Keir Starmer (55) er Labours talsmann i brexit-spørsmål, en av de aller viktigste postene i partiets skyggeregjering. Han er en av få Labour-politikere som er respektert på tvers av fraksjonene i partiet. Men er han egnet for ledervervet den dagen muligheten åpner seg for det?
Av Øivind Bratberg
Tenk deg en situasjon der en tidligere riksadvokat brått gjør et sidesprang inn i politikken og blir parlamentsmedlem. Partiet han representerer er det dominerende på venstresiden. Det står midt oppe i en ødeleggende kamp mellom ulike fløyer. Nesten med det samme blir den nye parlamentarikeren trukket inn i bataljen, og folk spør seg om det er han som bør overta roret når kapteinen trer av. Omtrent der er Labour nå – og Keir Starmer.
Utenfor mølja
Starmer er en politisk outsider, og slik sett hva mange etterspør i en tid med mistro mot karrierepolitikere. Og selv om det er lett å se ham som enda en mann fra samfunnseliten, var det i alle fall ikke arv som brakte ham dit.
Starmer vokste opp i en lavere middelklassefamilie i indre London. Stipender tok ham til juss-studier ved universitetet i Leeds og deretter Oxford. I midten av tjueårene tok han fatt på en advokatkarriere som etter hvert skulle gi ham en rekke oppgaver også for det offentlige. I perioden 2008-13 satte han kronen på verket som riksadvokat.
Så gikk ting fort. Ved valget i 2015 var Starmer Labours kandidat i valgkretsen Holborn & St Pancras nord i London. Labour har hatt kretsen siden den ble opprettet i 1983. Starmer seilte inn med et klart flertall og landet midt i den dramatiske prosessen som ledet fram til valget av Jeremy Corbyn som ny partileder i september 2015.
Ved Corbyns side
Starmer var ingens mann – det vil si, han støttet den tapende kandidaten Andy Burnham, men ble uten særlige hindre trukket inn i Corbyns krets. Høsten 2016 ble han partiets skyggeminister for brexit. Det var klart fra begynnelsen av at vervet ville være sentralt. Men omfanget og kompleksiteten har økt etter hvert.
Det har neppe vært noe handikap for Keir Starmer, som synes å ha grepet oppgaven med liv og lyst. Og i jakten på huller i regjeringens brexit-strategi har han hatt god bruk for juristens evne til diskusjon og tilbakevisning.
Hva som faktisk er et handikap for Starmer er Labours egen brexit-strategi. Det er fortsatt uklart hva kretsen rundt Corbyn ser som ønsket sluttresultat for brexit – ut over en dose sjølråderett ispedd best mulig tilgang til det indre marked.
Hvor står Starmer? Han har steg for steg trukket Labour i retning en strategi for sømløs handel med EU, i praksis så nær faktisk medlemskap det er mulig å komme uten å gå på tvers av resultatet fra folkeavstemningen i juni 2016.
Den løsningen begynner å ligne påfallende på en EØS-modell, og ikke bare for overgangsordningen som Storbritannia skal leve med fram til 2021.
Starmer tilhører dem som mener at mandatet fra folkeavstemningen må tolkes vidt, men at resultatet må respekteres. De som ønsker en revers på oppløpssiden eller en folkeavstemning nummer to, kan ikke gjøre Starmer til sin mann.
I alle fall ikke slik det ser ut i dag. Tåkelegging og balansekunst er neppe noen favorittøvelse for Starmer, som har levd med klarsyn og utvetydig argumentasjon som dyder i sitt eget yrkesliv.
Lederkandidat
Det Labour som kommer ut på den andre siden av brexit-tunnelen vil uansett være sterkt preget av Starmers arbeid gjennom disse få, men intense årene.
Er han en mulig kandidat når Corbyns etterfølger skal finnes? Starmer er i en uvanlig posisjon i Labours parlamentsgruppe. Frontene er steile mellom tilhengere og motstandere av Corbyns venstrevri. Brexit har lagt seg utenpå denne debatten og gitt den mer av både konflikt og kompleksitet.
På den ene siden i partiet står grupperingen omkring Corbyn. Den støtter en nasjonal strategi for vekst og omfordeling, og EU er noe man enten trekker på skuldrene av eller misliker. På den andre siden står etterlevninger av New Labour som ønsker en moderat økonomisk politikk og fortsatt EU-medlemskap.
Starmer er ikke på noen av disse øyene, men i det brede, mangfoldige havet imellom. I økonomisk politikk er han mindre radikal enn Corbyns fløy, men trolig til venstre for New Labours gamle følgere. Han deler nok synet på EU til en del av Blairs folk, men det er neppe det vesentligste dersom han en dag blir partileder.
Starmers egen profil trekker i retning litt andre temaområder. Modernisering av demokratiet ville sannsynligvis være en viktig sak for ham, så vel som måten skole, helsevesen, trygd og straffesystem fungerer på. Fra det begrensede vi vet etter tre års virke i Underhuset, er Starmer en reformator fra utsiden av politikken. En som spør ”kan vi ikke gjøre dette bedre?”
Om det en riktig strategi for å bli Labours neste partileder er uvisst. Mange forventer at Corbyns krets vil gjøre alt for å sikre fortsatt hegemoni. Forventningen er da at en lojal yngre kandidat, gjerne en kvinne og meget gjerne langt fra London, vil være det rette valg. Alternativet Starmer ville på sin side gi kompetanse, klarhet og ryggen fri for ideologisk konflikt, mener hans tilhengere.
Starmer har i alle fall riktig navn. Kjennere av Labours partihistorie vil huske at Labours aller første parlamentsmedlem og partileder var Keir Hardie. Starmer skal være oppkalt etter ham. Kan han slutte sirkelen, blir det under ganske andre omstendigheter enn ved Hardies patosfylte, men ensomme liv på toppen i perioden 1906-08.