Ingen avfeier lenger at Jeremy Corbyn kan bli statsminister. Men hvem er egentlig mannen grasrota i Labour med overveldende flertall valgte til ny Labour-leder i 2015?

Av Annette Groth

Jeremy Corbyn, født i 1949, er den evige rebell, mannen fra de bakre benker som over 400 ganger opponerte mot partipisken mens Labour hadde makten fra 1997 til 2010. Hvem skulle tro at han en dag skulle bli partiets leder! Det ble da også betegnet som et politisk jordskjelv da det skjedde.

Mannen med skjegget

Jeremy Corbyn er mannen med skjegget. Skjegget anla han allerede som 19-åring, og han har vunnet mange spøkefulle priser for hårpryden. Ellers er han ikke kjent for utskeielser, og han er ikke en politiker som skifter mening i utide.

Jeg husker ham fra 1990-tallet da jeg var NRK-korrespondent i London, da han stemte mot partiledelsen og statsminister Tony Blair ved utallige anledninger. Han hadde null innflytelse den gangen, og var da heller ikke ofte å se i mediene.

Jeremy Corbyn er den klassiske venstrepolitiker, alltid på den radikale siden i Labour. Et parti han følte seg hjemme i på 1980-tallet, da partiet hadde et program preget av venstresidens saker. Et program Labour gikk til valg på i 1983 og tapte så det sang.

Etter det har Corbyn tilbragt over tredve år på de bakre benker i Underhuset og sett Labour forandre seg og gå bort fra hans verdier og hjertesaker. Neil Kinnock startet modernisering av partiet, John Smith og Tony Blair fortsatte. New Labour var skapt. Jeremy Corbyn protesterte.

Fra middelklassen

Jeremy Bernard Corbyn har som de fleste andre britiske politikere sin bakgrunn fra middelklassen. Han vokste opp i den idylliske landsbyen Kingston St Michael i grevskapet Wiltshire, før han som syvåring flyttet til et herskapshus i Shropshire.

Her bodde Jeremy med mor Naomi, som var matematikklærer, far David Benjamin, som var elektroingeniør og tre eldre brødre. De var ikke helt som andre britiske middelklassefamilier på den tiden. For foreldrene var radikale fredsaktivister. Rundt middagsbordet ble det snakket om sosial rettferdighet og venstresidens kampsaker.

Jeremy gikk først på privat og så på offentlig skole, og ble allerede tidlig glødende opptatt av politikk. Han engasjerte seg i ungdomsbevegelsen til Labour, og 17 år gammel meldte han seg inn i Storbritannias Nei til atomvåpen, CND (Campaign for Nuclear Disarmament).

Da han var ferdig med videregående dro han til Jamaica og arbeidet som frivillig for organisasjonen Voluntary Service Overseas. Vel hjemme igjen – i 1971 – begynte han sitt arbeid i fagbevegelsen. Han var en dyktig organisator og arbeidet for flere store fagforbund.

Han startet på høyskole og begynte å studere nettopp fagforeningsvirksomhet. Det var ingen suksess. Han sluttet etter endeløse krangler med sine lærere om pensum og innhold.

Protesttog

Uansett var det politikken som var målet, og i 1974 ble han valgt inn som Labour-representant i bydelsuvalget i Haringey i Nord-London. Han gikk i protesttog og deltok i alle typer marsjer, han har delt ut flygeblader og holdt appeller – i over 40 år har han vært en høyst tilstedeværende figur på venstresiden i britisk politikk.

Jeremy Corbyn har gått i tog mot atomvåpen. Han var aktiv i anti-apartheid-bevegelsen, han sa klart nei til Labour-regjeringens deltakelse i krigen i Irak og han støttet streikende kullgruvearbeidere i Margaret Thatchers tid.

Han er for et forent Irland og ble kritisert for å invitere Sinn Fein-leder Gerry Adams til Underhuset allerede i 1983.

Han kjemper for å avskaffe privatisering og vil gjeninnføre statlig eierskap av blant annet jernbanen og flere energiselskaper. Og han frontet Stop the War Coalition – organisasjonen som ble opprettet etter terrorangrepene i USA den 11. september 2001.

Ytterliggående gammelsosialist er blant karakteristikkene av ham. Jeremy Corbyn er ikke kjent som den store taleren, men han er den politiske aktivisten som aldri gir opp.

I 1983 ble han ble for første gang valgt inn i Underhuset. Labour tapte valget, men Corbyn fikk sitt sete i bydelen der han bor: Islington i Nord-London. Der er han blitt gjenvalgt siden med et stadig større flertall. Han er kjent som hardtarbeidende og lojal mot dem han er valgt til å representere.

Overrasket alle

Men hvordan kunne denne mannen bli leder i Labour? Det var fire kandidater til ledervervet da Ed Miliband trakk seg etter valgnederlaget i mai 2015. Jeremy Corbyn ble regnet som den minst sannsynlige nye lederen. Han var en symbolsk kandidat for venstresiden i partiet og den som sist ble nominert.

Det som skjedde var helt uventet og kom overraskende på hele partiet. For Jeremy Corbyn appellerte sterkt til mange Labour-velgere – spesielt de unge. De var lei det de kalte «sleipe karrierepolitikere» som Tony Blair og de andre i New Labour. Corbyns budskap var det samme som det hadde vært i alle politiske år, og kampen mot de mange innstrammingstiltakene etter finanskrisen i 2008 ble hans fanesak.

Fagforeningene som var tilknyttet Labour var nyttige støttespillere. I tillegg fikk partiet nye medlemmer – de fleste av dem tilhørte venstresiden. Dessuten var det under Ed Miliband kommet en ny regel i partiet, som tilsa at hvis man betalte 3 pund kunne man registrere seg som støttespiller og få være med i valget på partileder. Og det var det mange som gjorde, særlig ungdommer. Corbyn fremsto som en politiker med integritet, og en mann som ikke snudde kappen etter vinden.

Da valgdagen kom i september 2015 endte det med rene valgskredet for Corbyn. Han fikk nesten 60 prosent av stemmene allerede i første runde, stemt fram av begeistrede velgere som mente de endelig hadde fått en leder som ville sette venstresidens saker på det politiske kartet.

Blant dem som hadde arbeidet frem New Labour var det ikke et populært valg. Folk som Tony Blair og andre fra hans storhetstid mente at Labour med dette ble ført tilbake til 1980-tallet og det som ble kalt «skyggenes dal». Da levde de i skyggen av de konservative og Margaret Thatcher.

Tony Blair sa at med Corbyn som Labour-leder ville kommende valgnederlag bli verre enn noe man hadde sett tidligere.

Nekter å være morsom

Jeremy Corbyn er ingen entertainer. Han nekter å være morsom på Underhusets talerstol, og han ser ikke etter oppmerksomhet for seg selv. Hans første kone, Jane Chapman, som han giftet seg med i 1974, forteller om en mann som er enøyd opptatt av politikk. Corbyn traff Chapman, som er universitetsprofessor, i bydelsutvalget i Haringey i London.

Ekteskapet varte i fem år, og de er fremdeles venner.

– Men mye moro var det ikke hjemme hos oss, sier Jane Chapman, som forteller til The Mail at han ikke tok henne med ut på middag en eneste gang i de årene da de var gift.

– Han foretrakk å åpne en boks med bønner. Han spiste dem rett fra boksen, for å spare tid, forteller hun.

Det fortelles få eller ingen morsomme historier om ham. Ingen ungdomssynder å finne. Ikke har han røkt hasj, slik så mange unge radikalere gjorde på hans tid. Han er snarere kjent for sin nesten asketiske tilnærming til det meste. Han er vegetarianer etter å ha arbeidet på en grisefarm i sin ungdom og har ingen dyre vaner. I Underhuset er han blant dem som krever aller minst til dekning av utgifter.

Det hører med til historien at sykkelen er hans foretrukne fremkomstmiddel, og at han ikke eier bil. Når han blir bedt om å fortelle hva han ellers er opptatt av, kommer interessen for Arsenal og for å lese og skrive. Andre forteller at han også snakker flytende spansk.

Det har nok vært nyttig, for etter skilsmissen fra Jane Chapman giftet han seg igjen med chilenske Claudia Bracchitta, som han fikk tre sønner med. Historien forteller at Jeremy og Claudia ble skilt fordi Claudia ville sende en av sønnene til privatskole, noe Corbyn var sterkt imot. Hun har senere bekreftet dette. De var gift fra 1987 til 1999.

Hans tredje kone kommer også fra spansktalende land. Laura Alvarez ble født i Mexico og driver import av kaffe fra Mexico. Hun er 20 år yngre enn sin mann og holder en meget lav profil. De giftet seg i Mexico i 2013.

Motstand i egne rekker

Om Corbyn er populær på grasrota i Labour, er han en splittende figur blant Labours medlemmer i Parlamentet, og flere forlot hans første skyggeregjering. Og folkeavstemningen om EU bragte uenigheten til overflaten igjen. Corbyn, som i alle år har vært meget skeptisk til EU, snudde og sa ja til EU. Men han var ingen begeistret forgrunnsfigur for ja-standpunktet. Tvert imot ble han beskyldt for en halvhjertet, lunken og likegyldig ja-kampanje.

Og da folkeavstemningen kom og nei-siden vant, var det duket for nye kamper i Labour i Underhuset. Nok en gang sa medlemmer i skyggeregjeringen takk for seg og nektet å samarbeide med ham. Han fikk mistillit mot seg blant sine egne – avstemningen tapte han. Et stort flertall av Labour-medlemmene i Underhuset – 172 mot 40 – stemte mot ham. Både fiender og tidligere venner bønnfalt ham om å slutte som leder.

Corbyn nektet å gå av. Han pekte på de mange grasrotmedlemmene som hadde gitt ham et klart mandat som leder av Labour. Så hans kolleger i Parlamentet stilte en motkandidat. Utfordreren Owen Smith tilhører også venstresiden og hadde vært medlem av en av Corbyns skyggeregjeringer.

Styrket ut av nytt ledervalg

Og igjen samlet Corbyn velgerne. Nye partimedlemmer kom til og igjen var det mulig å registrere seg som støttespiller for å få stemme i ledervalget. Og uansett hva kollegene i Underhuset må mene om ham – han befestet sin stilling som partileder. Denne gangen fikk han enda flere stemmer enn sist – over 60 prosent av stemmene i første runde.

Uansett er Jeremy Corbyn en omstridt leder. Men det at han er valgt til leder, og det attpåtil to ganger, har styrket hans posisjon. Etter siste ledervalg har han strukket ut hånden til sine motstandere i partiet, og sier han vil arbeide steinhardt for at Labour igjen skal komme i regjering.

Det er ikke lange tiden siden han overhodet ikke hadde ambisjoner om å bli leder i Labour. Nå er han altså leder i den kanskje mest utfordrende perioden i nyere britisk historie. Brexit setter alle politikere på prøve, også Jeremy Corbyn.

Dette er en redigert versjon av et portrett av Jeremy Corbyn hentet fra Annette Groths bok «Hva nå? Min reise i Storbritannia i en brexit-tid», Pitch forlag.