Blant europeeres tiltak for å stagge koronaviruset har Storbritannia fulgt sin egen vei. Lenge var britene fullstendig på etterskudd ut fra hva naboland på kontinentet og i Skandinavia satte i verk.
Så kompenserte britiske myndigheter med veldige tiltak på kort tid, og siden tirsdag er vanlige borgere i praksis under isolasjon. Økonomisk har Storbritannia beveget seg fra smelteovn til fryseboks i løpet av få dager. Hva skjedde på veien?
Sikkert er det at britiske myndigheter var sent ute i sin kriserespons. Koronaviruset var en varslet krise, med forventet ankomst til Europa på senvinteren. Men Storbritannia vært et ganske annet sted politisk enn i beredskapsmodus for pandemi. Utmeldingen av EU har vært den altoverskyggende saken gjennom snart fire år.
For drøyt tre måneder siden vant Boris Johnson parlamentsvalget på en lovnad om å ta Storbritannia ut – nå. Deretter har sakskartet handlet om alt som skal på plass før utmeldingen trer i kraft ved nyttår. Overskuddsenergien som var igjen har gått til økonomisk strategi og kulturkamper mot noen av venstresidens samfunnsbastioner. Imens har to opposisjonspartier vært opptatt med å velge nye partiledere. De er ennå ikke i mål.
Flokkimmunitet
Kritikken for svak og sen beredskap har vært der i de fleste europeiske land disse dramatiske ukene. Mønsteret er gjenkjennelig: Et helsevesen som løper tom for vitalt utstyr, manglende planer for intensivbehandling og et overhengende kapasitetsproblem. Alt dette er til stede også i Storbritannia. Men sammen med en begrenset beredskap holdt britiske myndigheter seg med en koronastrategi som så ganske annerledes ut fra hva som ellers har dominert i Europa. Det dreide seg om alternative faglige råd så vel som om politiske vurderinger.
Ideen som lenge lå til grunn handlet om såkalt flokkimmunitet, et begrep som er velkjent fra veterinærfaget, men som ikke uten videre er holdbart her. Prinsippet er å la viruset spre seg gradvis i befolkningen, hvorav størsteparten ikke vil bli alvorlig syke. Slik utvikles immunitet, og ved en eventuell andre eller tredje bølge står alle bedre rustet. Imens vil samfunnet i stor grad fungere som før. Endel vil være syke, men spredd ut over tid. For britenes del ville spredningen tøyes utover sommeren, og bare de mest utsatte gruppene ville behøve å virkelig skjermes.
Hva med ulempene? Det var dette som omsider fikk Johnsons regjering til å snu. Et virus som korona kommer ikke gradvis og forsiktig til å vandre gjennom befolkningen. Det vil føre med seg massedød, og underveis vil forsøket med flokkimmunitet bringe helsevesenet og vitale samfunnsoppgaver i kne. Da forskere fra Imperial College trakk opp et scenario med nær en halv million døde, var svaret åpenbart. Dette kunne ikke være en farbar vei.
Brutal overgang
I jakten på et bedre svar har London så landet på en strategi som på noen områder går lenger enn hva for eksempel Norge og Danmark har gjort siden 12. mars. En uke etter oss innførte myndighetene en pakke med lignende tiltak. Fire dager senere var stengning av skoler, barnehager, restauranter og andre offentlige arenaer supplert med strenge begrensninger på å forlate hus og hjem.
I løpet av kort tid forandret myndighetene altså sin strategi fra å be folk vaske hendene og hoste mot albuen til å legge samfunnet i smått og stort på is. Overgangen har vært brutal, ikke minst fordi den lammer så mye produktiv virksomhet. Mye foregår i byene, og mye er avhengig av grenseoverskridende transport og internasjonale partnere.
En enorm tjenesteytende sektor er avhengig av samfunnets aktivitetsnivå. Og de enorme redningspakkene som regjeringen på kort tid har skrudd sammen møter barrierer vi ikke er kjent med i Norge. Storbritannia har lavere oppsigelsesvern, friere kontrakter, flere selvstendige – i sum, en stor andel arbeidskraft som ikke uten videre nås gjennom støttepakkene til næringslivet.
Nå ventes det spent på om folk faktisk følger tiltale i et av Europas tettest befolkede land. Det tar tid å komme fra tvetydige oppfordringer til krystallklar disiplin. Og det er også noe i den nasjonale væremåten som går på tvers av den kommanderende stat som plutselig står foran dem.
Briter er frie borgere, som ikke uten videre vil akseptere at kroa er stengt, fotballsesongen avlyst og samvær forbudt. De skal kunne gjøre som de vil innenfor lovens rammer, reise dit de ønsker og med folkemasser omkring seg. Men ikke nå. Og om det er vanskelig å akseptere for den jevne brite, er det også det for statsministeren selv. Boris Johnsons politiske barnetro er personlig frihet og tro på folks fornuft og gleder i livet. Den friheten er nå underlagt et regime av alvor og tvang, og å være den som skal bære ansvaret krever et ganske annet lynne.
Nye offentlige ansvarsområder
I nødens stund trekkes referanser til annen verdenskrig og ånden av pågangsmot og solidaritet som holdt Storbritannia oppe da. Men denne krisen er en ganske annen. Her er ingen navngitt fiende og invasjon man skal stå imot; hva som er på ferde er en global og ødeleggende epidemi. I kampen mot den må man først og fremst holde seg i ro og hjemme. Konsekvensene vil være ødeleggende, på mange og uforutsette vis. Og det står ikke noe amerikansk hjelpefond og venter når kampen er vunnet.
Hva som derimot kan komme i koronas kjølvann er nye offentlige ansvarsområder for folks ve og vel. Det kan dreie seg om samfunnsmedisin, som sjelden snakkes om i privatsfærens hjemland. Det kan dreie seg om offentlig velferd og arbeidsplasser i et samfunn med en sterk forkjærlighet for å la personlige livsvalg og markedet rå. Og det kan dreie seg om internasjonal regulering og samarbeid i et land som nylig har tatt beslutningen om å kobles fra Europas felles institusjoner i Brussel.
I måten Storbritannia har møtt koronaviruset på ligger både særegne ideer og historiske referanser begravd. Myndighetene har støtt på harde realiteter, og de har endret kurs. Imens har krisen åpnet nye dilemmaer som vi bare aner konturene av. Hvordan de vil løses vet vi lite om. Men at dette skulle bli Boris Johnsons livsoppgave som statsminister hadde han verken ventet eller ønsket seg.
Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 26.2.20