Sist oppdatert 6. oktober 2024
John Major var Margaret Thatchers arvtager som britisk statsminister. Han kom fra en kort karriere som statsråd og møtte en serie vanskelige veivalg i Downing Street. Mange av dem handlet om Storbritannias forhold til Europa. Og Major sto overfor en glødende EU-motstand på de bakre benker i det konservative partiet.
John Major hadde en uvanlig barndom som skiller seg skarpt fra ryktet han fikk for å være en grå og kjedelig politiker. Faren var en tidligere revyartist som skiftet bransje til salg av nisser og gnomer for forstadshager rundt London. Familien bodde i en velsituert villa i forstaden Worcester Park. De to første barna ble begge sendt til privatskole og foreldrene holdt en kostbar husholdning. Men etter at krigen kom, falt omsetningen drastisk.
John, som ble født i 1943, fikk føle nedgangstidene på kroppen. På midten av 1950-tallet solgte familien forstadsvillaen og flyttet til Brixton, en av de indre bydelene i Sør-London. Forvandlingen var total. Familiens nye hjem var en toromsleilighet uten bad og kjøkken. Bygården var en nedslitt bygning fra viktoriatiden.
Borgerlig politiker med sosial samvittighet
Det ble dermed i Londons indre by, og med svært skiftende livserfaring, at John Major kastet seg inn i politikken. Alt i 1968 ble han valgt til kommunestyret i Lambeth. Den unge representanten kastet seg over boligpolitikken, et område han selv hadde fått erfare konsekvensene av i familiens nokså kummerlige husvære.
Elleve år senere ble han parlamentsrepresentant for Huntingdonshire, nær Cambridge i det dramatiske valget som brakte Margaret Thatcher til statsministerboligen i Downing Street.
Det var mot slutten av Thatchers statsministertid at Majors karriere skjøt fart. I 1986 ble han statssekretær i departementet for trygder og offentlige stønader. Og derfra gikk karrieren i en fart som er helt unik. Veien fra 1986 til Major ble statsminister i 1990 kan bare forstås ut fra de spesielle omstendighetene som rådet.
Det begynte med at Major i 1987 fikk rollen som statssekretær under finansminister Nigel Lawson. Lawson var elleve år eldre enn Major, han hadde vært i regjeringen fra første stund og var en av regjeringens viktigste ideologer. Og han var i ferd med å bli den lengstsittende finansministeren siden Lloyd George (1908-15). Men han var i ferd med å falle i unåde hos statsminister Thatcher.
Kompromisskandidaten
Utenriksminister Geoffrey Howe sto sammen med Lawson i forsøkene på å påvirke Thatcher politisk. John Major var nærmest umerkelig blitt en joker i dette spillet. I en regjering med stadig skarpere kanter og stadig flere utslitte menn var han en av de få som statsministeren både kunne stole på og anse som materiale for fremtiden. Etter at Howe og Lawson begge forsvant fra sine poster, ble Major først utenriksminister, så finansminister i en kort og turbulent periode før Thatcher selv ble kastet. Da fremsto Major som kompromisskandidaten.
Michael Heseltine var Margaret Thatchers reelle utfordrer. Men til å vinne et flertall i parlamentsgruppen var han for kontroversiell blant dem som mislikte måten Thatcher ble kastet på. 27. november 1990 ble John Major utnevnt til partileder. Morgenen etter var han statsminister og møtte den avtroppende statsminister og dronningen etter tur. Det hadde vært en svimlende reise fra statssekretær til partileder og statsminister på under halvannet år.
Partistrid om Europa
Majors reformprogram for hjemlig politikk ble kjent som thatcherisme med et menneskelig ansikt: et forsøk på å runde av de skarpe kantene og gi større plass til borgeres rettigheter, overfor statlig byråkrati så vel som mektige private aktører. Men den virkelig store utfordringen han sto overfor lå i Europa. Her måtte Major forsøke å balansere krefter i partiet som var grunnleggende uenige.
Kort tid før Thatchers fall var Major som finansminister ansvarlig for at Storbritannia gikk inn i det europeiske valutasamarbeidet ERM (European Exchange Rate Mechanism). Samarbeidet var opprettet allerede i 1979, men Storbritannia hadde som eneste medlemsland valgt å stå utenfor. Hensikten med systemet var å sikre stabil vekslingskurs mellom nasjonale valutaer, gjennom rentepolitikk og samarbeid mellom nasjonale sentralbanker.
Sjansespill
Kanskje hadde Major rett i at forankringen i samarbeidet mellom europeiske sentralbanker var en god idé, ikke minst for å stagge hjemlig prisstigning. Det var da også hva Lawson og Howe hadde ment. Men beslutningen om å gjøre det kom kanskje for sent og helt sikkert med feil vekslingskurs som ideal. Resultatet ble et formidabelt press på pundet i markedene, og den britiske sentralbanken brukte store summer på oppkjøp av egen valuta for å holde verdien oppe.
16. september 1992 endte historien med at Storbritannia trådte ut av ERM. Dagen ble kjent som black Wednesday, men ettermælet er ikke riktig så svart. Det kortsiktige økonomiske tapet var betydelig, men etter bruddet med ERM gikk renten ned og veksten vendte tilbake til økonomien. Det som fulgte var et langt tiår med oppgangstider (som også Majors etterfølger Tony Blair fikk nyte godt av). Samtidig bidro de to årene innenfor ERM til å bringe inflasjonen under kontroll.
Men politisk var inntrykket som sto igjen de konservatives fallitt som statsbærende parti, og september 1992 ble et vannskille i britisk politikk. Labour krøp forbi på meningsmålingene, og da det nærmet seg valg i 1997, var Majors regjering falt i bakleksa etter intern strid og en rekke politiske skandaler.
Den store krangelen om Maastricht
Parallelt med uroen rundt valutasamarbeidet var Major ansvarlig for forhandlingen og deretter ratifiseringen av Maastricht-traktaten. Det arbeidet er kanskje det aller beste eksempelet på hans evner som forhandlingspartner og kompromisskunstner. Samtidig illustrerer det også hvordan europaspørsmålet til syvende og sist var så forgiftet at det kvelte hans eget lederskap i partiet.
Forhandlingene om Maastricht-traktaten ble signert av medlemslandene i den vesle nederlandske byen 7. februar 1992. Traktaten reiste et sterkt institusjonelt rammeverk der den foregående traktaten – den såkalte Enhetsakten fra 1986 – hadde lagt grunnlaget for det indre marked. Slik flyttet Maastricht også fokus fra stadig friere handel over til symboltunge oppgaver som normalt hører nasjonalstaten til. Ved siden av det indre marked ble det reist to søyler som skulle få stor betydning: den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og utvidet justis- og politisamarbeid.
Det kunne ikke være en overraskelse for noen at dette møtte et vanskelig publikum i Storbritannia. Men statsministeren kom hjem til London med flere fremforhandlede unntak, blant annet fellesvalutaen og minstestandarder på arbeids- og velferdsområdet. Major hadde arvet et brukbart flertall i Underhuset, men brukte ikke anledningen til å få Maastrichttraktaten raskt ratifisert.
Etter et parlamentsvalg (april) som reduserte flertallet og en dansk folkeavstemning (juni) som kunne brukes som argument for å blokkere hele traktaten, hadde Major forspilt sin mulighet. De neste 14 månedene ble preget av en brutal borgerkrig i det konservative partiet om traktaten. Det var en sterkt svekket statsminister som kom ut av prosessen.
En av de mest minneverdige illustrasjonene av Majors tapte posisjon kom i spørretimen i Underhuset da opposisjonsleder Tony Blair oppsummerte på følgende vis: ”Det er én veldig stor forskjell mellom oss – jeg leder mitt parti, han følger sitt.”
Avslo adelig tittel
Måten John Major klatret til topps i det konservative partiet på vekket vantro og forbauselse. Måten han falt på vekket sympati fra noen, skadefryd fra andre, men glemsel fra de aller fleste i det folket han innledningsvis hadde begeistret. Tony Blair og Labours insistering på et slags år null etter regjeringsskiftet i 1997 bidro til det.
Major selv forsvant raskt til de bakre benker i Underhuset og trakk seg tilbake fra aktiv politikk ved valget i 2001, etter å ha avslått en adelig tittel til Overhuset.
I senere år har oppfatningen av hans tid som statsminister blitt mildere stemt. Det var kolossale utfordringer Major sto overfor. Og det faktum at båten bar i EU-spørsmålet, alt til tross, gir et interessant perspektiv på dagens partilederskap i det konservative partiet.