Storbritannia halter videre, ut av EU

Theresa May og Donald Tusk i Downing Street 10 FotoStatsminister Theresa May møtte EU-president Donald Tusk i Downing Street før EUs toppmøte i juni. Foto: Joel Rouse, 10 Downing Street

Det er gått to år siden britene stemte seg selv ut av EU. Brexit har totalt dominert britisk politikk disse to årene, og like mye den offentlige debatten.  Britene har gjort få fremskritt i forhold til en avtale med EU. Konsekvensene kan bli at britene går ut, uten avtale.

Av Jan Erik Mustad

Selv om det kun er gått to år, føles det lenge siden britene stemte over sin EU-tilknytning. Veien ut av den europeiske unionen er lang, omfattende og kronglete. Hadde den britiske opinionen visst hva de vet i dag, skal man ikke ta for gitt at en ny folkeavstemning hadde gitt lignende resultatet.

På toårsdagen for folkeavstemningen demonstrerte titusener av mennesker i London hvor de krevde en ny folkeavstemning. Den opphetede og følelsesmessige debatten som preget ukene før og etter avstemningen, er i dag avløst av realpolitiske utfordringer som få briter, både politikere og andre, hadde forutsett.

Brexit og usikkerheten knyttet til hvordan hverdagen blir utenfor EU debatteres i det skotske høylandet, på den walisiske landsbygda, i de engelske storbyene og ikke minst i nordirske boligkvarter nær grensen til Irland.

Folkeavstemningen

Det har skjedd mye siden folkeavstemningen 23. juni 2016. Tidligere statsminister David Cameron, som ønsket at Storbritannia skulle forbli i EU, trakk seg dagen etter avstemningen og overlot partiledervervet og statsministerposten til Theresa May. Hennes mandat er å fremforhandle en så bra avtale for Storbritannia som mulig, under de rådende omstendighetene.

På tross av at avstemningen ga minst mulig margin til ’Leave’ siden, tolket May dette som om britene måtte følge en ’hard’ brexit-linje. Det var i politiske sirkler ensbetydende med å forlate EUs indre marked og tollunionen som regulerer EUs frie flyt av varer, tjenester, kapital og personer. Mays og den britiske regjeringens steile holdning er endret og moderert, særlig da forhandlingene endelig kom skikkelig i gang høsten 2017.

Første runde

Både fram til artikkel 50 ble utløst 29. mars 2017 og i etterkant har forholdet mellom Storbritannia og EU vist at forhandlingene skal bli vanskelige, spesielt for britene. Etter at artikkel 50 er utløst, sier Lisboa-traktaten, som er en del av EUs lover, at medlemslandet som ønsker å forlate EU skal gjøre det innen to år. I løpet av denne perioden skal partene forhandle om en avtale som i fremtiden skal regulere forholdet mellom det tidligere medlemslandet og EU.

En knapp måned etter artikkel 50 ble utløst av britene, innså May at hun hadde lite politisk spillerom overfor EU. Det handlet først og fremt om at hennes egen regjering hadde for lite flertall til å kunne sette kraft bak britenes inngang til forhandlingene med EU. May overtok Camerons beskjedne flertall fra valget i 2015 hvor De konservative fikk et flertall på 12 parlamentsmedlemmer.

18. april 2017 bestemte derfor May seg for å utlyse nyvalg til 8. juni, og uttalte at hun trengte folkets tillitt og et større flertall for å kunne dra i land en så god avtale som mulig for britene. Toriene lå også langt foran Labour på målingene, og May mente nok at dette var et godt tidspunkt for et nyvalg. Resultatet fra viste derimot at May hadde feilvurdert situasjonen grundig, og Det konservative partiet mistet sitt lille flertall fra 2015. De ble avhengige av det Demokratiske Unionistpartiet (DUP) fra Nord-Irland for å kunne fortsette å styre. Om ikke situasjonen var vrien før valget, ble den enda mer utfordrende etter.

Intern partisplid i Det konservative partiet og politisk splittelse i landet skulle komplisere forhandlingene med EU inn i runde en. Helt siden brexit-avstemningen ønsket May å diskutere handel, finans og økonomi med EU. Men dette sa EU ’nei’ til, og satte krav til at britene måtte levere på tre punkter før man kunne komme til den forhandlingsrunden som britene etterlyste. I første runde ønsket EU å forhandle om grensen mellom Irland og Nord-Irland, som etter brexit vil være EUs yttergrense. Videre ville EU ha klarhet i skillsmisseoppgjøret og ikke minst, klarere rettighetene til EU-borgere som oppholder seg i Storbritannia.

Etter lite fremgang på disse tre punktene, gikk forhandlingene noe bedre høsten 2017. Men rammeavtalen britene og EU ble enige om i desember er ikke et kompromiss, dog snarere et diktat fra EU. Britene måtte bøye av på skillsmisseoppgjøret og godta en sluttregning i størrelsesorden 50 milliarder pund. De godtar at EU-domstolen er den øverste domsinstans for EU-borgere i Storbritannia og at grensen mellom Nord-Irland og Irland nærmest skal være åpen, slik som i dag.

Andre runde

Sett i lys av artikkel 50s toårsperspektiv, må forhandlingene komme videre hvis partene skal ha mulighet for å komme i mål med en endelig avtale innen 29. mars 2019. I og med at handel, økonomi og finans var områder britene ville forhandle om umiddelbart etter avstemningen i 2016, er det viktig at dette blir diskutert før det er for sent. Her blokkerer nemlig grensespørsmålet. EU har vært klare på at spørsmålet om grensen skal være avklart før forhandlingene kan gå videre. Irland har advart britene om at det haster å få på plass en grenseavklaring.

May og hennes regjering er lammet i dette spørsmålet. Avhengigheten av det Demokratiske unionistpartiet kan potensielt felle regjeringen. Både May og DUP ønsker brexit, men de ønsker en åpen grense, for ikke å vanskeliggjøre situasjonen i Nord-Irland, både økonomisk og politisk. Samtidig ønsker May ikke at britene skal være med i tollunionen, noe som ville sikret en sømløs grense.

Sluttspurten

Storbritannia og EU er ikke to likeveldige partnere, det fikk britene smertelig erfare i den første runden. EUs indre marked er verdens største med et folketall på omlag 500 millioner mennesker, og markedet er regulert av en rekke komplekse avtaler som alle medlemslandene er underlagt. Det betyr at hvis en ønsker tilgang til dette markedet, må man akseptere EUs omfattende avtaleverk og langt på vei at EU dikterer betingelsene.

I grensespørsmålet vet britene EUs posisjon, men May ser ikke ut til å vite hvordan hun skal sjonglere alle synspunkt og hensyn. Regjeringen er splittet, DUPs ønsker er selvmotsigende i forhold til EUs regler og Irland sitter og venter på en avgjørelse. Grenseknuten kan ikke bare felle regjeringen, den kan hindre at britene får en avtale.

I all retorikken etter folkeavstemningen i 2016, har tonen i Westminster vært preget av det som omtales som ’hard’ brexit. En slik brexit vil innebære et brudd med det indre markedet og tollunionen, og at britenes forhold til EU vil defineres i en egen avtale som eventuelt forhandles fram innen mars 2019. En ’soft’ brexit vil i samme sjargongen medføre at britene, ala Norge, opprettholder tilgangen til det indre markedet, men aksepterer da samtidig fri flyt av EUs fire friheter.

Partene i forhandlingene kjenner hverandres ståsteder. Ballen ligger på britenes banehalvdel. Det er de som skal ut, og som burde være interessert i å fortgang i forhandlingene slik at de faktisk har mulighet til å ende opp med en tilfredsstillende avtale. Den fastlåste situasjonen det siste halvåret viser hvor stor en innenrikspolitisk sak brexit er, og hvor tett på umulig det er for May å navigere i dette farvannet.

Veien ut av EU og inn i en tilfredsstillende avtale ser vanskelig ut for britene på nåværende tidspunkt. I tillegg skal det britiske parlamentet, som er splittet som resten av nasjonen i brexit-spørsmålet, stemme over den endelige avtalen med EU. Parlamentet kan velge å godta eller forkaste avtalen med EU, noe som selvsagt avhenger av hva slags tekst britene og EU blir enige om.

Og kanskje er det riktig å ikke kalle fremtidige samtaler for forhandlinger, for spørsmålet er hvor mye EU kommer til å imøtekomme britene. Det betyr at dette kanskje dreier seg mer om tilpasninger til EUs lover og regler slik som de står i dag, snarere enn at britene har noen som helst slags muligheter til å forhandle om endringer. Ved et slikt scenario, er britene maktesløse og må bare på best mulig måte tilpasse seg EUs krav.

jan.erik@britiskpolitikk.no