Sist oppdatert 8. september 2022

2.-5.juni er det storslått markering i Storbritannia av dronning Elizabeths 70-årsjubileum. Vi har bedt Annette Groth, mangeårig NRK-korrespondent i London, skrive om sitt forhold til dronningen – og sitt møte med henne.

Det var sommeren 1994. På Holyrood Palace i Edinburgh – dronning Elizabeths offisielle residens i Skottland. Dronningen har fått nordmenn på besøk. Kong Harald og dronning Sonja er på sitt første statsbesøk på de britiske øyer etter kong Olavs død.

Og som NRK-korrespondent er det en selvfølge at jeg er der og dekker den store begivenheten. Bunaden er tatt med fra London – i forkant er jeg blitt drillet i kongelig neiing på hytta på Sørlandet.

Dronning Elizabeth er ikke kjent for sin omfattende omgang med journalister – snarere tvert imot. Men de norske kongelige har litt andre regler og kollega Wibecke Lie fra Norsk Telegrambyrå (NTB) og jeg er blitt invitert til mottagelse.

De virkelig notabilitetene har spist middag, men etterpå er vi vanlige blitt invitert til å delta. Så der står vi i bunadene våre og venter, omgitt av veldig mange herrer i kilt – og venter på at dørene skal åpne seg.

Og der er de. Dronning Elizabeth og kong Harald, dronning Sonja og prins Philip. En herold presenterer oss ved navn og neiingen er i gang.

Det gikk fint, men hilsingen gikk litt for fort. Jeg fikk ikke helt summet meg. Men det kommer flere muligheter. Inne i den store hallen står folk i små grupper. Det er som å være med i en film. Statsminister John Major her – prins Charles der – og hertuginnen av Kent, som jeg husker fra Wimbledon-turneringen i tennis.

Starstruck og kjempehøy

Men der kommer hun til vår gruppe, dronningen, fulgt av seremonimesteren som kalles Silver Stick in Waiting. Sjelden har jeg vært mer starstruck – og aldri har jeg følt meg høyere. For hun er knøttliten – enda mindre enn jeg trodde. Ikke var hun spesielt høy fra før og med årene er ryggen blitt krummere. Vi troner over henne, men den lille skikkelsen utstråler autoritet.

Det er ikke slik at jeg bare kan sette i gang og prate med henne – det er hun som bestemmer. Og hun bestemmer seg for å prate med Charles Anson, som er hennes pressesekretær – han er med i vår lille gruppe. Hun spør ham om den vonde ryggen og han svarer i vei.

Og vips, så har våre tilmålte fem minutter forsvunnet. Silver Stick in Waiting dunker staven han bærer på i gulvet og den lille dronningen forsvinner videre til neste gruppe.

Korrespondentlykke

Da jeg fikk jobb som NRKs London-korrespondent i 1991 var det mye å glede seg over. Å være London-korrespondent er som å åpne en godtepose. Her varierer temaene fra pop-musikk til krig i Nord-Irland, fra film og TV til debatter i Underhuset. Og selvfølgelig de kongelige – eller Dronninghuset, som jeg liker å kalle det.

https://twitter.com/RoyalFamily/status/1506932664334495745

Dronning Elizabeth har alltid vært en fascinerende skikkelse for meg. Hun ble dronning det året jeg ble født, i 1952, og det var slett ikke den veien hun hadde sett for seg at hun skulle gå. Men da hennes onkel Edward ville gifte seg med den fraskilte amerikaneren, fru Simpson, ble det Elizabeths far som tok over. Og slik ble hun, som eldste barn, tronarving.

Da jeg var liten fikk jeg ukeblader av min bestemor. Der slukte jeg alt kongestoffet. Og Elizabeth og hennes vakre gresk-danske prins Philip fulgte jeg spesielt godt med på, anglofil som jeg var og er. Barna Charles og Anne var bare litt eldre enn meg, og det var nesten så jeg kjente dem. Interessen var nok kjølnet litt da Andrew og etter hvert Edward ble født.

Men dronningen fylte en god del av mitt korrespondentliv på de britiske øyer, i de nesten ti årene jeg bodde der. Og vær du sikker på at det er mye stoff i kongelige. Ekstra mye i perioder.

Annus horribilis

Det norske statsbesøket i Skottland var altså i 1994 – to år etter det som dronningen kalte sitt «annus horribilis». Det var året da det brant på Windsor Castle og hvor ekteskapene til tre av hennes fire barn røk. Det vi kanskje husker best er Charles og Diana, men prinsesse Anne og prins Andrew gikk også på ekteskapssmeller.

Dronningen har ikke for vane å være personlig. Ikke gir hun intervjuer heller. Men talen hun holdt den 24.november 1992 har jeg aldri glemt, og historiene jeg sendte hjem ble mange.

I denne talen er hun mer personlig enn vanlig. Det er her hun snakker om sitt annus horribilis – det forferdelige året.

Jeg lurer noen ganger på hvordan fremtidige generasjoner vil se på det som skjedde i dette stormfulle året, sa dronningen. Jeg tror nok at historien vil se på det hele på en litt mer vennligsinnet måte enn det noen av dagens kommentatorer gjør, sa hun videre. Og avslørte bitte lite grann av det hun tenkte på.

Men hun, som alltid opptrer korrekt og har gjort plikt til en livsoppgave, må ha hatt det forferdelig. Utroskap over en lav sko – det var ikke bare Charles og Diana som innrømmet sine sidesprang, men også prinsesse Anne og hennes mann Mark Phillips var utro. Det samme var prins Andrew og hans Sarah Ferguson.

Uplettet rykte

Dronningen selv har et uplettet rykte. Mange vet mye om dronningen, men de færreste vet noe om mennesket Elizabeth. De få nære vennene hun har sier aldri noe. Hadde de det gjort, ville de ikke lenger vært venner.

Hennes kanskje nærmeste fortrolige var søsteren Margaret, som for øvrig også skaffet dronningen problemer. For Elizabeth var sterkt involvert i avgjørelsen om at Margaret ikke fikk gifte seg med Peter Townsend, mannen hun elsket. Fraskilt han også – det gikk ikke. Tidene har åpenbart forandret seg, når vi ser på dagens kongelige relasjoner.

Men Margaret og Elizabeth hadde fortsatt et nært forhold, helt til prinsesse Margaret døde. Og det kunne dronningen trenge, for livet var slett ikke bare enkelt. Alle historiene i mediene om den angivelige utroskapen til mannen hennes, for eksempel. Britiske aviser hadde ingen skrupler med å skrive om det de mente var prins Philips eskapader. Dronning Elizabeth beholdt sin verdighet gjennom alt sammen.

Dianas død

Det britiske monarkiet har, til tross for skandaler, scoret høyt på meningsmålinger. Men et bunnmål kom ved Dianas død den siste dagen i august 1997. Etter at vi journalister hadde konsentrert oss om bilulykken utenfor Paris, der Diana, kjæresten Dodi og sjåføren omkom, rettet vi oppmerksomheten nordover. Til Balmoral-slottet, der dronningen og resten av familien ferierte.

For mens britene sørget, sto i lange køer for å skrive i kondolanseprotokoller og delte sine minner om Diana, var det tyst fra skotske høylandet. Jeg var rundt omkring i Londons gater disse septemberdagene. Opplevde en stemning som jeg aldri hadde opplevd tidligere. Noen har kalt det hysteri – jeg vil ikke kalle det det. Men en ekte sorg over en kvinne som fikk et vanskelig liv i den britiske dronningfamilien. Som hadde delt sine frustrasjoner med folket og som var i ferd med å skape seg et eget liv.

Jeg snakket med en mengde mennesker, fra alle samfunnslag. Fra punkere til menn i stripete dresser, fra bestemødre til tenåringer. Ufattelig mange kjente på en personlig sorg. Og etter en dag eller to ble ett spørsmål stadig mer påtrengende: Hvorfor sier ikke dronningen noe? Vi trenger vårt overhode nå. Hun er nødt til å si noe om Diana. Vise seg, så vi forstår at hun bryr seg, selv om Diana er skilt fra tronarvingen Charles. Den historien ble etter hvert en hovedsak for oss journalister.

Hvorfor er ikke dronningen her?

Utenfor Buckingham Palace og ved Kensington Palace, der Diana bodde, kom folk med blomster. Døgnet rundt. Det vokste til et blomsterhav. Men ingen dronning viste seg. På flere dager. Ingenting ble sagt, annet enn at en talsmann for slottet kom ut og sa at dronningen ville skjerme sine barnebarn, Dianas sønner William og Harry, som da var 15 og 12 år gamle.

Men britene ga seg ikke. Ringte inn til mediene og klaget. Nå MÅ hun komme! En sterkt beveget statsminister Tony Blair hadde for lengst gitt uttrykk for sin sorg og gitt Diana navnet The Peoples’ Princess – folkets prinsesse.

Etter fire dager kom dronningen og resten av familien til London. Og 5. september holdt dronningen en tale fra Buckingham Palace. Direkte på TV – en tale som vel er den mest personlige hun noen gang har holdt.

Hun snakket til britene som deres dronning, men også som bestemor. Hun snakket om Diana som enestående og begavet. Hvordan hun inspirerte mennesker med sin varme og sin omtanke for andre. Jeg beundret og respekterte henne, sa Dronningen og fremhevet hennes kjærlighet til de to sønnene. Ingen som kjente Diana vil noensinne glemme henne, sa dronning Elizabeth. Og med den talen gjenopprettet hun sitt gode forhold til det britiske folk.

Et høyst privat menneske

Jeg synes nesten jeg kjenner henne, etter å ha fulgt henne som journalist i mange år. Men selvfølgelig gjør jeg ikke det. Det er vel bare den nærmeste familien og en bitteliten vennekrets som vet hva hun synes om noe som helst. Som kommentatoren Matthew Parris har sagt det: La oss ikke late som at vi har den minste idé om hvordan hun er.

Men til å være et menneske jeg ikke aner hva mener, innbiller jeg meg likevel at jeg vet noe om henne. At hun er et menneske som aldri lar følelser gå ut over dronningrollen. At pliktfølelsen går foran alt annet. At hun må ha en sterk psyke, som etter så mange vanskeligheter i familien, likevel klarer å utføre sine oppgaver til britenes tilfredshet.

Nå i det siste er det prins Andrew som har voldt henne problemer. Han er blitt saksøkt for seksuelle overgrep mot en mindreårig amerikansk jente. En skandale som har gjort at dronningen har tatt fra ham alle kongelige og militære titler.

Men han er jo fremdeles hennes yndlingssønn, så vidt jeg vet – og hun er jo både dronning og mamma. Så da det skulle holdes minnegudstjeneste for prins Philip i mars i år, kom dronningen ved armen til prins Andrew til kirken. Det var første gang hun viste seg på lenge, fordi det har tatt sin tid å komme seg etter at også hun fikk covid-19.

Og det var første gang prins Andrew viste seg, etter at det ble inngått forlik utenfor rettssalen med kvinnen som saksøkte ham for overgrep. Gudene vet hva dronningen synes om prinsens eskapader, men som mamma svikter hun ham ikke. Og det ble lagt merke til at nettopp han var den som fulgte henne denne dagen.

Humor, intellekt og pliktfølelse

Det har ikke vært enkelt med prins Harry og hans kone Meghan heller. De har flyttet til USA og forholdet til resten av familien skal ikke være på topp. Men Harry elsker sin bestemor, og de har det alltid hyggelig sammen, ifølge ham.

Og den humoristiske sansen hennes er det han setter aller mest pris på. Så gjennom ham har vi fått et lite glimt av den private Elizabeth.

Andre, som har møtt henne relativt ofte, fremhever hennes intellekt, den sterke pliktfølelsen og visstnok skarpe tunge. Men bare hvis hun er på tomannshånd med noen. Særlig mer får vi aldri vite.

The Colonel's Review is the final rehearsal ahead of #TroopingTheColour which takes place on June 2, the first day of the celebratory long weekend for the #PlatinumJubilee pic.twitter.com/QwzAqmBKDF

— Platinum Jubilee News (@Platinum2022) May 28, 2022

Platinajubileet

96 år gammel er hun blitt. Hun har sittet på den britiske tronen i 70 år, og har dermed slått en rekord de fleste trodde var uslåelig. Dronning Victoria regjerte i 64 år – og Victoria-tiden er blitt et begrep. Men Elizabeths regjeringstid er enda lenger.

Dronning Elizabeth er den siste kongelige i sitt slag – ingen, heller ikke jeg, tror at prins Charles kan oppnå noe i nærheten av hennes popularitet. Og den dagen hun dør – hva skjer da? Lurer jeg på. Det britiske samveldet blir aldri det samme uten henne.

70 år på tronen – platinajubileet kalles det. Det blir storslått feiring, som bare britene kan det. Og kanskje den siste for en kvinne som ikke har jernhelse lenger, og som nærmer seg 100 år.

Uansett – platinajubileet vil britene benytte til nok en gang å hylle sin lille, store dronning.