Sist oppdatert 19. desember 2018

Irskegrensen er blitt kalt «den gordiske knuten», «elefanten i rommet», «det uløselige problemet» i brexit-forhandlingene.

Av Annette Groth

Bare noen måneder før Storbritannia etter planen skal være ute av EU er det enighet om en utkast til en brexit-avtale.  Men et stort spørsmål er fremdeles uløst: Grensen mellom Irland og Nord-Irland. For det som før har vært en grense mellom to EU-land, Irland og Storbritannia, blir nå EUs yttergrense.

At den nordlige delen av den irske øya er en britisk provins har alltid vært kontroversielt og har ført til krig, konflikter og en rekke andre problemer.

Slik også nå, når nettopp denne grensen er blitt det store hinderet for å få til en avtale mellom Storbritannia og resten av EU i tide før utmeldingen den 29. mars 2019.

En usynlig grense

I dag ser du ikke når du krysser grensen mellom republikken Irland og den britiske provinsen Nord-Irland. Det eneste du merker det på er fartsgrenseskiltene som viser kilometer i Irland og miles i Nord-Irland. Og på de tospråklige skiltene i republikken, der irsk (gælisk) er sidestilt med engelsk.

Etter tredve år med lukket grense, voktet av britiske soldater, ble en åpen grense nedfelt i fredsavtalen for Nord-Irland fra 1998. Langfredagsavtalen, som den blir kalt, er et nøye sammensatt dokument som skal tilfredsstille alle parter i den tredve år lange konflikten i Nord-Irland. Fred og forsoning er de forløsende ordene.

Og i de tjue årene siden Langfredagsavtalen har freds- og forsoningsarbeidet vært omfattende, støttet av blant andre EU. En sømløs grense, som både britene og irene kaller det, er blitt satt som et absolutt krav fra EU-landet Irland, som henviser til Langfredagsavtalen. Britene har sagt at de ønsker det samme.

Men samtidig sier Storbritannia nei til EUs indre marked og til tollunionen. Nå forsøker de seg med noen midlertidige og delvise løsninger, som ikke blir godtatt. Hadde Storbritannia i stedet gått inn for en EØS-løsning, noe tilsvarende det Norge har, ville saken vært en annen. Men det sier britene blankt nei til.

Helt sikkert er det at grensen ikke kan være sømløs lenger, hvis Storbritannia ikke er med verken i det indre marked eller i tollunionen.

Fri ferdsel

Denne vanskelige grensen mellom Irland og Nord-Irland går tvers over øya og er 500 kilometer lang. Det er godt over 200 veier som krysser den. En grense det ikke er lett å passe på.

I dag er det fri ferdsel av mennesker, dyr, biler – ja alt du kan tenke deg. Rundt 30.000 mennesker krysser hver dag for å komme seg på arbeid. I løpet av en måned passerer nesten 400.000 vare- og lastebiler, og nesten 2 millioner privatbiler fra nord til sør eller omvendt.

Og hvis du for eksempel bor i irske Donegal i vest, og trenger en spesiell legebehandling, kan du få det i Derry i Nord-Irland. Det er samarbeid om strømforsyning, om miljø, om idrettsanlegg og mye annet. Folk som ikke tidligere hadde noe forhold til hverandre, har begynt å gjøre noe sammen.

Bøndene nord og sør for grensen har et utstrakt samarbeid om foredling av for eksempel lam og svin, og på begge sider av grensen er bøndene redde for tollmurer og andre hindringer.

Politisjefen advarer

Man skal ikke ha særlig lang hukommelse for å huske en helt stengt grense. Det var i The Troubles mørke år fra slutten av 1960-årene til 1998. Da katolske irske grupper, i første rekke IRA – den irske republikanske hæren, slåss mot britiske soldater og nord-irsk politi, mens også væpnede protestantiske grupper blandet seg inn. På grensen sto britiske soldater i kamuflasjeuniformer og kontrollerte alt og alle som skulle over.

The Troubles var ødeleggende for forholdet mellom folkegruppene i Nord-Irland – over 3.600 mennesker ble drept i konflikten.

Nord-Irlands politisjef advarer allerede: En hard grense blir mål for det som er igjen av paramilitære i Nord-Irland, spår han.

IRA har for lengst lagt ned våpnene, ødelagt dem og begitt seg inn i politikken med partiet Sinn Fein. Men det finnes ennå små utbrytergrupper, som New IRA og Continuity IRA. Og det hender de angriper ennå, selv om de ikke har særlig støtte i befolkningen. En hard grense med tollposter og overganger blir vanskelig for oss å overvåke, sier politisjef George Hamilton.

Han tror at det vil føre til flere angrep fra katolske, republikanske utbrytergrupper, fordi de vil se grensepostene som britiske installasjoner som i deres øyne vil være «lovlige mål».

-Da må vi i tilfelle ha en kraftig økning av politifolk her, sier han.

Og understreker at konfliktnivået vil stige betraktelig og at freden fremdeles er skjør, blant annet på grensen.

DUP protesterer

Den eneste mulige løsningen for irene og EU er at Nord-Irland fortsetter som en del av det indre marked og i tollunionen. Men her har britene vært umulige å snu, for dette vil bety en oppsplitting av den britiske unionen.

DUP – det demokratiske unionistpartiet i Nord-Irland – setter seg helt på bakbena og avviser spesialordninger for Nord-Irland. Og fordi Storbritannias statsminister Theresa May ikke har flertall i Underhuset, er hun avhengig av dette partiet. Men også Skottland, Wales og London protesterer mot spesialordninger for Nord-Irland, for da vil de ha det samme.

Usikkerheten

Det verste for dem som bor i Nord-Irland er usikkerheten. Nå har de levd med den siden 23. juni 2016, da britene stemte over forholdet til EU.

-Nå må de snart se å bli ferdige, sier Donald MacDonald, som bor i en liten by på grensen.

64-åringen har arbeidet for fred og forsoning over grensen i snart tyve år, siden Langfredagsavtalen ble inngått i 1998. De har fått til mye for å forsone protestanter og katolikker, men Donald er redd for at arbeidet kan være forgjeves. At nye fysiske barrierer også skal gjenreise de gamle mentale murene mellom folk på den irske øya.

-Vi kan ikke bevege oss bakover mot den tiden da vi kriget mot hverandre. Politikerne i London forstår ikke betydningen av en hard grense her på den irske øya, sier Donald MacDonald.