Det er gode taktiske grunner til partilederens forsiktige balansegang. Og bak disse ligger det også ideologisk tvil og uråd.  Utfra Corbyns politiske kompass er EU fortsatt på mange vis en markedsliberal klubb, et hinder for fullverdig sosialisme innenfor rammene av nasjonalstaten. Argumentasjonen er til å kjenne igjen fra den første norske EU-avstemningen i 1972. Hos Corbyn er den der fremdeles.

Flere av hans nærmeste allierte ser brexit som en sjanse til å gjenreise en slags sosialdemokratisk sjølråderett, der markedsregulering og statlig eierskap skal utvikles i fred fra Brussels innblanding.

Brobygging eller veivalg?

De to sidene av debatten står imidlertid last og brast når debatten dreies i retning samfunnsendring i Storbritannia. Fysikk-studenten og den løsarbeidende lagerarbeideren kan samles om omfordeling, velferdsstat og et tydelig alternativ til markedsliberalisme. Ved parlamentsvalget 8. juni i fjor klarte Corbyn og Labour kunststykket å unngå brexit-spørsmålet som valget var antatt å handle om. Oppslutningen på 40 prosent var uventet og kom takket være et begeistret fokus på brødpolitikk.

Overskriftene handlet om å fase ut studieavgiften, gjenoppta statlig eierskap av jernbanen og tøyle markeders makt over sinnene.

Underveis mistet partiet riktignok noe av det EU-skeptiske grunnfjellet i den tradisjonelle arbeiderklassen, især blant eldre velgere. Men det ble mer enn kompensert i andre samfunnslag, og ikke minst skyldtes det unge velgeres mobilisering.

Over 60 prosent var oppslutningen om Labour i aldersgruppen 18-24, ifølge Ipsos Moris valgundersøkelse. Mønsteret er paradoksalt: Det er unge og ressurssterke velgere som er støttetroppene til ham som beskyldes for å drive fortidens politikk.

Bortenfor tvetydigheten

Så langt har Corbyn nektet å følge en klar linje for hva slags avtale med EU han ønsker ved brexit-reisens slutt. Enten grunnen først og fremst er taktisk eller ideologisk, er klokken i ferd med å løpe fra partiet i et av de aller viktigste stridsspørsmålene britene har stått overfor siden annen verdenskrig.

Kanskje er Corbyn for forsiktig i forsøket på å holde sin sprikende koalisjon samlet i brexit-spørsmålet.  Ifølge meningsmålinger er omkring to tredeler av partiets velgere (og omtrent den samme andelen partimedlemmer) for at deltagelse i det indre marked og EUs tollunion, altså den mykeste formen for brexit. I dette spørsmålet er det ikke først og fremst egne parlamentarikere Corbyn er uenig med. Aller tydeligst er disharmonien, ikke uventet, blant de unge. Hvor lenge vil Corbyn stå imot? Lenge nok til at konstruktiv tvetydighet slår over i stillstand?

oivind@britiskpolitikk.no